Kontraster

Da var dag to med striskjorte og havrelefse unnagjort. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært et par lange dager, men samtidig er det godt å komme i gjenge igjen. Kjenne på kontrasten mellom ferie og hverdag. Selv om det betyr vekkeklokke !

Vi har liksom ikke noe alternativ. Samfunnet er nå en gang slik at en jobb må vi ha for å tjene penger, og da er jeg i alle fall glad for at jeg har en jobb som er meningsfull. I alle fall indirekte.

Det var koselig å se igjen kolleger, men det er fortsatt veldig stille i gangene uten studenter og uten majoriteten av mine gode kolleger. De koser seg velfortjent på ferie fortsatt, mens noen av oss har krøpet opp i fortet igjen.

Faktisk så kjente jeg på følelsen av at det virket som jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. Har jeg hatt tre uker ferie? Det kan tyde på det når jeg leser i bloggarkivet, men jeg er neimen ikke helt sikker.

Kantina er fortsatt stengt, og der det om noen uker kommer til å myldre med folk, kan man nå høre en knappenål falle. Litt av en kontrast!

Jeg kjenner på savnet av å kjøre bil til fremmede steder, se hva som er rundt neste sving, ta ei ferje på sparket og se midnattssola på Kjerringøy. Jeg kjenner på savnet av den svenske landsbygda, den idylliske Åsunden, det vakre språket, de fine, røde husene. Jeg kjenner på savnet av de to fine jentene mine, som har mamma-uke.

Samtidig er det også godt å være hjemme igjen. Prøve å få liv igjen i jordbærplanta, spise deilig, ferdig grønnkål fra hagen, drikke kaldt og velsmakende springvann og spise grovt brød. Grovbrød og springvann er stort sett det jeg savner aller mest av ting som stappes i kjeften når jeg har vært utenlands. Du skal ikke lenger enn til Sverige før springvannet smaker høgg og brødene for lyse. Kontrast fra hjemme.

Jeg må dog innrømme at det også er godt å nyte av stillheten. Rart, men litt godt. Kontrastene er enorme når man er 50-50 pappa både når det gjelder lydnivå og søvnmønster. Etter ei uke med stillhet, så er det fint å fylle huset med latter, babling, snodige spørsmål, grining, kjefting og sang igjen. Akkurat som det er veldig godt med litt stillhet etter en uke med mye lyd. Jeg har alltid vært et snev av lydsensitiv, og setter pris på å ha det stille. Det at FM-nettet kuttet i bilen har jeg ikke savnet, og har heller ikke tatt meg bryet med å ordne med DAB. Stillheten er vakker og hellig, men på den andre siden liker jeg også å sette på en CD i bilen og synge med for full hals. Eller synge av full hals uten bakgrunnsmusikk. Jeg elsker også å spille musikk på høyt volum, for deretter å ha absolutt tystnad.

Kontraster, igjen. Kort og godt så er jeg vel glad i kontraster. Stillhet - støy, ferie - jobb, lyst - mørkt, fint - grovt. Være oppe sent, legge seg tidlig.

Kanskje det også er derfor jeg også er veldig glad i musikksjangeren post rock, der melodiene ofte veksler mellom det rolige, nedpå melodiøse til de tyngre, mer støyfulle partiene? Explosions in the Sky, Hammock, Ef, Sigur Ros, God is an Astronaut og Jeniferever, for å nevne noen.

Men jeg kan spare meg for Kontrazt, altså. Der går grensa!

I dag var forøvrig Emil hjemme igjen. Fantastisk service og koste på 70 svenske kroner for å sende ham hjem til oss. Evig takknemlig! Han får ligge i pakka helt til ungene kommer hit igjen neste uke, så får de ønske ham velkommen hjem selv.

I morgen er det lille lørdag, og snart tenker jeg arbeidsuka er ferdig. Poff, så går ukene. Heldigvis. Bare så synd at helgene også går like fort. Poff, så er det mandag igjen.

Selv om de tre ukene med ferie føltes som korte, så kjenner jeg også på følelsen av at de opplevdes lengre enn tre arbeidsuker. Ei uke i opplevd tid varer mye lengre hvis man finner på (nye) spennende ting, er på reise, gjør noe annet enn i hverdagen. Ei uke med jobb, bringing og henting av unger, bleieskift, brannslokking, middagslaging, regningsbetaling, fritidsaktivitetoppfølging, legging, nistesmøring og morgenmasing går heldigvis som regel fort i opplevd tid. Den vanlige tralten. Plutselig har det gått en dag. Trikset for å dra ut tiden er å finne på noe, og da særlig finne på noe ut over det man finner på i den ordinære hverdagen. Så for å dra ut helgene i opplevd tid, så er det bare å fylle opp med slike påfunn.

Samtidig er det deilig med ei rolig helg også, når jeg har barnefri. Sove lenge (selv om jeg stort sett alltid våkner før klokka ni selv om jeg ikke må), gjøre ingenting, nyte stillheten, friheten, egentiden. Selv om helga da går unna i en fei i opplevd tid. Var det ikke akkurat fredag? Mandag mårrå blues. Neste helg blir det fullt show med unger i hus igjen. Opp før sju og masse lyd. Kontraster.

Førstkommende helg skal prøves dratt ut litt i alle fall. Bord er bestilt på Biri travbane, der det er duket for en rekke storløp og V75 på lørdag. Ratt blir det en tur fredag kveld også, der en av mine favoritter stiller til start: Bruno Di Quattro.

Og rosinen i pølsa lørdag: Å se Lionel, som har vunnet både Prix d'Paris og senest Olympiatravet på Åby i Sverige. Lørdag måler den krefter mot Quite Pepper fra Sivesindhøgda på Bøverbru. Mitt barndoms paradis.

Kontraster!

Årets verste dag

I dag er det siste dagen i sommerferien for denne gang. I morgen klokka åtte venter jobben igjen. Jeg har en jobb jeg trives godt i, men livet leves ikke på jobb - men sammen med familie og venner, enten hjemme eller borte. Derfor har jeg alltid i all mitt voksne liv sett på denne dagen som årets verste dag. Den siste feriedagen. Egentlig litt merkelig, for det skulle kanskje vært morgendagen som var årets verste dag med dette resonnementet, men når man først kommer i gang, så går arbeidsdagen unna på et vis. Plutselig har det gått et par dager. Så har det gått ei uke. Så blir det helg. Så mandag igjen. Repeat. 47 uker i året. Kun 5 uker på et helt år kan vi slippe rutiner og hverdagens balletak.

Den verste dagen er den siste feriedagen fordi dagen som oftest bare blir en ventedag. Venter på første arbeidsdag. Venter i stedet for å nyte. Skulle ønske jeg klarte å nyte den siste dagen bedre. Jeg har blitt flinkere med årene, men kjenner fortsatt klumpen i magen siste dagen før jobben venter igjen.

I år har jeg prøvd en twist. For første gang har jeg kommet hjem fra ferietur på den siste dagen. Kanskje det ville gjøre dagen litt mindre brutal. Litt mindre venting, litt mer nytelse.

Søndagen startet i feriehuset i Rimforsa klokka halv sju. Brutalt tidlig for barna del, siden de jo heller ikke i går kveld kom seg i seng til normal tid - vel, jo, de to yngste gjorde det.

Det var bare å brette opp ermene så fort øynene gløttet. Ungene ble sendt ut i sola eller plassert med en iPad. Fattern og onkel startet den minst morsomme jobben etter ei uke med feriehus, nemlig å städa ut.

Utvasking var inkludert i leia, men vi måtte allikevel vaske overflater, støvsuge og rydde. Vi tar ikke lett på slike oppgaver, da begge nok er genetisk litt mer glad i orden og renslighet enn kanskje mange andre menn. Tandsether-genene. Ikke helt som søstera mi, som hadde tellekantsystem i klesskapet - men vi trives nok best hvis det er orden i sysakene.

Derfor etterlot vi også huset i bedre stand enn da vi overtok det forrige søndag.

Ungene tok farvel med dyrene. De to eldste syntes det var verst å ta farvel til gårdshunden Lisa. Iris ville plutselig ha hund. Ikke hvilken som helst hund, men den! Kan vi ikke adoptere den, da? - Nei, Veruca. Vi kan nok ikke det.

Hun skjønt jo det, men var bare så lykkelig over å ha kurert en del av hunderedselen sin i løpet av oppholdet.

Klokka ni var vi på vei hjemover. Nøkkelen lot vi stå i døra etter avtale med husfrua, for husfar hadde ikke kommet seg opp enda etter en sen kveld med Grease på utekino i Rimforsa. De vet å kose seg i Kinda kommun.

Etter et kort stopp på en bensinstasjon, så ventet en hel arbeidsdag i bil før vi tidligst var hjemme. GPSen viste 7 t 32 min hvis vi kjørte i ett strekk i fartsgrensene.

Mens jeg ventet på at eldstejenta skulle bli ferdig på do, så kom jeg over en morsom bil med mine initialer i skiltet. Jeg fikk mer lyst på den bilen enn bikkje.

Raskeste vei i følge GPSen snirklet seg gjennom den svenske landsbygda på snarveier mellom de større veiene. En del av ruta var kjent fra i fjor, da Iris og jeg gjorde samme turen. Spesielt gøy for begge var det å kjøre forbi den idylliske campingplassen i Laxå, der Iris og jeg overnattet ei natt i hytte på turen i fjor.

Rasteplasser og campingplasser er tilsynelatende mindre utbredt i Sverige enn i Norge, og det kan gå flere titalls mil mellom hver gang en rasteplass dukket opp. Vi fant en da vi kom ut på E18, noen mil vest for Kristinehamn.

Der ble det lunsj med medbrakt niste, før vi takket for turen og tok farvel med reisefølget vårt. Dette fordi vi skulle stoppe på grensa for en ørliten harryhandel, mens den andre bilen skulle kjøre strake veien hjem.

På Eda ble det en tur innom Eurocash, Godtefabrikken og Extra Toys. Ungene hadde igjen litt feriepenger som de hadde fått fra besteforeldre, og de fikk bein å gå på i butikkene med mer godteri enn jeg noen gang har sett.

Vi prøvde å være effektive og raske, men det var mye spennende å se på i lekebutikken for både 3-åringen og 7-åringen, men etter halvannen times tid var vi på veien igjen.

Både ungene og far begynte å bli slitne da vi passerte Kongsvinger, og vi innså alle at det ville bli en lang tur hjem til Lillehammer.

Ikke hadde vi fått i oss noe mat siden lunsj heller, så vi vurderte alternativene langs landeveien - men å dra med ungene inn på et sted var - klok av skade - uaktuelt. Derfor ble det igjen en siste enkel løsning: hus fra McD. Ungene fornøyd, far fornøyd - vi kunne banke og kjøre resten av turen, mens to slitne unger hadde litt å drive med i baksetet.

Litt etter klokka sju landet vi utenfor leiligheta til mamma, der to slitne, men lykkelige turister, løp i armene på mora si. Stas å ha verdens flotteste unger, og stas at ungene også synes både pappa og mamma er verdens beste (innimellom også verdens verste) - selv om vi ikke bor sammen. Alltid moro å komme tilbake til den andre etter en periode hos den ene.

Som Evelin, der hun sliten i baksetet rett etter Hamar sa det; Jeg elsker mamma! - og jeg elsker pappa! - mens hun etter en liten tenkepause fortsatte; også liker jeg Eilif..... og Håvard... (henholdsvis en venn og en onkel i barnehagen).

Vipps var dagen endt uten at jeg egentlig hadde rukket å tenke på morgendagen og det faktum at dette var siste feriedag. Årets verste.

Når alt kommer til alt, så blir det sikkert koselig å treffe igjen de kollegene som også ramler inn igjen etter ferien i morgen, akkurat som Evelin også gleder seg til barnehagen starter igjen om litt over ei uke, og Iris - heldige Iris - gleder seg til å begynne i 2. klasse om en god måned.

Etter å ha levert ungene, fartet jeg hjem, pakket ut bilen, satte på en vask, ryddet inn en hel haug med varer og klær - og sjokkvannet en del bøtter med gule potetgress og en særdeles slapp jordbærplante.

Så håper jeg at de kommer seg igjen til uka, selv om de var ganske så triste i kveld. Akkurat som meg. Akutt berørt av post-turmatisk stressyndrom dumpet jeg ned i sofaen med en ny episode av Bloodline i påvente av at vasken skulle bli ferdig - og årets verste dag bli historie.

Med slutten på sommerferien, så blir det spennende å se om denne bloggen også går i dvale - eller om jeg får skrivekløe igjen snart. Time will show!

Takk for mye moro, sommerferien! Ses igjen i 2018!

Siste natt med gjengen

Siste hele dag i Sverige, og til alt overmål også lørdag. Siste dag med gjengen. Siste kveld. Siste natt.

Etter en uke i Sverige, så vender vi i morgen tidlig snuten hjemover til Norge og hverdagen igjen. Vemodig, men sant.

Ei uke som har bydd på tidlige morgener, mye frustrasjon over unger som ikke hører, alt for høyt pengeforbruk, lirking av båthengere inn i hekker, geocaching, isslikking, pannekakespising, bikkjeklapping, bleieskifting, tullprat, og mye moro!

Moro for små, moro for store. Jeg tror alle seks har kost seg, og barna har fått mange gode ferieminner å ta med seg videre i livet.

Ei uke som har gått sakte, men samtidig alt for fort. Ei uke der vi ikke oppdaget at det var rullegardiner på soverommet før nest siste natta. Mannfolk som skal gjøre eller tenke flere ting samtidig med at de holder styr på hver sine to unger, vet dere. Skjønt vi synes jo selv vi har gjort en utmerket jobb tross at vi sikkert har mistet både søvn og tålmodighet.

Jeg tror ungene også synes vi har vært snille pappaer tross alt, selv om veien fra hero to zero er forsvinnende kort sett med barnas øyne. Det er også sånn at de minste nødvendigvis vies mer oppmerksomhet enn de største, så det har vært veldig stas for tremenningen på 7 og 8 å oppleve denne ferieuka i sammen. Sitte med hodet halvveis ut av bilvinduet i fart sammen, og kjenne på frihetsfølelsen og luftens krefter. Dusje sammen og synge Markus og Martinius-sanger høyt i duett, lage delfinshow for oss andre i en sommervarm, idyllisk, svensk innsjø. Fullføre hverandres setninger. Drikke slush i sammen. Sove i samme seng. Stå opp på samme bein. Bli kjent med huseiernes to hunder i sammen. Fore hestene med gulrotstumper. Alt sammen herlige minner å dele som både slektninger og venner.

Iris, som alltid har vært redd hunder siden en uheldig opplevelse som 3-åring, startet uka med å sitte igjen i Mazda'n til de bjeffende hundene var godt innesperret i eget hjem, til å si søte Lisa, og klappe den hvite bikkja, med de strihårede krøllene, med innlevelse og kjærlighet i blikket. Det hjalp vel også på at ett år eldre Signe er både bikkjevant og -glad, og Iris, som både forguder og ser opp til Signe, hadde nok gjerne lyst til å også like hundene. Etter ei uke så kan vi konkludere med at det også var en suksess.

Sola stekte fra en helt blå himmel, så etter en rolig start og nok en lang frokost, så pakket vi litt av det vi kunne foran morgendagens avreise. Deretter pakket vi badesaker og fartet bort til Rimforsa sentrum.

Ungene passet på å postlegge kort hjem, selv om vi kommer til å være hjemme lenge før kortet ankommer postkassene

Jeg er veldig glad i analoge og "gammeldagse" ting, skjønt det går kaldt nedover ryggen på meg hvis jeg skal benevne det å sende fysiske prospektkort fra ferieturer som gammeldags. Men gammeldags i dag er ikke gammeldags slik vi nødvendigvis tenker på gammeldags. Før og etter smarttelefoner og høyhastighets internett, tenker jeg dagen barn drar opp skillet. At vi i 2007 tastet på knapper på telefonen er bare sååå gammeldags, da. Men forhåpentligvis kommer det en motreaksjon. Akkurat som vi oppdaget LP-platene fra 70-tallsband, så oppdager kanskje barna verdien av å igjen sende fysiske kort fra ferieturer - i stedet for å dele minnene digitalt. I verste tilfeller, så kunne de jo funnet på å starte en blogg??

I 1991 startet jeg et eget fanzine for et britisk fotballag, skrev mesteparten av innholdet selv sammen med en kamerat, og kopierte opp x-antall kopier i både A4 og A5, som vi da sendte pr post til fanklubbens medlemmer fra Rognan i nord til Vennesla i syd. En herlig tid med mange gode minner. En liten bedrift i miniatyr, med fire utgivelser pr fotballsesong. Ingen visste hva internett var på bygda den gang, og hadde slettes ikke hørt om blogg. Det kunne gå fra lørdag til tirsdag før jeg visste om resultatet og målscorere fra lørdagskampen, og ventetiden var - selv om den var lang - også en del av sjarmen og gleden. En del av spenningen. Oppladningen. Nå er alt instant og jeg kan høre - og snart se - hver bidige kamp om jeg skulle ønske det.

I 2017 er det kanskje ikke like liv laga for fanzines. Få ei amatørblekke med resultater som var tre måneder gamle i posten, og attpåtil betale penger for det. Ett klikk og vi får vite alt vi ønsker å vite.

Vladimir og Estragon i fanzine-versjon hadde vært kjedelig for folket. Ikke så høyaktuelt og instant henrivende som nå, mener jeg. Host!

Etter postleggingen bar det opp i et boligfelt. Med to som snakket i munnen på hverandre, så klart jeg ikke kjøre av riktig avkjøring - men etter en u-sving i ei 30-sone var vi på riktig vei mot bystranda. Fantastisk, flott og super tilrettelagt strand med sandvolleyballbane, sandkassevikingskip, balanseringsbane, et par godt gjemte geocacher, egne toaletter, rullestolrampe ut i vannet, et 3-meters stupetårn og deilig, finkornet, varm sand.

Det var overraskende få folk der da vi kom, men vi er vel kanskje ute og oppe en stund før andre i fellesferien da?

Nærmere 12 begynte stranden å fylles opp, og der var tydelig at denne plassen var populær for de lokale.

Men i den stekende sola, så var det begrenset hvor lenge vi orket å være der tross det svalende vannet.

Ved halv to-tida rev vi leir og dro innom ICA for en glass før vi dro hjem til feriehuset.

Hjemme i feriehuset, så droppet vi alle regler. Det var lørdag og siste dag på ferieturen. Ungene fikk fråtse i det som var igjen av godteri, vi lagde middag av restene i kjøleskapet og de kunne kose seg med film og spill sammen på iPad. Lykke for solvarme, solkremseige og småslitne, små mennesker.

Evelin var den første som kom og sa hun ville legge seg, sånn rett etter halv åtte. Leggetidsrutiner var egentlig sendt på båten på denne turen. Ferie er tross alt ferie, og skal være et avbrekk fra faste rutiner og hverdagssysler også for 3-åringer.

Men nå ville hun legge seg til tilnærmet normal tid. Hun fikk en Pippi-sang fra onkel, før farsan ble med og leste ei bok, sammen med ett av feriens nye bekjentskaper: sjimpansen Genser - ja, Genser. Døpt av en kreativ og artig 3-åring med jobbadresse Ringelihorn Steinerbarnehage.

I morgen blir det åtte timer i bil. Gudene vet hvordan den turen vil bli, men med unger som har fått gode ferieminner, og som samtidig også gleder seg til å komme hjem til mammaer, så tror jeg også den langturen kommer til å gå over all forventing.

Akkurat som turen forøvrig har gjort - med et herlig reisefølge i alle aldre.

Nå venter siste natt med gjengen.

Så gjenstår det å se om den morgenen vi faktisk må opp tidlig, blir den morgenen der ungene sover lengst.

Snart slutt på moroa

Etter gårsdagens hyss i Astrid Lindgrens verden, så var vi nok en gang ganske planløse dagen derpå. Det eneste på plakaten var en tur tilbake til flymuseet for å hente Emil, og i samme slengen ta oss en tur innom Linköping.

Allerede tidlig, tidlig skjønte jeg at det ikke ble mye søvn i nabosenga, der fetter Vold hadde fått besøk av eldstedattera i otta, og sønnen våknet også grytidlig. Jeg dyttet sov i roene enda lengre inn i øregangene, og sovnet om. Jeg våknet av at soverommet var tomt med unntak av hun som fortsatt lå og sov tungt ved siden av meg. Jeg hørte at Iris også var våken, men hun er jo selvgående - så nå var det bare å nyte morgenen i senga helt til Evelin fant det for godt å våkne.

Det gikk ikke mange minuttene før hun også gløttet på øynene, og dagen startet igjen litt før vi egentlig kunne hatt lyst på en feriedag. Ingenting å gjøre med det, annet enn å komme seg opp.

Etter en rolig frokost, så gjorde vi oss klar til å hente Emil. Det var litt Rädda Joppe, död eller levande over hele denne episoden. Heldigvis tok jeg bryet med å sjekke e-post før vi dro av gårde. Det viste seg at den snille dama på museet allerede hadde lagt Emil i stabilt sideleie inni en boblekonvolutt, og sendt ham i vei hjemover til Norge.

Da kommer Emil hjem noen dager etter oss. Super service!

Vel, vi var uansett klare for en liten utflukt, så vi satte oss i bilen og cruiset til Linköping, parkerte i et dyrt parkeringshus og spaserte ned mot kjernen av sentrum.

Byen hadde et storbypreg i forhold til både Gjøvik og Lillehammer. Lekebutikker var ønsket fra kidsa, mens far hadde lyst til å sjekke om det var en musikkforhandler i nærleiken. Godtebutikk var det også ønsker om, fra ungene som sammen hadde fått 42 svenske kroner i skuddpremie for jakt fluer og annet utyske. Satsen var 1 kr flua og 2 kr for biller. De 42 kronene skulle gå til barnefellesskapet, og i stedet for å dele ei leke i fire, så kom de frem til at godteri var tingen. De måtte bare bli enige om hva.

Etter å ha ruslet rundt på to forskjellige lekebutikker, og sett ungene forvalte en del av feriepengene de hadde igjen fra bestemors forsendelse - så måtte vi ha oss lunsj.

Å spise ute er egentlig penger ut av vinduet med fire unger i alderen 3-8 år. En ville kun ha is, den andre ville ha pølse, den tredje ville ikke ha noe osv.

Vi endte opp med å gå inn på et sted som het Steve's Coffee, der de både hadde pannekaker for barn - som har blitt en gjenganger på turen, og noe litt mer spennende for voksne.

Iris og Signe bestilte seg bakt potet - som var en voksenrett. Jeg var i grunn rimelig sikker på at dette var et skudd i blinde, og prøvde på en pen måte fortelle Iris at bakt potet her ikke nødvendigvis var norsk bakt potet med rømme, mais og bacon.

Da retten kom på bordet stappet med salat, rødløk og karrikyllingsalat, så gikk det som det måtte gå. Litt av poteten ble spist, og dett var dett.

Jan Erik var heldigvis såpass klarsynt at han hadde droppet å bestille noe til seg selv. Han ble stappmett etter å ha spist nærmere to porsjoner bakt potet og litt pannekaker til dessert. Jeg for min del bestilte en salat med spekeskinke, mozzarella og bulgur, som var frisk og velsmakende.

Jaja. Vi hadde pizzarester fra i går i kjøleskapet hjemme i Rimforsa, så mat skulle ungene få i seg i løpet av dagen læll.

Is stod på menyen til dessert. De minste hadde spist ganske bra med pannekaker, og det hadde blitt bare tull hvis de ikke skulle fått is. På turen fra parkeringen hadde vi gått forbi en lokal institusjon: Bosses glassbar - med hjemmelaget is og mange artige varianter på menyen.

Etterpå dro vi straka vegen hjem til Rimforsa, var innom ICA for påfyll av dyre bleier, samt at ungene fant hver sin pose godteri innenfor taket på 42 svenske kronor - og slappet av i feriehuset resten av dagen. Kidsa fikk kose seg med film på iPad og frilek ute, før restene av pizzaen fra Röde huset ble fortært som sen middag/kvelds.

I morgen er det spådd stekende sol, og det blir nok bading igjen på vår siste dag her i Sverige, før vi i morgen kveld må begynne å rydde ut og städa slik at vi er klare for avreise Norge søndag morgen.

Søndag blir det 8 timer i bil, levering av ungene til mammaen sin, og deretter rett på jobb igjen mandag. Da er det slutt på moroa for denne gang.

Snakk om shock to the system!

Jeg skulle ønske sommeren varte evig, slik det føltes som barn - men gleder meg samtidig over at Iris nå har den følelsen, med godt og vel én måned igjen til skolestart i 2. klasse.

Emiiiiiil!

Dagen begynte som vanlig med at ungene våknet litt etter klokka sju. Hadde de bare sovet til åtte! Men det er ikke så lett i et varmt, lite rom med utsikt ut over et vakkert jorde med rundballer, og med morgensola stikkende inn gjennom vinduer blottet for gardiner.

Evelin hadde ingen planer om å dra seg, så vi var først oppe av posene og ordnet oss ferdig på badet, slik at vi kunne begynne å dekke på til frokost.

I dag hadde vi planlagt ALV: Astrid Lindgrens Värld - og det var vi ikke alene om på julis hittil varmeste dag. Allerede da vi kjørte inn mot den gigantiske parkeringsplassen ante vi hvor dette skulle bære. Sola stekte oss gjennom bilvinduet, og stressede fedre tutet i alle retninger ved det minste tegnet til usikkerhet rundt hvilken av de fire filene inn på parkering man skulle gå for.

Parkeringen var systematisk og velorganisert i forhold til på Kolmården, og vi ble effektivt og raskt forevist til våre plasser - allerede på felt G klokka kvart over ti.

Ungene ble smurt inn med solkrem, sekk og videokamera ble lesset på far, og vi var klare for entre. Mens Volds stod i billettkø, så vandret den andre halvparten inn til et totalt kaos av tissetrengte og sukkergira unger, med uforskammede og feriekåte foreldre. Hvordan skulle dette gå?

If you can't beat them, join them. Dessverre er det ikke lett å drive edruelig barneoppdragelse i en fornøyelsespark der majoriteten av foreldrene dytter ungene sine foran seg uten respekt for andre eller køkultur. Er det noe vi Tandsether-folka ikke er, så er det egosentriske. Først andre, så oss sjæl. Vi er opplært til å bjuda på før vi forsyner oss selv, men er åpenbart i mindretall.

Vi gikk rett opp til Mattisborgen, der dagens første show begynte klokka 11. Ti minutter før tiden vandret vi inn i amfiteateret, men det var fullt overalt, og med en unge med særskilte behov, så var det ikke bare å deise seg ned overalt. I stedet for å presse oss inn blant andre folk, så forlot vi området og peilet oss inn på neste show i stedet.

I mellomtiden besøkte vi Rasmus på loffen, der vi i solsteiken fikk panoramautsikt til den lille to-manns forestillingen.

Skuespillerne, voksne som barn, er veldig profesjonelle - og gir de besøkende full valuta for pengene. Utenom showene til fastsatte tider, er mange også på vandring i parken i løpet av dagen. Da vi ankom parkeringsplassen kom både Prussiluskan og Kling og Klang syklende mellom bilene, vinkende til alle barna.

Det var brennhett i sola under Rasmus på Loffen, så vi lurte veldig på hvordan dette skulle bli utover dagen. Heldigvis var det flust av steder med skygge i parken, og da vi entret Mattisborgen i god tid før neste show, så fant vi oss en god plass i skyggen på bakerste rad, der også Annar kunne sitte godt. Men der vi hadde vett til å snu pga at det var fullt ved 11-forestillingen, så presset foreldre seg bare på - og sendte ungene frem mellom folk uten at det var plass. Et par jenter ble jaget frem mellom oss og raden foran uten at de egentlig ville, av ei desperat mor, som sikkert i beste mening dyttet ungene sine foran seg. Begge endte opp med å begynne å gråte, og hadde null interesse av å se på showet. Sild i tønne hadde det romslig i forhold. Gratulerer med dagen, a!

Hadde det vært opp til meg hadde snikkerboa vært stappfull av foreldre.

Jeg aner ikke hvor mange besøkende som var inne i parken i dag, men i lys av at området er ekstremt konsentrert i forhold til en gigantisk park som Kolmården, så hadde vi følelsen av å tråkke oppå noen hele tiden.

Etter forestillingen i Mattisborgen tok vi oss en drikke- og ispause i gresset rett nedenfor, og nøt synet av skyene som heldigvis - får en si - var i ferd med å dekke himmelen. Strålende sol og blå himmel er deilig når man har badedag, men ikke så mye å hige etter når man skal vasse 8 timer i en fornøyelsespark.

Vi gikk litt rundt på området og så på de flotte kulissene fra flere av Astrid Lindgren sine romaner og karakterer. På området for Brødrene Løvehjerte fikk vi ikke med oss noe show, men ungene syntes det var stor moro å få gå inn i kulissene. Det som er ekstra flott med ALV, er at barna selv kan ta alle kulisser og bygg nærmere i øyesyn. Etter showene kan du så vel gå inn i husene til Pippi, Emil etc. som å møte dem for et bilde eller en klem.

Sist jeg var i parken, i 2013 da Iris var omtrent så gammel som Evelin er nå, stod vi i kø for å få klem av Pippi, men også da presset foreldre på ungene sine fra alle kanter - så da vi endelig kom frem, så var Pippi ferdig. Hvorfor fikk ikke jeg kos fra Pippi, spurte Iris den gangen. Vi hadde snakket om at hun skulle få det, og skuffelsen var enorm - og hjertet til pappa brast da hun skuffet måtte spørre hvorfor hun ikke fikk. Hva skulle jeg svare? Fordi foreldre ikke eier køkultur? Jeg husker ikke hva jeg svarte, men ikke det. Heldigvis husket ikke Iris det nå, men for å unngå noe som lignet så stilte vi oss aldri i noen sånne køer. Ingen av ungene ytret heller noe ønske om det, men var like fornøyd med å få pinneis og se på forestillingene fra avstand. Da er ikke jeg som forelder heller ikke interessert i å dytte ungene mine inn i noe som de kanskje ikke vil eller får.

Det var mer enn nok andre ting å ta seg til også, der trengselen ikke var så stor - som å ri en trehest.

Nå prøver vi alle vårt beste for barna, og noen mener jeg da prøver alt for intenst og mye - men på den andre enden av skalaen, så kan en del også koke bort i kålen. Vi hadde ikke smurt niste, så vi fant ut at vi skulle ta ei enkel korv i brød før Pippi skulle ha show. Ikke rare greiene, men noe annet enn is i magen før klokka slo to skulle bare mangle. Det skulle gå utover fra der.

Pippi-showet var strålende, og barna satt fjetret. Jan Erik og Annar, som hadde tenkt å stå over etter opplevelsen fra Mattisborgen, fant også seg en plass ved brygga på andre siden av de sju hav. Det ble nesten suksess, men også der hadde folk klart mesterstykket og presse seg på, inntil og forbi andre som allerede hadde en fin plass. Foreldre, ass!

Iris var veldig fascinert av ei bikkje som satt rett ved siden av oss på plenen utenfor Villa Villekulla. Hun er egentlig livredd bikkjer etter en kjedelig opplevelse som sitter i som 3-åring, men denne var lite og bar et navneskilt.... Iris! Hunden het det samme som henne! Det var umåtelig stor stas virket det som.

Nok en is- og kaffepause ble lagt inn før vi ruslet opp til Katthult for å få med oss en forestilling med Emil. Vi var der et godt kvarter før forestillingen skulle starte, men det var allerede fullt. Vi spurte en vakt om mulighetene for å kunne få ta med vogna til Annar inn, og fikk da sitte foran ved rullestolseksjonen. Han hadde sikkert kunne fått et samme type bånd som på Kolmården, men dette tenkte vi ikke på.

Emil-showet var stor stas. I 2013 fikk Iris en Emil-tøydukke da vi var her, og den har nå gått i arv til Evelin, som har lagt sin elsk på den. Den har vært fast nattekompanjong de siste månedene og gått i skytteltrafikk mellom pappa- og mammahuset. Han skulle så klart også få bli med til Sverige. Bli med hjem. Men da vi ankom feriehuset søndag, så var han sporløst forsvunnet. De andre ungene mente å ha sett den her, men vi lette høyt og lavt etter den uten resultater.

Hun hadde tatt den med seg inn på flymuseet vi var på søndag formiddag, hvorpå jeg ved en anledning bar ham under armen. Jeg hadde tidligere formanet at han skulle bli igjen i bilen i frykt for at han skulle bli borte, og nå hadde det altså gått troll i ord.

Jeg hadde derfor lovet Evelin å erstatte Emil i parken, men mens vi satt og så på at Anton fikk tåa i musefelle og Emil ble sendt rett i snekkerboden, som allerede var stappfull av foreldre, så tikket det inn en e-post fra kundeinformasjonen på flymuseet: Emil var trolig funnet i god behold. De hadde en tøyfigur der som var ljus i håret, hadde blå kortbyxor och hadde inget på överkroppen. Jippi, det var Emil! Stor glede i leiren! (Og ja, de har visst allerede begynt å dra av gutta på overkroppen... sukk!)

Slitne og trøtte etter en lang dag i delvis sterk sol, med mange inntrykk, mye lyd og blant masse folk, så begynt så vel liten som stor å bli forsynt når klokka bikket fire. Ikke hadde vi spist mer enn ei pølse i brød siden frokost heller - med unntak av to is, en del vann og en boks med päron-juice.

En siste forstilling, deretter en tur innom butikken ved utgangen - og hasta la vista, Astrid Lindgren-land.

Valget ble Karlsson på taket, som Annar hadde gledet seg til i hele dag. Det ble en fullkommen suksess både for ham og resten av gjengen. Mine hadde ikke noe forhold til ham, og Jar neppe sett eller lest noe om ham - men Iris syntes nok det showet var det morsomste i løpet av hele dagen. Alle fikk til og med sett, selv om foreldre igjen gjorde sitt beste i å dytte ungene sine fremover i køa, og plassere dem på steder der det ikke skulle være publikum. Det er en grunn til at første rad foran scena er ledig, når det fullt bakover. Her er det ledig plass! Nei, din glæp!

Etter showet valfartet mange mot utgangen, og turen innom souvenirbutikken ble en prøvelse på lavt blodsukker. En haug med bråkete foreldre og barn, og full trengsel med køer som gikk fra kassa og helt til bakre vegg i lokalet.

Evelin og Iris hadde fått med seg litt feriepenger fra bestemor som de kunne forvalte som de ville. 40 kroner var allerede brukt på å dra snøre i Kolmården, men her var tiden inne for å bruke penger. Begge så seg ut hver sin sau til 140 kroner. Billig til å være sau. Dyr til å hverken gi ull eller fårikål.

Men jeg skulle for en gangs skyld ikke legge meg borti hva de brukte pengene på. Sølvi, senere omdøpt til Snøperla, og Evelin - oppkalt etter eieren - ble altså da nye medlemmer av husstanden. Velkommen! Husk at her venter vi på tur, følger køa og setter andre foran oss selv.

Heldigvis var Emil kommet til rette utenfor Linköping, for ingen av butikkene hadde denne til salgs lenger.

Slitne og sultne hastet vi ut av Dodge med en gang sauene var kjøpt og betalt. Et sted der ute ventet en glovarm bil på oss.

Mat! Vi har spist ei pølse mellom klokka 8 og 18. Nesten på grensa til uforsvarlig, men utrolig hvordan vi klarer å gå på is og vann.

Vimmerby var uaktuelt, tenkte jeg i det jeg fant igjen bilen blant tusenvis av andre. Alle skal vel ha mat i Vimmerby nå. Vi reiste nordover igjen mot Rimforsa, vekk fra norsk-, tysk- og danskregistrerte biler.

I småbyen Kisa stoppet vi ved den lokale pizzeriaen Röda huset og gønnet på med en pizza hver. Magen ble mett før barneøynene, så ungene har rester av en Vesuvio hver til både frokost, lunsj og middag i morgen. Fars pizza er så klart long gone, og dagens spenstigste valg ble signert Jan Erik, som kjørte på med en pizza med ferske tomater, falaffel og aubergine!

Kveldsbadet jeg hadde lovd eldstejentene måtte vente, og det var utrolig nok helt i orden. De var nok like slitne som oss voksne. I morgen blir det en ny dag uten planer, og det skal bli deilig. Jeg kjenner allerede på den grufulle følelsen av at ferien er over om noen timer, og kun ei ordinær helg er igjen. I høyskolesektoren nyter vi ikke godt av lang sommerferie, dessverre.

Men de siste dagene skal nytes til fulle, starting with tomorrow.

Emiiiiiil!! Uten planer, my ass. Plutselig kom jeg på det: Vi må til flymuseet igjen i morgen for å hente igjen en gammel kompis med lyst hår og bar overkropp.

Bading, orm, gjørme - og kunsten å dytte en båthenger inn gjennom en hekk.

Parker er spennende og morsomme, for all del - men for en enslig forelder med to unger, så blir det fort 1500 kroner før man får kommet inn; i drivstoff, parkering og inngangsbilletter. Så kommer alt det andre.

Det enkle er ofte det beste, fant vi ut i går. Så i dag var hele dagen satt av til bading! Vi kom nesten i mål!

Evelin var som vanlig først våken av alle, rett over klokka sju. Jeg våknet av at hun hvisket pappa i øret mitt, der jeg var plassert i dobbeltseng ved siden av henne. Jeg skjønte fort at et forsøk på å overse eller dra det ut var fånyttes, så vi stod opp og ble først ferdig på badet. Akkurat i det vi listet oss ut, så hørte jeg Annar si pappa på samme rom. Så da var de også våkne.

Vi tok en rolig start på dagen med en lang og deilig frokost. Egg og bacon en masse til folket!

Ungene løp ut og tok for seg på stutsmattan, som stod i hagen til felles bruk for feriegjester og de fastboende sine barn. Familien Holmberger, som vi leier av, har også to jenter, som er noen år eldre. Den yngste tipper jeg er rundt 10, og hun har nok vært litt spent på Iris og Signe.

Det tok ikke lang tid før hun kom ut, sammen med to kusiner som var på besøk. Disse var 2 og 4, og het Ellen og Ines - nesten som Evelin og Iris. Evelin syntes det ble vel skummelt med disse ublue svenske barna oppi trampolina, og stilte seg opp i et hjørne og begynte å grine og rope på pappa. Dad to the rescue! Fremmede barn er skumle, gitt. Slik var jeg også selv, etter det jeg kan huske. Svært skeptisk til fremmede. Selv om fremmede bare er venner som du ikke enda kjenner, som det sies.

Husfrua Karin kom også ut en tur og vekslet noen ord, før vi måtte komme oss av gårde ned på badeplassen kilometeren vest for gården vi leier hus på.

Der var vi mutters alene klokka 10. Sola hadde allerede begynt å ta tak, så det ble full behandling med solfaktor 50+ før vi installerte oss på den lille stranda med håndklær, oppblåsbare baller, vannflasker, vannpistoler, spader og småbiler.

Fatter'n sjøl klarte ikke dy seg, og kastet se uti fra brygga bortenfor - der det var brådypt. Jeg elsker å stupe!

Ungene var i full sving i vannkanten med forberedelser til show, leting etter skjell og øvelser på svømmetak.

Selv om flere kom til, så var ungene uti vannet og badet. Det hjelper på modigheten å være flere!

Annar fikk seg også et bad, til stor fornøyelse, og jeg tror alle koste seg glugg ihjel. Jeg fikk til og med noen minutter på ryggen i gresset med utsikt til tretoppene og den blå himmelen. Deilig å kunne nyte en sommerdag slik i noen minutter.

Onkel Jan Erik ropte plutselig de to eldste ungene opp igjen, uten at de helt skjønte hvorfor. Han måtte legge kortene på bordet; han hadde nettopp sett en orm som svømte tvers over mellom stranda og der de to eldste drev og lekte.

Trolig ikke farligere enn gjedda, som også skulle befinne seg i Åsunden, men greit å være føre var. Ormen var long gone, og tross litt skepsis, så badet de tre jentene igjen like etterpå.

Vi hadde med påsmurt lunsj, Festis-drikke og flaskevann, og nøt lunsjen ved en av krakkene nede på området. Det var til en forandring nesten vindstille i dag, så det var deilig.

Den private stranden var heller ikke veldig folksom. Et par søstre i slutten av 20-årene med to barn og en bakfull samboer på slep, et solbrunt ektepar i 50-årene som la til brygga med sin cabin cruiser, og dumpet ned i solstolene sine, ei mor med to tenåringer og ei anna mor med ei datter rundt skolealder. Hun var litt skeptisk til å uti der Iris og Signe drev og plasket. Hun var kanskje året yngre enn Iris.

Jeg hadde hentet en håv, som Evelin fikk. Det bød selvfølgelig på problemer umiddelbart. Håven var jo Iris sin, kunne hun melde, og alle fire ville helst bruke den - helst med en gang. Den fikk gå på rundgang, fra de minste til de eldste. Iris plukket opp en musling, og jenta på seks hadde nok veldig lyst til å være med å utforske den. Det var det nærmeste ungene kom svensk-norsk forsøstring, men et koselig øyeblikk delt mellom barn fra to land ble det.

Ved 14-tiden følte vi at vi måtte bryte opp dagen litt, og jeg foreslo at vi skulle prøve oss på geocaching. Det var en haug med spennende cacher rundt Rimforsa.

Vi kjørte bort til sentrum, og mot Trollgator, som lå ca 8 km utenfor sentrum og skulle være Sveriges største grottesystem. Men med slipperser fra badinga, så var ikke skotøyet i henhold slik at vi våget oss på det. Vi stoppet imidlertid midt i skogen for å prøve oss på en cache ved en naturlig drikkevannskilde, som skulle ligge ca. 40 meter fra veien, litt oppover i lia. Terrenget viste seg å være litt for krevende for skotøyet, men her skulle vi ikke gi opp. Mens Jan Erik og Annar ventet i bilen, så duret vi andre gjennom busk og kratt på leting. Den siste speider, farsan på førr, gikk først - hånd i hånd med den yngste i laget. Schwwwwwopp!

Plutselig sank det ene beinet ned til langt oppå leggen i gjørme. Vi var kommet til kanten av ei slags synkemyr, og jeg måtte fiske opp igjen den ene slippersen med hånda. Schwewwopp... før jeg visste ordet av det fikk også Evelin beinet sitt i gjørma, men heldigvis er hun fortsatt så lett at det kun ble møkk - og ingen bein som sank.

Som tur var, så fant vi cachen vi lette etter rett etterpå, og fikk logget. Pennen virket ikke, men jeg hadde nok gjørme på hånda at jeg signerte delvis i det - beklager, cacheeier.

Nå måtte Evelin og jeg finne oss et sted å få vasket bein og armer. Ja, til og med i bakhodet hadde jeg visst gjørme. Klødd meg i huggu, da serru!

Vi kjørte ned mot sentrum igjen, men fant ingen gode plasser å vaske seg. Dette ble starten på en litt over middels merkelig rundtur i byen. Hva med strandpromenaden? Vi kjørte ned mot den, men der var det forbudt for biler og ingen naturlig parkering. Vi havnet i et boligfelt, før vi fikk snudd. To ungene måtte akutt på do, så der og da omprioriterte vi - dass foran vask av gjørmebein.

Vi tok en u-sving, men plutselig var veien sperret av to gode naboer, som drev og prøvde å dytte en båthenger inn i en hage mellom en tett hekk. Der stod dem, og der stod vi.

Mens jeg nynnet på den tsjekkiske kjenningsmelodien til Pat og Mat, skjønte jeg at karene trengte hjelp. Som i ei scene fra Fyra nyanser av brunt, så gikk både Jan Erik og jeg ut av bilene våre og hjalp kara til å få rikket og dyttet hengeren på plass innimellom en hekk. Hvordan de hadde tenkt å få til dette alene, skjønner vi fortsatt ikke. Med god hjelp fra oss, så gikk den til slutt inn. Da hadde Göran forsvunnet inn i hagen for å dirigere. Er du der, Göran? Alt dette mens ungene satt alene igjen i bilene på tomgang, tissatrengte og med store øyne. Hva skjedde nå?

Vi kjørte rundt og rundt i noen minutter før vi fant noe egnet toalett. Bensinstasjonen ved 34:an hadde ingen dass. Ok! Hva med et skilt som viste til toalett ved ICA. Nei! Vi kjørte sydover, og kom til Rimforsa Strand. En lyxig herregård med servering og overnatting for folk fra Solsidan. Pene mennesker i 50-årene kledd i Khaki. Jeg vegret meg for å inn der med gjørme opp til knea. I det vi parkerte, så jeg at vi praktisk talt stod oppå en cache! Vi fant den kjapt, og fant ut at vi kunne sende reisevennen vår videre i denne! Good riddance!

Jeg tok med meg Evelin og dro videre for å få vasket av oss det verste, mens de fire andre tok inn på herregården for å finne do og kjøpe en is.

Vi dro tilbake til bensinstasjonen, og vasket beinene og skoene under den kalde utekrana. Det ble som det ble. Kattevask. Fortsatt delvis gjørmete, dro vi tilbake til det staslige Rimforsa Strand, snek oss inn mellom khaki-shortsene og de lyseblå Jean Paul-skjortene, og kjøpte oss en velfortjent kuleis.

Dagen som kun skulle være badedag, hadde hittil i tillegg bydd på å sitte fast i ei myr samt å hjelpe to svenske pensjonister med å dytte en båthenger uten hjul inn mellom en hekk. Hvem sa at dagene uten planer ikke er spennende?

Og nå satt vi altså der, på den flotte herregården, og spiste kuleis. Kola med havsalt og choklad med marshmellows.

Ungene var fornøyde, men i alt styret kom jeg plutselig på - takket være en litt for kort kjole- at Evelin ikke hadde fått ny bleie siden frokost.

Nå fikk det være for i dag. Den ene bilen dro hjem etter ei seriøs gavepakke av ei full bleie, mens vi i Mazda'n tok turen innom ICA og bunkret opp litt mer.

Middagen skulle lages hjemme i dag, og jeg skulle stå for maten.

Fettucini med ostesaus, frosne grønnsaker for enkelthetens skyld, og et utvalg mellom BBQ kyllinglårfilet og svensk korv til barna. Innertier!

Fornøyde og mette ble det litt barne-TV for første gang på noen dager. Ingen hadde savnet det, og det var ingen stor højdare nå heller - heldigvis.

Kveldsbading? Ja! Jeg kastet tre unger inn i bilen og dro ned igjen til stranda for er lite bad. Igjen fikk jeg tatt en tre-fire stup fra brygga, foran et imponert, men kanskje for ungt og lite objektivt, publikum. Barna fikk badet litt også, og det ble nok en reprise på delfinshowet iscenesatt av en 7- og en 8-åring. Applaus! Sild!

En gutt kom sammen med sin mor for å fiske rett bortenfor. Skitt fiske!

Plutselig skrek han så høyt at jeg tror vi alle skvatt til. Orm, orm! Den ble observert nær brygga på bildet under. Gutten fikk fullstendig panikk, men vi var helt lugne. Vi fortalte at vi også hadde sett orm der før i dag. Been there done that, lissom (sic!)

Om det var ormen fra før i dag, vet vi ikke - men tydeligvis var det flere enn oss menneskene som satte pris på en badedag i dag.

I morgen prøver vi oss på en litt mer straight dag. Da stikker vi til en park igjen: Astrid Lindgrens värld.

Det enkle er ofte det beste

Etter en lang dag på Kolmården i går, så var det deilig med en rolig dag uten planer i dag. Ungene sov samtlige til etter sju, og sistemann helt til halv ni.

Først oppe var hun minste min, og for å ikke risikere å vekke resten av rommet vi lå på, så bar det på badet for morgenstell og påkledning.

Vi tok turen ut i morgensolen rett før halv åtte, og sa god morgen til både haner, høner, kyllinger og de to hestene, som pr. definisjon visst nok er ponnier, men som ser mer ut som ordinære hester.

Vi ruslet en tur rundt i nabolaget på den lille grenda, som ligger navnløs mellom grendene Valla og Hovstad, ca. 10 minutter sydøst for Rimforsa.

Der traff vi på Arne, en eldre herremann som drev i trädgården. Han slo gladelig av en prat, og kunne fortelle at han hadde bodd der i over 50 år, etter at gården opprinnelig var i svärmors eie. Før i tiden hadde alle gårdene gårdsdrift i området, men nå stod stort sett fjøsene tomme med unntak av ett, og jorda var forpaktet bort til den største gården. Som hjemme i Norge, så var det dessverre ikke bærekraftig å drive smått, så Arne hadde kun hatt gården som bopel og odlat grønnsaker til eget forbruk de siste tiårene.

Vi vekslet noen ord, og Evelin prøvde å fortelle ham om noen fine steiner hun hadde funnet - men han var ikke like god i norsk som jeg var i svensk - og slettes ikke norsk for 3-åringer. Men med litt svorsk oversetting fra far, så var han med på notene, og svarte Evelin på like uforståelig svensk i hennes ører. Vi sa god dag, og ruslet videre.

Da vi ruslet inn på tunet der vi leier, så ble vi møtt av de to eldste jentene, som begge hadde våknet av den ene hanefaren, og var klare for nye eventyr.

Bading stod høyt på ønskelista i dag, og stranda fristet - men først etter en lengre frokost.

Etter frokosten fant vi ut at vi kunne kombinere bading med en tur ut til kysten. Til Østersjøen. Vi så oss ut Västervik på kartet, og plottet inn stedet på GPSen. I tillegg til å se havet, så trengte jeg et par ting på Jysk eller en tilsvarende butikk - og Västervik var av en såpass størrelse at den også kunne friste med dette.

Vi la derfor ut på landeveien igjen i godt mot.

Raskeste vei i følge GPSen gikk langs små, svingete bygdeveier - gjennom fantastisk flotte kulturlandskap. Små grender, frodige åkre og bedårende, små innsjøer og tjern. På veien holdt vi på å kjøre på to skogsfugler, som nysgjerrig stod i veikanten og betraktet livet.

Jeg skrudde meg gjennom FM-båndet i stor entusiasme, da jeg plutselig kom på at Sverige fornuftig nok hadde skrotet hele DAB-styret. Eldstejenta har en aversjon mot voksenmusikk, som hun kaller det, til fars store frustrasjon. Han skulle gjerne sett at hun begynte å like andre ting enn MGP jr-artister. Svensk P3 måtte skrotes, og på P1 bar det for mye prat. Da jeg var innom P2, som serverte opera, så våknet hun til live i baksetet. Hun var flink! Det endte med at vi snirklet oss gjennom det fine kulturlandskapet akkompagnert av høye C'er på latin. Jeg så ikke den komme, for å si det sånn.

Alt med måte. Etter tjue minutter ville hun svitsje videre, og vi havnet på en egen rock-kanal. Akkurat i samme øyeblikk som vi lå bak en tysk bil med rock i skiltet. Til fars store underholdning, men som jeg klokelig holdt for meg selv. Etter noen sekunder måtte jeg skru av hele greia. Foo Fighters var heller ikke godkjent i baksetet. Har de ingen kanal med barnemusikk?

Alle fire ungene var egentlig ganske lei av svingete, svenske veier da vi nærmet oss etter halvannen times kjøring.

Handlingen på Jysk ble unnagjort, med tre ivrige assistenter som ble med innom. Butikken lå, som slike kjedebutikker i den størrelsen ofte gjør, på et stort butikkområde rett før vi kom inn i byen. De kunne friste med Biltema, Jula, Clas Ohlson og øvrige svenske stoltheter - i tillegg til en drive-in Sibylla-restaurant (!).

Vi kom oss fort videre og inn til sentrum. Der var det fullt av liv, og masse turister - primært svenske. Vi fant oss en parkering midt i sentrum, men kunne stå maks én time. For liten tid i en såpass koselig by, med fine små kafeer, matsteder, småbutikker, bryggeområde og ikke minst en høyst levende auksjon på torvet? Ja, uten unger så. Men med fire unger på slep, så er ikke det å vandre i idylliske, svenske kystbyer noe som stod særlig høyt i kurs.

Kravet var ene og alene is. Vi var innom en gelataria med deilig, fristende, ekte italiensk is. Har de ikke Minions-is? Vi snudde så fort vi kom inn, og siktet oss inn på en ordinær kolonial med isdisken fylt med pinneis til 15 spenn og i barnevennlige fasonger. Innertier! Alle barna strålende fornøyd med fangsten; det enkle er ofte det beste.

Vi må jo se havet! Har vi kjørt såpass langt ut, så måtte vi se det åpne havet. Vi plottet inn en vei som så ut til å ta oss lengst øst på GPSen og kjørte ytterligere tjue minutter. Der lå hun og ventet på oss. Østersjøen. Blank, blå og innbydende. Når kan vi bade? Hvor er stranda?

Vi tok et par bilder og snudde.

På vei tilbake mot byen kjørte vi forbi skiltet til AB Hornline, som er gården som driver med oppdrett av travhestene med Hornline-navnet. Artig for far, og far alene. Så jeg tok meg ikke bryet om å nevne det til kidsa en gang.

Nå hadde vi slått ihjel mange timer allerede uten å få badet eller vært på ei strand, men også så mange timer at før vi gjorde noe mer, så måtte vi ha mat i kroppen.

Skulle vi dra ned igjen i sentrum, til de fine restaurantene med spennende voksenmat? Det enkle er ofte det beste - igjen. Vi hadde sett Sibylla tidligere på dagen, og fant veien tilbake til handelsforstaden, ikke langt unna byens speedway-bane.

Funbox til barna inkludert valgfri leke til 35 spenn, lekeområde ute - og inne. Jackpot! Vi endte opp med å bruke godt over halvannen time inne på fast food-etablissementet. Ikke det sunneste, så klart, men det absolutt enkleste. I nøden spiser fanden som kjent fluer - eventuelt kjøttbullar, nuggets, burger eller pannekaker. Kid heaven atter en gang. Gratis kaffe til fedrene og mulighet for bleieskift på en ren og romslig offentlig do uten lange køer. Fantastisk! Carbolicious!

Ungene kunne garantert vært inne i lekerommet resten av dagen. For en time var både bading og stranda glemt - og det inne på Sibylla!

Lite lystne på å kjøre mer bil, så måtte vi bryte opp og legge ut på en ny halvannen time hjem til feriehuset.

Da måtte vi også endelig få satt liv i planene om bading og strandliv. Rett nedenfor huset, en snau kilometer, skulle det være en liten badeplass ved en flik av den store innsjøen Åsunden.

Endelig! Det ble en stor suksess. Vi hadde nok en gang kjørt langt med bil på leting etter noe som ikke ble like bra som det vi hadde rett utafor kjøkkenvinduet.

Barna badet og koste seg i sanda. 21 grader i vannet, så selv far sjøl kom seg uti. Deilig!

Etter en times bading var det allerede klart for kveldsmat og snart legging. Jeg sovnet med Evelin, og våknet ikke før resten av huset også hadde falt til ro - minus min kjære fetter som satt oppe og koste seg med en Norrlands guld. En glimrende idé, som jeg kastet meg på da jeg våknet igjen omtumlet og fullt påkledd ved siden av 3-åringen.

I morgen dropper vi alle planer om bilkjøring, parker og italiensk is. Vi blir rett nedi bakken her og bader, med en tur inn til Rimforsa (maks ti minutter) for en billig pinneis og noe enkel, barnevennlig mat. Det enkle er ofte det beste.

Park meg i rævva!

Planene for dagen ble lagt rett før sengetid i går: Vi skulle gå for Kolmården dyrepark i dag. Iris og jeg var der to dager på rappen i fjor, og hun hadde også en tur dit i 2013. De resterende i turfølget var debutanter.

Dagen startet vel egentlig på verst tenkelige måte, da jeg våknet av at jeg hørte de to eldste jentene begynte å snakke og konspirere inne på stua, der de sov i en køyeseng, kun få minutter etter klokka 5! F E M, altså. Halv seks var jeg oppe for å be dem sove lenger, men slike ting er det vanskelig å styre. Spennende med sommerferie, nytt sted, ny seng og ikke minst å sove sammen med sin kjære tremenning for første gang - alt som kan forskyve normale søvnmønster, hvis slike noen gang har eksistert hos 7-åringen.

Resten av huset sov heldigvis til litt over sju, men jeg ante jo at min eldste skulle bli vel trøtt i løpet av dagen, med x-antall timer manko på søvn.

Etter en kort frokost og litt pakking, så bar det ut på veien igjen med spente unger. Halvannen times kjøring, opp til Linköping og videre med E4 forbi Norrköping. Været var tilsynelatende bra med sol og blå himmel, men skjemmet av en vind så sterk som jeg sjelden har opplevd midt i juli i lavlandet.

Det blåste så surt at ungene ble utstyrt med jakker og fleece i 25 pluss!

Vel inne i dyreparken, så begynte maset.

Den ene ville dit, den andre ville dit, noen ville ha is og noen frøs. Ikke bare mine, men samtlige barn. Stemningen var lik rundt for både svensker, nordmenn, dansker og en og annen franskmann: sure foreldre og sure unger. God ferie!

Men heldigvis er sånne kuler kortvarige, og alle som har barn vet at sånn er hverdagen. Og ferie som helg er bare som en annen hverdag med barn. Vi la en plan for rundturen i parken, og tok først runden om bondegården og bjørnene. Deretter holdt vi til venstre innover mot det som Iris og jeg nok hadde hauset opp som høydepunktet; nemlig delfinshowet "Life".

På turen passerte vi en jerv, som ingen egentlig kunne tro var en blodtørstig predator, en tiger, som døsig i sola gjemte seg oppå ei fjellhylle, en rød panda - som overhode ikke lignet en panda, i følge ungene. Vondt luktet det også der, i følge noen i reisefølget vårt. Dyreparker er ikke for fine neser.

"Den verste dyreparken jeg har vært i", sa den ene. "Jeg er sulten", sa den andre. To blad fedre hadde nok med å klare å holde hodet kaldt, tilfredsstille alle og ha nok hender til alle.

Alt mens vinden blåste oss halvt overende, og vi måtte frem med både luer og pannebånd.

Da vi nærmet oss Marine World helt innerst i parken, kunne vi ta verdens største berg- og dalbane i tre i øyesyn: Wildfire. Den eldste hadde nok litt lyst, men ingen av oss over 10 ville være med. 12 ganger vektløs, en helling på 83 grader. Vi hadde nok med å se på.

Etterpå var det klart for lunsj før vi hadde peilet oss inn på delfinshowet. Vi fant et bord, og jeg tok med kidsa mine først. Fish and chips ville de ha. Ok. Valget stod mellom det, burgere og meksikansk. Men det var flere enn oss som hadde tenkt å lunsje i 12-tida i Sveriges største dyrepark på en mandag midt i fellesferien.

Køene gikk metersvis vekk fra hver bod, og som oftest var det ei 17-år gammel jente på jobb i hver bod. Etter 40 minutter i kø med sultne, trøtte og kalde unger - så fikk vi endelig maten, som vi måtte balansere på et brett i tillegg til barnevogn og tre beger med drikke. Deretter var det neste trio sin tur. Lunsjen tok vel i sin helhet nærmere to timer, og i stedet for å rekke 13-visningen av Life, så måtte vi haste av gårde for å rekke den klokka 14. Heldigvis slapp vi køene takker være VIP-armbåndet til den eneste gutten i hønekurven under myndig alder.

Spente satte vi oss til rette sammen med en fullsatt sal.

Så fantastisk flott dette Life-showet er! Siden i 2013 har jeg sett det tre ganger tidligere, og selv om ikke fornyelsene er store fra år til år, så er dette en oppvekker i forhold til hvordan vi mennesker opptrer på jorda og i naturen - men også så klart en presentasjon av kanskje det mest fascinerende vesenet på planeten - nemlig delfinen. Alle de tre gangene før har jeg kjempet mot tårene, og jammen kjente jeg ikke det igjen i dag. Det er noe med hele opplegget og delfinenes naturlige intelligens og betingelsesløse kjærlighet til hverandre, lek, sine menneskevenner og ikke minst fersk sild! Rett og slett fantastisk igjen! De må ha verdens beste jobb, de som trener og svømmer med disse flotte, majestetiske vesenene.

Etter det snaut halvtimes lange showet, så bar det på leting etter barnevogner og et stellerom for å skifte bæsjebleie på den yngste. Når 1500 barnefamilier skal ut av et show samtidig, så sier det seg selv at det blir køer på toalettene.

Kolmården er en fin park på mange måter, men toaletter og matserveringssteder kunne med hell vært utvidet eller organisert på en annen måte. Men som oss aleneforelder, som barna våre, og som delfinene - så prøver vel også de sitt beste.

Etter å ha ventet ytterligere en god halvtime, så ble det tørre bleier og de to eldste jentene kastet seg på berg- og dalbanen Delfintoget. Signe er en racer på karuseller, men fikk også med seg Iris på denne - og de gikk ut igjen med smil som gikk rundt munnen.

Etterpå gikk turen opp i gondolen, som gikk over store deler av dyreparkens viltarealer. Herfra fikk vi panaromautsikt mot fjorden som gikk innover Norrköping samt et og annet firebeint. Giraffene var et høydepunkt, der de travet i sakte film mot ferske skudd opphengt i stolper for realismens del.

Vinden kjentes hardt på kroppen oppe i høyden, og yngstejenta var utrøstelig etter et fall på asfalten rett før inngang - men giraffene, elg og kronhjort gjorde sitt til å prøve å få opp humøret.

Over bjørnene, meldte den ferdig innspilte guiden på tape. Ingen bjørner å se. Og den elgen som lå i stabilt sideleie ved vannbanken på innhegningen i forkant så vel strengt tatt dau ut?? "Verdens verste dyrepark. Alle dyra gjemmer seg jo!", kom det fra den ene. Så svingte gondolen på seg og vi kom over løvene, med både hunner og en skjeggete, men trøtt, hann. Dyreparker i solsteken i juli (for sola stekte tross kraftig vind) er ikke akkurat det beste for å se noe. Alle vil så klart ligge i skyggen og bare døse. Til og med jeg!

"Verdens beste dyrepark", utbasunerte den samme ekstatisk da løvene viste seg frem under beina våre.

Etter rundturen ruslet vi forbi apekattene, som alltid er et artig skue.

Selv om organiseringen av noen av serveringsbodene var så som så, så visste de hva de gjorde i forhold til hvor de la de forskjellige kioskene sine i løypa. Akkurat som i butikkene, der de legger fristelsene ved kassa. Etter den lange turen fra apene, via elefantene og over savannen - så lå slush-standen der og skrek på alle som halvslitne på andre kilometeren gikk forbi.

Vi ble også et lett bytte, og endte opp med slushbeger på størrelse med 3-åringer.

Siste post var Bamses verden. Den svenske Bamse. Verdens sterkeste bjørn, vet dere. Han gule og blå.

Med dunderhonning. En lang dag nærmet seg slutten, men det var fortsatt tid for et show. Ingen av våre hadde noe særlig forhold til denne, men alle satt fjetret.

Etterpå vanket det kos og klem til barna fra Bamse selv, men etter å ha bivånet Medelsvenssons manglende evne til køkultur - så droppet vi glatt den fornøyelsen.

Hadde vi klart oss så lenge i parken tross en tidlig morgen, så skulle vi jaggu klare den siste timen også!

Så vi kjørte på med karuseller igjen, både små og store.

En halvtime før stengetid, så fikk vi avsluttet ballet med sen middag/kveldsmat: pannekaker med sylt och grädde.

Slitne, men fornøyde tross en lang dag, fant vi igjen bilene etter stengetid og la ut på den lange turen hjem til feriehuset.

Vi var ikke før ute av parkeringsplassen før hun minste min sovnet. Et godt tegn på at dagen tross alt var vellykket, selv om fornøyelsesparker midt i fellesferien kan ta på for både liten og stor.

Vel hjemme i Rimforsa var det ingen av barna som protesterte mye på at det ble rett i seng, også krysser fedrene fingrene for at det ikke blir revelje klokka 5 i morgen.

Touchdown Rimforsa

Natten på ei lita campinghytte gikk som forventet etter at begge unga dro det til langt over ti før de var i seng. Evelin startet i overkøya, men ville flytte seg ned til underkøya under Iris. Ved 3-tida våknet jeg av at hun lagde litt lyd, og da jeg lyste bort med telefonen så var senga tom!

To små bein stakk ut under senga, og det viste seg at hun hadde ramlet ut og krabbet godt under senga. Der småvåknet hun av at hun begynte å bli litt kald, der hun lå på magen bak en stei.... nei, rett på gulvet.

Jeg fikk lagt henne opp i senga igjen, men ved 5-tida måtte jeg hente henne på gulvet nok en gang. Heldigvis sovnet hun igjen momentant begge gangene.

Men som jeg tenkte; litt etter klokka sju var det morgen. Normal tid, selv om de seg 2+ timer senere enn normalt.

Etter en rolig morgen på campingen, så kom vi oss på veien igjen ved halv ti-tiden i duskregn. Da hadde jeg som tur var fått et eureka på vei ut av plassen med nøklene levert i postkassa: lommeboka! Alle kort, kontanter etc lå igjen i stugan. Mot normalt, egentlig. Så flaks med den. Normalt ville vel vært å ikke komme på det før flere mil senere.

Turen opp langs Vättern gikk langs småveier med fin utsikt, men regnet bare økte i styrke - så for å slå ihjel tiden frem mot klokka 15, som var tidligste tidspunkt for å overta feriehuset, så måtte vi finne på noe innendørs.

Flere omveier ble vurdert. Polkagris-kokeriet i Gränna, jordbruksmaskinhjørnestensbedriften i Väderstena eller slottet i Vadstena. Ingenting ble vurdert som tilstrekkelig barnevennlig, det vil si interessant nok), så da gikk vi for noe som sikkert alle gikk god for - mat! Utenfor Mjølby, så kunne en avkjøring friste med en kvartett av fast food-restauranter: McD, Burger King og Maxi - samt en ingen hadde hørt om; Eat aliano and asian. De fristet med buffé til barnevennlige priser. Stedet så omtrent folketomt ut, men vi tok sjansen. Det var god butikk! Alle mulige retter, desserter, kaffe og gratis påfyll på både dispenserbrus og softismaskin. Kid heaven! Rett etter vi hadde fått ordnet oss med føde, så skjønte vi at vi hadde truffet jackpot. Køa gikk ut av bygget. Det veltet inn busslaster av folk, alt fra AIK-fans med dreads til et helt J14-lag fra Djurgården. Noen andreservering var vanskelig å gjennomføre mellom hordene av nye kunder. Stedet viste seg å være eneste i sitt slag i Sverige, og var tydeligvis populært blant gjennomreisende.

Etter en super brunsj, så havnet vi i Linkøping med to timer igjen å slå ihjel. Etter en rundtur i byen, så gikk vi for Flyvapenmuseet i utkanten av byen. I sprutregn troppet vi opp og gikk ut igjen like velstående som vi gikk inn: gratis inngang! Et slags vegmuseum milevis fra hjemme, med en del interaktive aktiviteter for ungen, en egen utstilling om djur och krig - i den grad krig kan sies å være barnevennlig.

Høydepunktet for de eldste var stasjonen der de fikk stå bak en ekte flymotor og kjenne trykket. For min del var det artig å se stuene som var innredet etter 50-, 60- og 70-tallet i den ene installasjonen med flyvåpen/luftvernshistorie.

Etter museet var det en god halvtime til Rimforsa, der vi var innom ICA for å bunkre opp litt proviant.

Så kjørte vi et kvarter ut på tjukkeste landsbygda, der vi troppet opp på gården til n' Lenny & co, og installerte oss i bryggerhuset med senger på stua og en hane rett utafor, som vi alle håper har godt sovehjerte!

Etter en god dusj og litt svensk Barne-TV, så satser vi på en god natts søvn - både for hane, barn og to skalla, slitne karer på pluss/minus 40!

Men først; etter kattene har sovnet - så skal musene kose seg med litt folkøl og svor 🕺

Er vi snart fremme?

Vi hadde knapt kommet 500 meter fra hjemmet til mammaen, før den yngste sukket; "er det langt igjen?", etterfulgt av "jeg er sliten av å kjøre bil!". 500 meter!

Der og da visst jeg dette kom til å bli en strevsom dag.

Flere ganger i løpet av strekningen Lillehammer - Gjøvik kom de samme utbruddene, mens jeg prøvde alt jeg kunne og overhøre det hele og snakke om noe annet.

Etter å ha møtt reisefølget vår i Hunndalen, så kjørte vi ut på 33 mot Minnesund - en vei jeg faktisk ikke hadde kjørt siden utbedringen og den nye Falken-tunnelen.

Det gikk radig, og plutselig var vi utpå E6. Ungene var utstyrt med bilbingo, og eldstejenta koste seg veldig med det. Ikke en antydning til vondt i magen eller jeg må tisse.

Yngste var ikke spesielt interessert i bingo, men fant litt motivasjon i å se på Postmann Pat.

Vi kjørte på hele veien, passerte Oslo i en fei og før vi visste ordet av det nærmet vi oss Sverige. Etter et lite dieselstopp rett før grensa, så tenkte vi finne et sted å raste rett innafor grensa.

Rasteplasser var det dog ikke mange av, og vi kom relativt langt inn i Sverige før vi endelig fikk tatt ei pause med både litt lek og mat.

Rett før Uddevalla tok vi av østover på 44 mot Trollhättan og deretter 47 mot Jönköping.

Gjennom hele barndommen var sommerferiene tuftet på å sjanse på ledige hytter. Det funket bra i Norge på 80-tallet, da det både var en haug med campingplasser og ikke minst lite belegg.

Vi kjørte vel godt over en halvannen time før vi så noe som helst av en campingplass. GPSen funker til mye, med interessepunkter-funksjonen er så og si meningsløs. Svært få kommer opp, og mye vises til helt feil steder. Både campingplasser og restauranter.

Første plassen vi stoppet på hadde opptatt for natta, og siden både ungene og vi voksne begynte å bli slitne - så ringte jeg opp en rekke campingplasser i nærheten. Det viste seg at det plutselig eksploderte av campingplasser bare vi nærmet oss Vättern.

De tre første på lista var alle opptatt, men på fjerde ble det treff. To småhytter var ledig på Camping Vättersmålen, 20 minutter nordøst for Jönköping. Da var det bare å kaste seg på disse til 300,- hytta. 8 kvm og kun senger, men nok for oss!

Etter å ha åpnet vinduene i hyttene, som sikkert holdt nærmere 50 varmegrader - så bar det ned på restauranten som lå litt nedi gata, vel vegkro/motell sånn egentlig. En plass en kulisse i Fargo-serien verdig. Der sikkert folk var blitt tatt av dagen opp igjennom historien.

Men maten var helt innafor. Jeg gikk for en lokal schnitzel-spesial med kapers, men ungene fordelte seg mellom pannekaker og hamburgere.

Etter den sene middagen avsluttet vi med svensk is. Ungene var store i øynene da de tok glass-utvalget i Sverige nærmere i øyesyn. Alle endte opp med en ny is, litt for sent.

Men det er jo sommerferie!

Totalt kjørte vi godt over 5 timer i dag, og jeg må si jeg er umåtelig stolt over ungene, som tross en litt utålmodig start, virkelig var flinke til å være passasjerer i dag. Så godt som null mas, og pappas tanker om en strevsom dag i bil gjort til skamme.

Vel oppe i hyttene igjen etter middag og is, så var det rimelig på overtid for hun yngste, men i ei varm hytte og med de eldre ungene lekende ute - så var det ikke lett å falle til ro.

Alle triksene i boka ble tilslutt brukt. Til og med forsøk på kreativ dialog

Evelin: "Pappa? Klarer du å spise mat med munnen din mens du stuper kråke?"

Jeg: (litt paff over spørsmålet) "Nei.." (etterfulgt av latter)

Evelin: (stolt) "Det kan jeg!"

Og når vi skriver 21.22 er det fortsatt ingen sov sover i stugane ved Vätterns bredder, og etter blikket til yngstejenta å bedømme, så blir det heller ikke noen som sovner på en god stund!

Snart ny tur

Nå er Mazda'n klar for nye opplevelser! I dag fikk jeg nullstilt den blinkende DPF-lampa hos Autosenteret (Mazda-verkstedet) her på Lillehammer, og igjen må jeg berømme deres enestående service. En ung mekaniker kastet seg rundt da jeg kom, tok med seg en PC og fikset det hele på under to minutter - free of charge. Da vet de at jeg kommer tilbake dit neste gang jeg skal ha gjort noe med bilen også. Takk!

Så bar det en tur innom diverse butikker for å handle litt til Sverige-turen. I år som i fjor har jeg laget bilbingo, og forventningene er store. Iris har snakket om det omtrent like lenge som hun har visst om turen. Hun har alltid blitt kvalm av bilkjøring, og skulle nok helst ha sluppet lange turer - men med bilbingo får hun noe annet å tenke på, og elsker å følge med ut av vinduet for å sjekke om hun kan finne noe å krysse av. Evelin var for ung for det sist, men vil garantert være med i år, og tipper storesøster gladelig vil hjelpe henne. Signe og Annar i den andre bilen får også hvis de vil.

Ungene får litt forskjellige brett, og det vanker selvfølgelig premier til alle - noe forskjellig småtteri som jeg fikk handlet inn i dag.

Jeg fikk også kjøpt et lite lekefly, som skal ut i verden på sin egen reise.

Når vi er på tur liker vi å finne geocacher. Det er moro for både barn og voksne. For uinnvidde, så er det kort fortalt bokser eller lignende som er gjemt rundt om i naturen, ofte ved severdigheter eller steder med en spesiell historie. Så laster man ned en app og bruker enten mobilen som GPS eller en ordinær GPS. Vi bruker førstnevnte, som ikke alltid er like presis - så det kan ofte føre til at vi leter litt på feil sted. Du logger funnet både på nettet og i loggboka i cachen. Noen av de større cachene inneholder bytteting (små leker i Kinderegg-størrrelse), som er spennende for barn å bytte. Skal man ta ut en ting, må man legge en ting tilbake av samme eller større verdi. Hele greia minner veldig om stolpejakt, bare at det ikke er "synlig" og krever mer leting for å finne det. Folk skal helst ikke finne slike ved en tilfeldighet.

Til flyet har jeg festet en dog tag med et eget ID-nummer. Den kalles en travel bug - TB, eller reisevenn på norsk. Disse skal man ikke bytte til seg ordinært, men de som finner slår opp koden og leser hvor den kommer fra og hvor den skal. De som tar den ut, må logge den ut på en bestemt måte - og ta den med til en ny cache, der de logger den inn. På den måten reiser disse rundt, og det er gøy å følge med på for barna.

For et par år siden la Iris en slik i en cache ved CC på Gjøvik, og den var sist sett på den karibiske øya Martinique. Ganske så kult, eller hur?

Etter at all vasking og pakking var unnagjort, var det tid for å gi Mazda'n litt omsorg etter den lange turen nordover. En vask med svamp og slange, før jeg sjekket diverse væsker.

Olje!? Det var nesten ikke olje å spore på peileren. Etter å ha rådslått meg med bileksperten fra Monssveen, du vet hvem du er, så kjørte jeg på Biltema for å kjøpe litt påfyll. Da kom den seg opp på nær F igjen, og er snart klar for Sverige!

Jentene henter jeg i morgen tidlig, før vi møter reisefølget vårt på Gjøvik og slår en plan for rute nedover til feriehuset vi har leid, midt i ingenmannsland ute på den svenske landsbygda et sted.

Snart ny tur - og vi gleder oss!

Hjem!

Så kom jeg meg tilbake til Innlandet. Tilbake til gjennomsnittsmålinger over 9 km med 70 km/t-grense på rette flåer. Tilbake til milevis med skog. Tilbake til veier som var minst like dårlige som i nord. Tilbake til mitt liv. Mitt hjem.

Dagen startet på hotellet i Verdal med en sen frokost, for i dag trengte jeg virkelig ikke stresse. Hjemreiser er alltid vemodig etter slike turer. Mange sier borte bra, men hjemme best. Joda, det er godt å komme hjem igjen. Men jeg liker meg godt borte. På tur. På måfå.

Jeg kjente på savnet av den kysten jeg hadde forlatt i går. Samtidig kjente jeg også savnet av de to jentene mine, og gledet meg over at ferien tross alt bare var mitt over halvveis, og at vi skulle videre på ny tur allerede lørdag.

Allikevel er der tungt med hjemreiser. Langt hjemmefra, og du vet du må kjøre 5+ timer bare for å komme hjem. Hjem til et sted som ikke er ditt. I mitt 41. år så er jeg fortatt en leieboer. Både jeg og barna trives veldig godt på Vingnes, men det er ikke vårt. Jeg kjenner veldig på at jeg skulle slått rot, mye fordi jeg selv satte pris på å vokse opp et sted der røttene satt dypt i bakken. Men så er det jo slik i 2017 at catch 22 forblir at man ikke får lån til å komme innpå et kjøpemarked når man er enslig, har to barn som koster, bil og andre faste utgifter bankene legger inn i sine kalkulatorer. Kanskje det var i Verdal jeg skulle ha levert Lotto?!

Men heldigvis er det bare i mitt hodet dette er et problem. Barna tenker ikke sånn. For barna er dette heme. De har ingen formening om eie eller leie. De vokser opp der foreldrene til en hver tid bor. Barna mine har til alt overmål to hjem som er høyst midlertidige fordi både mammaen og jeg leier. Sånn er det for mange, og barn lever i nuet og vet å sette pris på det slik som de har det. Kjærlighet, omsorg og mat på bordet. Primærbehovene er dekket. Og er det ikke litt typisk norsk å skulle eie? I mange andre europeiske land er det mer vanlig å leie enn det nok er her til lands. Det er en menneskerett å ha et hjem, men det er ikke nødvendigvis en menneskerett å eie det hjemmet.

Og ingenting vokser inn i himmelen. Det huset mine røtter var ble solgt da det ble for stort for min mor for 11+ år siden, og selv om hun nok angrer de gangene jeg kommer dragende med de to barnebarna og masse ting, for å overnatte ei helg i det lille huset hun eier nå, så vet jeg at det er mye mer praktisk for henne å bo der hun gjør nå. Jeg har minnene fra Tandum, men er godt forsont med at det når er noen andre som får en fantastisk oppvekst der. Akkurat som jeg forsones litt mer dag for dag om at mine jenter også får en fantastisk oppvekst - samme hvor vi bor, samme om vi eier eller leier.

Gjennom hele turen har jeg beveget meg på historisk grunn med historier langt, langt tilbake. På Vega for eksempel, så var det funnet sport etter bosetting for 11,000 år siden. Da var det ikke noe spørsmål om å eie eller leie. Da fant man seg et sted å være, og flyttet etter ressurser og behov.

Vi skal ikke mer enn litt over 100 år tilbake før at det var vanlig å bo på husmannsplasser, som folket fikk leie mot arbeid for gårdseierne, før de fleste av disse ble kjøpt ut som egne småbruk ut over slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet. Livet på husmannsplassene var ikke noen kjære mor. Hardt arbeid og liten fortjeneste.

For 1000 år siden var det heller ikke noen kjære mor. Rett borti gata for der jeg våknet i dag, så befant et av Norges mest kjente slag seg i 1030 (varierende årstall i kilder, men Snorre opererte med 1030 - så da ble det det!)

Olav den hellige hadde noen år før måtte emigrere ut av landet fordi Knut den store kom i båt fra Danmark for å erobre landet. Dagens danske turister er heldigvis ikke så voldsomme, ei heller de som kommer for å bo og jobbe her. På 1000-tallet var det litt mer ufred enn i dag. Våge hvordan det hadde sett ut i 1030 hvis man hadde hatt internett, sosiale medier og massemedia. Selfies fra sine tokter? Egen reiseblogg?

Da Olav returnerte til Norge, var ikke bøndene og stormennene fornøyd med det, og troppet opp mannssterke på et jorde i Stiklestad for å ta ham. En tvilsomt særlig sympatisk trio ved navn Tore Hund, Kalv Arnesson og selveste Hårek fra Tjøtta, rett ved Sandnessjøen der jeg hadde vært bare for noen dager siden, stod i spissen for angrepet på Olav - som ikke ble den hellige før lenge etter sin død. Hund og Kalv, altså. Og Hårek. Noe for vordende mødre i dag med ambivalens for navn til poden?

Dette er ikke sugd av eget bryst, men litt av det jeg fikk med meg da jeg etter utsjekk i dag løste billett på Stiklestad, og vandret rundt på det flotte museet halvannen time. Noen områder var avstengt på grunn av prøver til Olsok-spelet, men det var særdeles interessant og gjenoppfriske denne biten av norsk historie. Så får det forbli spekulasjoner om historien var en klassisk en fjær blir til fem høns. Det er vel ikke bare, bare å gå Snorre etter i kildebruken!

Men det som sikkert var, var at Olav ble tatt av dage. Tore Hund skulle ha vært den som satte inn nådestøtet, og steinen Olav holdt seg til da han døde skulle visst nok være satt inn bak alteret i den flotte Stiklestad kirke, som ifølge noen gamle kilder står på den plassen som likvideringen skjedde.

Når sant skal sies, så tviler jeg vel på at Olav sjæl hadde bare rent mel i posen - så småbøndene og stormennene fant vel ikke på dette i ren ondskap. Olav var visst nok en hard og brutal fyr, sies det - som ikke lot noen komme i veien for seg.

Men som er del av kristendommens etablering i Norge, så fikk han helgenstatus og tusen år senere altså et eget opplevelsessenter. Ikke verst for en fyr som både plyndret og massakrerte både her og der i løpet av sitt liv!

Norges eldst bevarte minnestein har han også på CV'n.

Like i nærheten av denne skulle det befinne seg en geocache. Så i et lite vikingtokt for min egen del, så startet jeg å romstere i et buskas rett ved Stiklestad gård på leting etter skatten.

Jammen fant jeg den ikke til slutt, og fikk kvittert i loggen.

Så fikk jeg prisen meg lykkelig for at det kun var kuene på Stiklestad som så meg, og ikke Kalv'en Arnasson!

Etter å ha gjort meg ferdig, vært innom langhuset og sett fruktbarhetsgudene vise frem utstyret sitt, så satte jeg meg i bilen og dro hjemover.

Som nevnt før, så liker jeg gjerne å kjøre andre veier hjem enn den jeg kom. Når jeg først skal hjem, så hvorfor ikke gjøre det litt mer interessant. Skjønt hvor interessant er egentlig Østerdalen?

Jeg kjørte av rett etter Berkåk og kusket mot Tynset. Der ble det beinstrekk og mat på den lokale restauranten - ikke overraskende italiensk-tyrkisk.

Så bar det sydover, før jeg svingte av og tok Friisvegen over fjellet og ned igjen til Ringebu. Jeg må innrømme at jeg alltid har kjørt Venabygdsfjellet, men hadde hørt mye fint om Friisvegen.

I det jeg satt og forbant meg over dårlige, smale veier - og lengtet tilbake til kysten, til det åpne havet, til det majestetiske - så steg jeg mot strekningens høyeste punkt. Og der, ja. En time hjemmefra, så viste Innlandet også at de kunne by på majestetisk og storslagen utsikt.

Jeg måtte, litt motvillig, innrømme for meg selv at det er veldig fint også i egen bakgård - men får jeg velge, så vet jeg at jeg får for det åpne havet, øyene, stupbratte klipper og midnattssola. I stedet for skog, lav, mose og stein - om enn så langt øyet ser.

Jeg svingte ut på E6 igjen rett nedenfor gamle Ringebu stavkirke, og kjørte hjem.

Tenkte at jeg det skulle bli fint å komme hemmat. Hjemmet mitt er jo her jeg bor nå, selv om jeg leier. Og det er atskillig mindre jobb enn å være husmenn på 1850-tallet. Eneste jeg trenger å gjøre er å klippe gresset!

Det må jeg få gjort i morgen.

Først lekte jeg med tanken om å snu. Tastet inn Kjerringøy på GPSen. Snaut 17 timer bare! Kunne vært fremme før kl 13 i morgen! Men, nei, lørdag blir det Sverigetur og barneferie. Alt til sin tid. Dette var en flott tur med minner som vil vare livet ut. Akkurat som turen med ungene vil bli.

Jeg parkerte, losset ut og satte på en vask.

Så oppdaget jeg det. Både på Facebook og i form av den deilige lukta.

Nabogutten hadde klippet gresset!

Leie fremfor og eie betalte seg i dag! Og for noen flotte huseiere jeg leier av!

Det er jo som amerikanerne sier: Home is where your Heart is!

En stor takk fra en sliten, reisende husmann på Øijordet.

Et siste kyst

Round here she's always on my mind

Round here we got lots of time

Round here we're never sent to bed early and nobody makes us wait

Round here we stay up very, very, very, very late

(Adam Duritz)

Jeg våknet ved seks-tiden av lyden bølgeskvulp og måkeskrik, som fylte øregangene i stedet for vokskulene jeg hadde dyttet inn tidligere på natt. Jeg hadde hendene langs siden nede i soveposen, godt gjemt for de sugelystne småfluene.

Jeg hadde dratt hele soveposen over hodet, og pustet gjennom en liten åpning. Det funket godt mot flua, selv om det ble noe tett og varmt.

Seks? Seriøst! Jeg sovnet vel ikke dør over ett. Jeg åpnet posen, snudde meg rundt og lokaliserte vokskulene. Lyttet litt ekstra og konkluderte med at det iallefall ikke regnet ute - så da skulle jeg jammen nyte morgenkvisten litt lengre. Jeg sovnet umiddelbart etter det ble stille, og våknet ikke igjen før etter halv ni.

Etter en morgenvask og et par nikk til mine tyske naboer, tok jeg frem frokosten, og skulle kose meg med den ved en av de utsatte parkbenkene på plenen nedenfor teltet. Da åpnet himmelen seg, og jeg kastet alt inn i bilen og startet full nedrigg.

Med alt pakket og klart, så inntok jeg frokosten i førersetet. Nordlandsk kjøttpålegg på polarbrød.

Jeg hadde havet ikke langt fra min side, men fikk plutselig øye på en annen krabat så var enda nærmere. En edderkopp hadde i løpet av natta klart å spinne et svært nett foran frontruta. Kanskje han så sitt snitt til å fange en del av småfluene jeg hadde fått inn i bilen i løpet av utpakkingen i går kveld?

Dessverre ble gleden kortvarig, da sjølveste dodraugen dro ned hele nettet med edderkopp, og bar hele ekvipasjen, inntullet i et krøllete tørkepapir, bort i søpla til et nytt liv på søppelhaugen. Kanskje kunne han spinne et nytt nett der og fange en fraggel?

Jeg spiste ferdig, startet UF'en og spant av gårde. Ingen planer for dagen, som alltid, så spent på hvor dagen skulle bringe meg. Jeg kjørte mot fergeleiet uten å sjekke tidene, og endte opp med å få rikelig med dødtid før ferge kom. Været hadde virkelig dratt på. Vinden jeg savnet i går kveld hadde kommet en masse. Det var hvite topper og regnet kom sideveis. Jeg hastet inn på bryggekafeen og kjøpte meg et kort, en kaffe og en is - av alle ting - og ventet.

Jeg nøt det som kanskje ble turens siste fergetur maks. En gråhåret mann kom bort til meg og gestikulerte et eller annet. Det var den tyske naboen fra campingen, og han syntes nok det var moro at våre veier krysset igjen. Kanskje han også synes sånne tilfeldigheter er artig. Han snakket ikke engelsk, og jeg er særdeles sparsom med å bruke skoletysken.

Det er ikke mange setninger du er i stand til å bruke i passiar med turister, når du vet at du måtte ty til seriøs smisk, med en egen sang til tysklæreren, for å beholde 2'ern. Jeg er deg evig takknemlig, Karl Arvid med treskoene! Det var trolig takket være deg at fikk jeg generell studiekompetanse!

Vel over på "andre siden", så stod jeg foran et veiskille - bokstavelig talt. Jeg hadde fortsatt til gode å kjøre RV 17 fra Foldereid til Namsos, for oppover kjørte jeg yttersida via ferga Hofles - Lund.

Men så slo det meg igjen at det betød et endelig farvel med kysten. Jeg var ikke helt ferdig med den, og plottet ut Rørvik og Vikna på kartet.

På vei dit fikk jeg også tatt et par geocacher. En av disse befant seg ved en malstrøm rett før Rørvik. Siden jeg ikke fikk studert Saltstraumen særlig godt i irritasjon over den lampa som hadde begynt å lyse i bilen, så var dette et greit substitutt. Veldig mye mindre enn Saltstraumen, men jeg fikk et inntrykk av kreftene også på Ottersøy.

Regnet hadde avtatt litt i styrke, og jeg fortsatte inn til Rørvik, der jeg oppdaget at de hadde et kystmuseum. Jeg som ikke hadde klart å forsone meg med et farvel til kysten. Her måtte jeg bare inn!

Rett etter jeg hadde parkert overhørte jeg en eldre herremann fra Oslo vest, som i dyp frustrasjon avsluttet en høylytt monolog med ; "... men du fulgte vel ikke med!". Han var tydelig opprørt over et eller annet. Kona satte seg i den digre SUVen med Bærumsskilter, mens Heisann Montebello-mannen forsvant inn igjen i museet. Jeg tok rygg på ham, og tenkte jeg det ikke; da jeg kom inn og skulle løse billett ved skranken, så var fyren allerede i gang med å klage sin nød til hun stakkars jenta på sommerjobb. "Aaaaltså, det er feil! Jeg hørte på en formidling om historien til sildefisket, men det var ikke med noe om tiden etter 1975! For utenlandske turister som hører dette kan de jo tro at det ikke har vært sildefiske etter dette. Det er 40 år siden!". Jenta prøvde å være obligatorisk lyttende og i møterommene. "Jeg skal si i fra til de som har ansvaret for fremlegget", svarte hun litt brydd.

"Bra! For jeg vil ikke komme hit igjen og høre dette igjen!", klarte denne utakknemlige tullingen å si, på ekte Heisann Montebello-vis. I bilen satt kona og gremtes. Jeg møtte blikket til hun jenta i det herremannen spankulerte ut igjen, mens han avsluttet: "ja, jeg måtte bare få sagt det!". Blikket mitt møtte blikket til hun bak disken. Vi trengte ikke si noe, men i løpet av de få sekundene så skjønte vi begge at vi tenkte den samme tanken - for en gjøk! Noen har et større markeringsbehov enn andre. Joda, så klart man skal kunne gi konstruktiv kritikk også til et museumsopplegg, men det får da være grenser. Hva vet jeg, tydelig var konteksten for dette fremlegget sildefiske i perioden 1800-et eller annet og frem til, ja, 1975.

"En billett", spurte hun? "Ja, takk", svarte jeg.

Hele rundturen i museet til 45 minutter, og jeg ble utstyrt med en automatisk lydavspiller og øretelefoner, så historiene skulle begynne riktig etter hvor jeg var i løypa. Spennende opplegg for en enkel totning, som ikke er så museumsvant som herremannen fra i sted.

Hele historien var flott fortalt. Det var skildringer fra folks opplevelser på havet, enker, fiskere, barn og ventende kjærester. Kysten er fascinerende og nydelig, men kan også være nådeløs. Hardt arbeid og høy risiko, men gevinsten er også høy avkastning.

Både sosiologisk så vel som teknisk kysthistorie ble formidlet. Spesielt sterkt var stasjonen om hvordan plast i dag ødelegger havbruket. Alt fra mikro- til makroplast. Alle må kildesortere og prøve å forbruke mindre. Vi har alle et ansvar for å unngå at det er mer plast en fisk i havet inne 2050. Skremmende!

Plutselig så jeg plakaten om at én vask av en fleece-genser tømmer den for over 250,000 mikrofiber som går ut med skyllevannet. Én vask! 250,000 mikrofiber!

Jeg kikket rundt meg, og dro opp glidelåsen på regnjakke for å skjule fleece-genseren jeg gikk rundt i.

Etter tre kvarter var jeg rundt. Veldig spennende, interessant og skremmende. Man blir ydmyk av hele greia, samtidig som man blir ekstremt flau over menneskets handling og oppførsel. Å kjøpe produkter med minst mulig plastinnpakning kan være et lite skritt, og kildesortere plast er et must. Så får vi håpe at de verste synderne, som faktisk er båtfolk rundt i verden som tømmer søpla fra båtene sine på havet, snart fatter at de ikke kan fortsette slik.

Jeg måtte finne en måte å få opp igjen humøret. Jeg takket pent for meg, og gikk ut igjen mot bilen. Skjønt, gikk og gikk. Jeg løp det jeg maktet, for nå var det skybrudd ute!

I bilen bladde jeg i NAF-boka, og la en plan om å kjøre rundt på øya og se. Småveiene ut mot havgapet. Den største forskjellen på øyene i Nordland og Nord-Trøndelag, er fjellene. Der det nord er mer tinder og bratte vegger, så var det på Vikna mer som heier. Runde og små. Som ei kuleløype som lå i horisonten.

Ute i havgapet bodde det folk. Som på Vega og Dønna, så var det her gårder med kuer som dominerte.

Det sku bo folk i husan, husan e som folk

Folk træng hus og hus træng folk i all si tid

(Ole H. Bremnes)

Været ble lettere jo lengre ut mot havet jeg kom, og jeg tenkte at jeg skulle finne et sted å stangfiske. Svabergene var glatte, så jeg håpet på ei brygge eller ei kai. Jeg kjørte en del rundt på sideveiene, men endte opp med å måtte snu hver gang. Ved hver endestasjon bodde det folk, og alt så litt for privat ut - også bryggene - til at jeg følte jeg kunne stille meg opp å fiske sånn uten videre.

Det var allikevel flott å bare kjøre rundt der og nyte synet av kystlandskapet.

Jeg passerte Garstad kirke. En gammel, slitt og værhard kirke, med kun noen gamle gravstøtter. Den nye gravplassen lå et stykke unna. En stor bauta var reist utenfor kirka. Jeg er ikke religiøs på noe som helst vis, men synes det er veldig flott med kirker som bygg. I tillegg er det fascinerende med så mange skjebner som er samlet på en kirkegård.

Teksten på bautaen sa i grunn alt som historien og livet her ute på Vikna.

Det var ganske åpenbart at tro var noe som folk her ute ble avhengig av på flere plan. Troen på at alt skulle gå bra. Troen på at ens kjære skulle komme hjem fra havet.

Rett i nærheten av der kirka stod, så var det en merkelig plass inni ei vik. Det så ut som gamle tretribuner, som et slags gammelt amfiteater ute i havgapet.

På vei tilbake til Rørvik passerte jeg min egen vik.

Tilbake i Rørvik, så var jeg både sulten og kjei. Skulle jeg finne noe her i styrtregnet, eller skulle jeg kjøre videre slik at turen hjem ikke ble riktig så lang i morgen? For fredagen trenger jeg til klesvask og ompakking, så jeg må være hjemme igjen senest torsdag kveld.

Jeg kjørte vekk fra Vikna, og tok farvel i sladrespeilet. Selv Nord-Trøndelag leverte når det kom til kystlinja og følelsen av å være på øyene. Hadde jeg hatt bedre tid skulle jeg også gjerne besøkt et av de flotte fiskeværene ute i havet utenfor Vikna.

Jeg kom dessverre for sent for det denne gangen, for båtturen gikk fra Rørvik hver dag kl 10 i fellesferien. Neste gang!

Jeg sjekket rutetabellen Hofles-Lund, som jeg nå var nødt til å ta for ikke å måtte kjøre en omvei tilbake. Så klart! Tre minutters margin i følge GPSen. Jeg hadde altså bare tida og veia - og tråkket gassen i bunn.

På fergeleiet stod alle klare til å kjøre på, og som siste bil rakk jeg det denne gangen - på hekta!

Jeg hadde droppet middag i Rørvik og kjente jeg måtte ha noe mat. Namsos hadde sikkert noe å by på. Kinesisk kunne vært godt nå! Halv annen time langs smale veger i styrtregn og med store dammer i hjulbanen, med påfølgende vannplaning. Skumle forhold, som de digre lastebilene ikke tok mye hensyn til, der de dundret forbi i 80-90.

Kro, stod det plutselig! Jeg svingte inn. Det får duge. Inne satt eieren og assistenten, som jeg mistenker var mann og kone, eller kjærester, på måten de begge satt og var helt inni hvert sitt sosiale medium. Jeg var eneste kunden på lang tid. Tøffe kår å drive kro midt i ingensteder. Det ble fish and chips. Den var litt for raskt ferdig til at jeg tror dette var hjemmelaget. Det blir nok ingen hederlig omtale i NAF-kåringen om Norges beste vegkroer, men det var nok til å mette en sulten lonesome traveller passing through.

I tillegg var verten en hyggelig fyr, som tok seg tid til å snakke og spørre litt. Han stusset fælt på at jeg sa Lillehammer kun var ni timer unna. Han hadde aldri vært der. "Kanskje jeg kjører hjem", sa jeg, da han lurte på hvor langt jeg skulle i kveld. Han virket ikke særlig imponert over det, og fikk brått en bekymret mine over ansiktet. "Det blir litt langt, vel!". Jeg takket for maten og dro, med et "kjør forsiktig!" rungende bak meg da jeg forsvant ut i styrtregnet igjen

Det er så kjedelig å kjøre samme vei opp og ned. Derfor bestemte jeg meg for å ta den ekstra halvtimen det tok å kjøre fra Namsos mot Overhalla, og over igjen til E6 på Grong. Jeg begynte å se etter campingplasser, for kunne tenkt meg hytte i natt. Telt i dette været, med det teltet jeg har, var no go!

Jeg stoppet innom flere steder, men svaret var det samme. Ingen hytter ledig! Jeg tenkte flere ganger på å bare kjøre hjem. Kunne vært hjemme ca 3 på natta uten lange stopp. Men da jeg fylte opp med diesel i Stjørdal, så fant jeg ut at jeg skulle sjekke ut hotels.com-appen igjen. Verdal hotell hadde rom til 800 kr for i natt. Ett rom igjen (jada, bare lureri, jeg vet) og 25% rabatt. Vel, campinghyttene jeg hadde forhørt meg om lå på 600. 200 ekstra for å slippe vask, eget sengetøy - OG få frokost inkludert.

Og ikke minst - nok en overnatting nærmere en gratis bonusovernatting - på Kjerringøy ❤

Kjør da! Jeg bestilte og var på pletten et kvarter etterpå, og fikk til og med oppgradert fra enkeltrom, som jeg hadde bestilt, til dobbeltrom. Kanskje dama i skranken skjønte at jeg skulle ha med meg noen til sengs i natt: minnene om kysten!

I morgen blir det retur til Lillehammer, med mange gode minner, opplevelser og bilder i bagasjen.

Så blir det bare å glede seg til ny tur til helga sammen med de de små gullungene mine - men en bit av hjertet mitt har jeg lagt igjen på kysten, både Nordland og nå også i Nord-Trøndelag. Vi ses igjen!

Æ vil hør havet, og æ vil plant trær

og vil kjenn at æ lev

æ vil vær der livet lev

æ lengta hjem, æ lengta tebake

bort fra stress og flystøy

æ lengta hjem, æ lengta tebake

hjem te dæ, Kjærringøy

(Magnus Eliassen, "Maskinisten")

En gryende forelskelse

Kjerringøy, altså! For ei perle! Og for et sted det var jeg overnattet. De deiligste senger, og jeg våknet ikke før klokka faktisk ringte klokka halv ni. Jeg hadde satt på alarmen, fordi jeg hadde en mistanke.

Jeg hoppet i dusjen, og stakk ned for å ordne meg frokost. Den nøt jeg ute sammen med utsikta.

Jeg burde bare blitt til utsjekk klokka 12, og brukt dagen på øya i det nydelige været - for det skulle bli dårligere utpå dagen i følge yr. Rastløs og sugen på flere eventyr pakket jeg imidlertid sakene, og sjekket ut rett etter frokosten.

Og som jeg i grunn tenkte, alt var betalt og ordnet for. Takk, hotels.com. Jeg lovde å spre ordet om Kjerringøy Bryggehotell til alle jeg kjenner sørpå - så da vet dere hvor dere skal overnatte hvis dere er i traktene.

Jeg skrev meg inn i "hytteboka", og pakket UF'en. Stakk innom Matkroken og kjøpte turens første obligatoriske prospektkort, som ble skrevet og sendt fra samme sted. Deretter var det straka vegen til fergeleiet.

Da vi la til på andre siden, så skjønte jeg prisen fra i går: det var såklart tur/retur. Eneste muligheten å komme seg fra øya med bil er med den ferga, så det var jo logisk nok at de sparte seg for halve jobben med billettsalg.

Hvor skulle ferden gå i dag? Jeg hadde tenkt lenge, men ikke funnet noe godt svar. Første planen var dog å oppsøke Mazda-verkstedet i Bodø for å høre om de kunne tilbakestille DPF-lampa.

Nei, der var det ikke noe service å få. Tre sure karer satt på hver siden data og knottet da jeg kom inn. De tittet kort opp på den rare, skalla søringene, før blikket falt ned på skjermen. Ett øyeblikk sa den ene, før den andre tjue sekunder etterpå så; værsågod. Ole, Dole og Doffen på jobb, altså, tenkte jeg - men tredjemann forble taus.

Jeg forklarte min sak, men det der ville bli vanskelig. De måtte sette opp en time. Jeg prøvde å si det var snakk om to tastetrykk på en PC og maks. to minutters jobb, men til ingen nytte. Time på slutten av dagen eller aldri! Det ble aldri...

Jeg svingte innom NAF, og møtte en blid kar der som så klart kunne se på det. Kjørte bilen inn, og han koblet til utstyret - men fikk ikke opp noen feilkoder. Så da var den saken biff! Resten av turen går med blinkende DPF-lampe.

Jeg kom meg ut av Bodø, og før jeg rakk og tenke hvor jeg skulle, så var jeg alt i Fauske.

Jeg stoppet på en bensinstasjon. Skulle jeg farte nordover E6 mot Narvik og videre ut til Lofoten? GPS viste litt over 5 timer til Svolvær. Eller skulle jeg begynne hjemreisen tidligere enn planlagt og heller ta noen alternative ruter hjem? Jeg klarte aldri bestemme meg, og i rene Luke Rhinehart-stil bestemte jeg meg for avgjøre min egen, om ikke skjebne, så reiserute videre, i form at et myntkast.

Det ble sørover, og jeg la ut på E6 mot Saltfjellet.

Kent dundret ut av høyttalerne, jeg sang med og koste meg bak rattet som jeg alltid gjør, men en stor, voksende klump inni meg angret på at jeg ikke tok avgjørelsen selv. Da hadde jeg kjørt videre nordover, tenkte jeg. Skulle jeg snu? Jeg skrudde opp lyden, og prøvde å ikke tenke på det.

Jeg hadde klatrer opp på Saltfjellet akkompagnert av Sveriges beste band. Skulle jeg dra mot Umeå kanskje? Jeg visste det ville komme en mulighet i Mo.

Det gikk radig over fjellet, og jeg måtte jo for en gangs skyld også gjøre som alle andre - selv om jeg avskyr det som pesten. Jeg svingte inn ved Polarsirkelen. Knipset noen bilder, vurderte en geocache - men for mange folk til at jeg gadd å rote rundt som en tulling på jakt etter tomgods, og kjøpte meg tidenes verste lunsj. Kebabtallerken vegg i vegg med butikken med alle de norske effektene i souvenirbutikken. Hva med å ha norsk tradisjonskost på et sånt sted?

Artige varder på Polarsirkelen:

Jeg dundret på videre, og nærmet meg straks dalen med Norges kanskje tøffeste navn, og kanskje den eneste med en skrekkfilm oppkalt etter seg? - Dunderlandsdalen! Gudbrand blir liksom ikke like spenstig.

Det gikk tidvis sakte ned gjennom Dunderlandsdalen, fordi dosere var i sving med å bygge en ny strekning på E6, som sikkert både ville bli rettere og bredere. Ikke ett år for sent! En av Norgeshistoriens verste trafikkulykker skjedde nettopp der for en god del tiår tilbake.

Før Mo satt jeg fortatt og irriterte meg for at jeg ikke var på vei nordover mot Narvik. I tillegg var jeg også full av anger for at jeg hadde smelt av 130 kroner på noe helt ubrukelig føde oppe på Polarsirkelen, som forøvrig er flyktig og forandrer seg år etter år. Om 13,000 år stemmer det igjen med bysten ved turistfella på toppen av Saltfjellet. Da serverer dem neppe kebab der!

Nu vel, livet er for kort til å angre. Angrer man, så ender man opp på å angre på det igjen - som Søren Kierkegaard ville ha sagt.

Før jeg rakk å angre på at jeg angret meg, så brøt jeg ut i spontan latter helt alene i Mazda'n, da jeg passerte et skilt som fristet med servering. Navnet? Bimbo! Bimbo til lunsj, det hadde kanskje vært bedre enn kebabtallerken? Eller? Ikke nok med det, men hun bød også på overnatting. Jeg kjørte forbi.

I Mo hadde jeg valget mellom å dra tilbake mot Nesna, eller ta turen inn i Sverige. Ubesluttsomheten tok igjen kontroll, og jeg var long gone sydover på E6 før jeg klarte bestemme meg. Mosjøen neste. Samme reisa. Muligheten til å dra ut igjen til Sandnessjøen var tilstede, men igjen hadde jeg passert med god margin før jeg hadde klart å bestemme meg. Værmeldingene var like dystre overalt. Regn, regn og atter regn. Skulle jeg bare dra hjem? Lenge før tida?

Hvorfor ble jeg ikke bare igjen på Kjerringøy?

Jeg kjente på et savn. Et savn du får når du møter det som kan være din store kjærlighet, og så forsvinner hun gjennom fingrene dine før du får summet deg.

Litt den samme, stormende forelskelsen kjente jeg litt på.

Jeg hadde møtt henne noen få dager. Kjent hennes tårer, følt hennes smil. Hatt henne nær meg, blitt ført i hennes armer over åpent vann, sett henne naken, sett henne så gjøre seg usynlig. Skulle jeg ikke få se henne igjen? Tårene rant fra himmelen og mine vindusviskere tok for alt de bare kunne.

Jeg skrudd opp volumet på musikken. Nærmet meg Trofors, men var fortsatt for dypt inni Kent sin musikk og tankene om henne til å tenke på tvillingene som gjorde den bygda kjent.

Jeg snappet ut av forelskelsens tanker og kjørte innom Trofors. Ja, vel. En Coop, en frisørsalong og en togstasjon. Tok en U-sving, og ut på E6 igjen.

Jeg måtte bare se henne igjen! Jeg klarte ikke tanken på å dra videre uten å få gitt henne et siste blikk. Jeg vet det aldri kan bli oss to, men jeg vil høre din pust, kjenne din nærhet, se deg igjen.

Nordlandskysten!

Bruset i mitt hjerte like sterkt som bruset fra deg. De bratte tindene som duvet til værs fra deg, og de dype, mørke havene. Sol og regn, tåke og blå himmel. Og knott. Masse jævla knott.

Rett etter Trofors tok jeg farvel med E6, og jeg kjente en glede over å snart få se deg igjen! Fjell og skog alene gir meg egentlig ingenting. Det ser stort sett likt ut over alt. Men havet. Kysten. Mitt hjerte svulmet.

Jeg tok mot Brønnøysund, plassen jeg passerte på lørdag. Jeg hadde forlatt Kjerringøy med et savn. En lengsel. Jeg hadde forlatt Dønna og Vega med den samme følelsen. Nå endelig. Tilbake til det jeg aldri burde forlatt. Kysten! Nordlandskysten! Helgelandskysten!

Jeg skimtet henne igjen i form av en fjord, da jeg hadde kjørt over nok et fjell på den sørlige delen av Lomsdal-Visten, som er den svære nasjonalparken og ødemarka som ligger mellom kysten og E6. Der Lars Monsen rotet seg bort i en episode.

Noen tunneler, og der var du. Jeg kjente pulsen slå raskere, og nærmet meg mer av deg. Til alt overmål så jeg solstrålene bryte skylaget. Jeg angret ikke lengre. Jeg hadde gjort det lurt og besøke deg igjen.

Jeg svingte innom en campingplass rett før Brønnøysund og sjanset på hytte, men gubben som drev stedet bare lo. "Nei, da må du være tidligere ute, gutt!", sa'n, mens han presse tunga mot snusen for å frigjøre litt ekstra juice.

Ok, vel, jeg reiser videre. Det hadde gått en del timer siden den begredelige lunsjen, og jeg var sugen på middag. Jeg hadde alt medbrakt, men ville gjerne også finne et sted for natten. Jeg kjørte innom Brønnøysund igjen. Været hadde plutselig lettet, selv om Yr spådde nedbør.

Jeg tenkt på en spesiell. Skulle jeg nå nettopp henne, så måtte jeg forte meg a for hun ventet ikke. Jeg kjørte det remmer og tøy holdt mot Horn, for tredje gang på turen.

Hon vinkar gjenom ett fönster

Hennes mun er som ett sår

(J.Berg; fra Kents låt "Cowboys")

Porten gikk ned, og hun la på svøm over havet på vei til Vega. Jeg satt igjen i Mazda'n og så henne forsvinne.

To timer å vente på siste ferge. Det kunne være forskjellen mellom sol og regn. Skulle jeg vente på henne?

Jeg dro. Uten å si farvel

Jeg kjørte sørover på RV 17, samme strekningen som jeg hadde kommer fra på lørdag formiddag. Jeg kunne rekke fergen fra Vallersund med god margin, men hadde lyst til å bli i Nordland. Hadde jeg tatt fergen, så hadde det fort blitt Trøndelag.

Jeg var litt trøtt. Litt sliten. Litt sulten. En dag med masse kjøring. Vekk fra noe jeg har blitt veldig glad i, men så tilslutt tilbake i hennes armer.

Et stykke før fergeleiet, så oppdaget jeg et skilt til Bjørnvika. Tre kilometer ut mot havet. Kunne dette været stedet hvor hun åpenbarte seg for meg igjen?

Jeg svingte inn, og kom til en flott liten perle lengst inn blindveien. Tre campingbiler stod linet opp, og hyttene var utleid. Men min søken var over. Jeg betalte 150 kroner for å sette opp telt og få tilgang til dusj og WC.

Pakket ut, satte i gang å lage enkel middag - og prøvde desperat å vifte vekk mengder med knott. Som om jeg ikke har klødd meg til blods før. Blir det virkelig ei natt i bilen allikevel, mens teltet står tomt?

Jeg spiste middagen lengst ned ved brygga, men knotten, eller hva slags blodtørste småfluer det er, fulgte etter.

Etter maten spaserte jeg en tur langs en grusvei som gikk videre fra campingplassen og rundt bukta.

Helt knyst. Vindstille. Jeg hadde trodd hun skulle være mer stormfull. Vel har det sprutregnet, men vinden har ikke vært i nærheten av den hjemme på Vingnes.

Kunne hun ikke blåse opp litt, og jage vekk fluene. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ønske meg mer vind!

Vel tilbake på campingen, så tok jeg sjansen etter en tur på servicehuset - jeg la meg i teltet.

Så får vi se hvor mange nye stikk jeg har når jeg våkner i morgen, forhåpentligvis med hennes brus i teltet - og ikke fluenes!

Vi får en siste natt sammen før jeg må forlate deg i morgen, kjære Nordlandskysten. Kjære Helgelandskysten

E du nord?

Litt før klokka seks våknet jeg jammen meg i hytta i Aldersundet. Nei, pokker heller om jeg skulle begynne dagen så tidlig, så jeg dyttet de to voksdottene som skaper nattefred enda lengre inn i øra, for å prøve å holde ute de verste av de morgenkåte måkeskrikene. Det funket, og neste gang jeg så på klokka hadde den bikket åtte.

Jeg så for meg en rolig morgen med en bedre frokost på hytteverandaen. Jeg hadde til og med ei baconpakke på kjøling. Hyttekjøleskapet hadde forøvrig en fryseboks, så jeg benyttet også muligheten til å få frosset igjen kjøleelementene.

Som mye her i nord, så styrtes også min morgen litt av fergetidene. Jeg sjekket rutetabellen Kilboghavn - Jektvik, og skjønte straks at hvis jeg ikke skulle måtte vente ei god stund, så måtte jeg rett og slett få rævva i gir. Jeg tok morgenstellet, og vasket over gulvet - pakket bilen og dro. Frokosten fikk bli i fergekøa. Jeg beregnet å være på fergeleiet ti minutter før avgang, og håpet det skulle holde for å komme med.

Jeg rakk det med et kvarters margin, og rullet inn bak en sveitsisk campingbil, som jeg har sett og delt fergesalong med flere ganger underveis på turen. Noen folk eller biler merker man seg.

Jeg husker jeg hadde slike opplevelser også som barn, da jeg som nevnt tidligere "samlet" på bilnummer. Spesielt husker jeg en sommerferie på vestlandet da jeg så en bil skiltet i Israel flere ganger på turen. De hadde også lagt merke til den norske familien med en gutt med hvitt hår og hockeysveis, som satt uten belter i midtsetet baki, for å få best mulig arbeidsforhold for bilnummernedskrivelsene.

Jeg tok opp noen Hattings-pitabrød som hadde blitt med fra fryseren på Øijordet. Sånne holder jo en evighet, så Gudene vet hva slags E de putter i deigen. Kombinert med sprutflaska (ikke spritflaska, som var autofullfør-forslaget på telefonen!) med bringebær ble det en rask men grei frokost. Bilene begynte å fylle seg opp i begge felt.

Så dukker jammen nok en gammel gjenganger av en bil opp i fila ved siden av meg. Det var et dansk par med en liten baby, som jeg hadde ferget med på begge overfartene før Sandnessjøen, og attpåtil vært kun rett bak. Artig, tenkte jeg. Vel vitende om at de antageligvis hverken la merke til eller syntes det samme var eller hadde vært artig. Jeg har vel noen sære greier jeg synes er artig, og å se samme campingbilen flere ganger igjen i løpet av en ferietur er en av disse (nøøøørd... host! kremt!).

Og her fra Sandnessjøen:

Ferga la til kai, og alle bilene kom seg trygt om bord. 200 kroner kostet denne overfarten til Jektvik, som estimert skulle ta en time. Jeg overhørte billettøren snakke med en mann på nabobordet at det hadde vært helt Texas sørgående i går kveld. Så mange biler skulle med på ferga, som kun tok et 30-talla biler, at flere måtte vente en og to runder (kun èn ferge i drift, så en runde er da snaut 2 timer). Man skjønner hvorfor fergetidene styrer mye i nord, da. Kontrolløren var lokal, men hadde selv aldri på over 40 år tatt neste ferge på ruta. "Jeg har lovd meg selv at jeg aldri skal stå i fergekø!", sa han på kav nordlending og skratter.

Jeg begynte å tenke på teksten fra ei Kari Bremnes-låt, og satt i salongen resten av overfarten og sang den inni meg, mens jeg kikket litt på mine medpassasjerer, og fabrikkerte historier om hvem de var, hvor de skulle og hvor de kom fra. Sånt har jeg alltid også hatt en fascinasjon for. Ja, så lenge jeg kan huske.

Det e ikkje alltid det går

sånn som du hadde tenkt

Det e ikkje alltid du når

den ferga du kunne ha trengt

Du ser bare lysan derute

på vei tel et anna sted

og du som va fire minutter ifra

en ny begynnelse

E du nord i landet da

har du meir enn ei ferge å miste

(Fra sangen "E du nord" av Kari Bremnes)

Skipper og hjelpemann la elegant til i Jektvik, og da var det bare å komme seg videre til neste fergekai. Heldigvis bare ei siste ferge igjen langs kystveien. Dette var imidlertid midt i lunsjtiden, og arbeidsrommet fergeansatte er også regulert av arbeidsmiljøloven, og skal ha sine pauser. Så samtidlige biler stod å så på ferga i godt over en halvtime, før vi alle kunne kjøre om bord. Skulle ikke forundre meg om kapteinen kikket ut på køa bak gardina, fikk en faen i seg - og sa til hjelpemannen; "Vi tar en skvett kaffe til!"

Endelig kom vi oss ombord, og da jeg kjørte i land på Halsa, så svingte kystveien seg langt innover i landet igjen. Det er en vill natur her oppe, både langs kysten og inn i landet.

Nå var det heldigvis ingen fergetider å ta hensyn til lengre, for jeg hadde på sett og vis slått fra meg Lofoten i takt med at regnet eskalerte og jeg leste på nett om lange køer og flere som måtte vente til neste avgang også dit.

Jeg stoppet opp ved utsiktspunktet mot Svartisen. Temmelig majestetisk. Båten som fraktet turistene nærmere hadde også tydelig mye å gjør, for der køet det opp med mellomeuropeere i hopetall.

Jeg kjørte videre innover. Vegen sneglet seg smalt inn langs den bratte fjellsiden, med den grønne fjorden langt nedenfor og tindene med isbreen som klamret seg fast til fjellet på den andre siden.

Jeg tok meg tid til å logge et par nye geocacher langs veien, før jeg entret en av Norges lengste tunneler: Svartisentunnelen, på omlag 8 km.

Med Counting Crows sin "August and everything after" rungende i bilen, og høylytt duett med Duritz fra undertegnede, så gikk ferden som en drøm, tross at regnet nå tok seg kraftig opp.

Jeg begynte å bli sulten, og tenkte å stoppe for en sen lunsj i Ørsnes. Der regnet det så kraftig, at jeg så frem til å komme meg inn og ta ei pause fra bilkjøringen.

Dessverre så var Ørsnes-senteret ikke noen bedre enn andre sentre når det kommer til cafedrift. Jeg som hadde håpet på ei fiskesuppe, men nei da. Fries, nuggets, burger og en og annen omelett. Ellers takk. Jeg løp ut igjen i styrtregnet, satte meg i bilen og pumpet på videre.

Så, i bakkene før Bodø kommune, så kom selvfølgelig den store sommeroverraskelsen fra Mazda'n. Det hadde jo gått vel problemfritt. Plutselig begynte DPF-lampa å blinke. Krise? Nei, egentlig ikke. Bare fryktelig irriterende. Det skjedde nemlig det samme for 13,000 km siden.

Mazda har funnet ut at de skal bruke den lampa til å varsle om at du må på service, men sier ingenting om at så er tilfelle. Dermed tror folk at de har problemer med dieselpartikkelfilteret, oppsøker verkstedet og de får tilbud om service. Så klart, det finnes en marginal sjanse for at det er noe annet feil med det, men sannheten er at det ikke rekker å sote ned noe filter med min kjøring, og heller ikke på en sånn langtur som jeg er inne i nå. Det kunne også rime med at det var 13,000 km siden sist gang jeg fikk en av de greie folka på Autocenteret Lillehammer til å koble på Pc'n og nulle ut feilen. Han fortalte at han ikke fikk koblet det ut, og sa den ville blinke igjen etter nye 13k. Så nå skjedde det altså. Rett før Bodø.

Irriterende nok, selv om jeg vet at det ikke er noen større operasjon enn at jeg må huke tak i en lærd på et Mazdaverksted i byen og få han til å nulle det ut en gang til. Tviler dog på at se gjør dette gratis, som er et privilegium for gode kunder hjemme på Lillehammer. Det er et tastetrykk på PC'n.

Smått irritert bare fordi det nå blir noe ekstra, så peiset jeg på mot Bodø. Da jeg passerte Saltstraumen, så ble jeg fascinert av de sterke strømningene under den gigantisk, høye brua. Tyskeren stod allerede skulder mot skulder langs bredden og prøvde lykken, og det var ikke snakk om at en japansk flerbruksbil med elektronikkfeil skulle finne seg en parkeringsplass blant svære, tyske bobiler med elgklistremerker, skandinaviske flagg og medbrakt, tysk proviant på dashbordet.

Samme kunne det være. Da bare fartet jeg videre mot Bodø på tom mage. Lunsjen i Ørnes hadde kokt bort i dårlige alternativer. Etter det hadde jeg i tillegg fått opp blodtrykket pga lampefeilen. Nå måtte jeg få meg noe å spise.

Jeg fulgte GPSen helt inn mot sentrum og satte på et tilfeldig interessepunkt. Moloveien kafé eller noe slikt.

Hele Bodø sentrum lignet mer en stor arbeidsplass, for det var noe overalt. Tydeligvis mange dosere i refleksvester som ikke hadde tatt sommerferie enda, eller var jagd ut i sommerjobb av foreldre eller kjærester, som ikke lenger orker å finansiere festivalsommeren eller all Nordlandspilsen de skal tylle i seg fremover.

Jeg parkerte i Moloveien, men hele stedet så stengt ut. Jeg parkerte og gikk en runde i byen. Gatekjøkken, kebab og pizzeria. Jo, det har vi på Lillehammer også. Jeg hadde lyst på fiskesuppe. Det måtte vel Bodø klare å levere?

Litt i villrede satte jeg meg inn igjen i bilen og kjørte litt ut av sentrum igjen. Kanskje det dukket opp noen spisesteder der? Neida. Kun Europris, TOYSRUS og Power. Jeg er tilgjengelig for reklameoppdrag her altså, hører du Terje Høili?

Plutselig skimtet jeg noe svart og gult foran meg. Tror du ikke jeg hadde funnet Aspmyra! Jeg fikk holde sulten litt til. Jeg måtte jo ut å ta bilde av en tom fotballstadion. Det gir jo mening. Eller?

Nå holdt sulten på å gå over til rent sinne, så jeg kjørte inn igjen i sentrum og parkerte på nytt. Nede ved brygga må det jo være noe? Og jo visst, Bryggeriet åpenbarte seg da jeg krysset asfaltplassen med alle klinebenkene, på andre siden av et av mange kjøpesentere og det som måtte være biblioteket? På en benk satt tre gutter og røykte på ei diger vannpipe. Flere steder hadde jeg sett løse fugler. Bodø trekker tydeligvis til seg andre enn bare ferierastløse totninger.

Jeg gadd ikke se på prisene, men så det stod fisk på skiltet utafor. Plassen så ut som en semi-formell sjømatvariant av Egons. Greia var at du måtte finne deg et bord, bestille ved kassa og betale der og da. Ok, greit.

Jeg tok det første bordet jeg fant rett ved døra mot uteserveringen. Temperaturen var god, og regnet hadde sluttet opp, så jeg kunne sitte ute. Jeg gikk inn, klasket menyen på disken og bestilte ei nord-norsk fiskesuppe til en kvart tusenlapp. Utmerket. Og isvann.

Noen minutter senere stod suppa på bordet sammen med ei egen flaske med isvann. Bra! Volumet på suppa var vel ikke all verden for en sulten villtotning, men smaken var det ingenting å si på. Deilig smak og deilig, kremet konsistens. Masse god fisk, reker og deilige grønnsaker. Pent dandert. De kunne gjerne brakt brødet ved siden av selv og funnet på noe litt mer kreativt enn et ferdigkuvert med Soya-smør, men ok. Jeg er en enkel mann som har levd på middager tilberedt på kokeapparat før på turen, så da ble dette en kulinarisk lekkerbisken.

Hva nå? Været begynte å lette, og vestover i havgapet så det aldri så blått og fint ut. Ville jeg rekke ferga til Lofoten som gikk kvart over seks?

Før jeg gikk fra restauranten kom jeg på at jeg skulle sjekke hotels.com. Etter ti opphold, så hadde jeg nå en gratisovernatting coming up der - bare jeg holdt meg til maks 850 kroner.

Og der, midt foran meg lyste det svart mot blått telefonlys: Kjerringøy! Hamsun og Wassmo-land. Jeg er fuckings Dina! Familierom med frokost for 700 kr i natt. Kun 1 rom igjen. Og hotels.com betaler. Jeg bestilte umiddelbart!

Jeg kastet meg i Mazda'en, plottet inn kjerringøya på TomTom'en, og la i vei. Ny ferge. Kun en ørliten tur på noen hundre meter. 150, spenn, sier du? Jaja, ingen vei tilbake. Kjerringøy it is!

Nok en gang et stykke natur som tar pusten i fra en østlending, som hittil har syntes at Venabygdsfjellet har vært passe majestetisk og grandiost. Akkurat, ja.

Jeg parkerte utenfor Kjerringøy bryggehotell og spaserte inn. I resepsjon hadde de fått inn bestillingen alt, gjort for under en time siden. Jeg spurte hvordan slike bonusovernattinger fungerte, men han hadde aldri hørt om det. Så vi får se om jeg faktureres i morgen eller om hotels.com har gjort opp på mine vegne.

Vel inne på rommet innså jeg min flaks. Et hotellrom verdt minst det dobbelte i fellesferien. Hems med to senger, to senger nede, romslig dusj og stor stue med TV, sofa og to stoler - og en balkong med en strålende utsikt. Mens jeg pakket ut gikk været fra grått til klart, og kvelden var klar til å nytes i luksus på hotellrommet!

Etter at jeg hadde innordnet meg og været ble klart og flott, så tok jeg meg en tur rundt områder før jeg satte meg i bilen og kjørte de 2 milene lengst nord på øya. Utsikten langs ruta var så klart fantastisk. Ord blir fattige. Her bor folk med sånn utsikt daglig. Ja, det er værhardt - men for en bonus!

Langs turen nynnet jeg fortsatt på Bremnes, og tok meg i og fundere på at de så klart måtte gi enorm musikalsk og lyrisk inspirasjon og bare være i dette landskapet.

Før jeg visste ordet av det kom jeg over et stedsnavn langs veien som mer eller mindre bekreftet nettopp det - Låter!

Landskapet er låter i seg selv her oppe. Heldigvis kom også finværet for en kveld. Som a Kari sier det videre i sangen

E du nord i landet da

ska du bare la mørket råde

Førr en kveld, en kveld

trekkes teppet fra

og det kommer et lys av guds nåde

e du nord i landet da

Nå har klokka bikket midnatt med god margin, og sola står vakker rødoransje over fjellsilhuettene i horisonten.

Det er et første for alt. På en av fergeturene først på dagen krysset jeg visst nok polarsirkelen i regn, og nå får jeg oppleve midnattssola for første gang.

I kveld ble teppet virkelig trukket fra på Kjerringøy - og jeg, jeg var i nord da!

For et land!

Hvor skal jeg begynne? Det er litt rart å tenke på at jeg våknet fredag på Lillehammer med de to jentene mine på 3 og 6, og nå befinner jeg meg snart på polarsirkelen.

I dag våknet jeg som kjent til regn og grytidlig frokost før seks på sydspissen av Vega. Jeg fablet om å ta første ferge tilbake til Horn og fortsette nordover, for det så veldig grått og regntungt ut på Vega. Som tenkt, så gjort. Klokka ni var jeg ombord MF Torgtind, som en av relativt få biler denne søndags morgenen.

Båten var innom Ylvingen for å plukke opp en passasjer, men det var ikke rare å se av øya fra det regndråpekledde vinduet.

Da jeg ankom fergeleiet på Horn, så var det en time og vente på ferga som gikk fra samme havn og tett over sundet. Da kjørte jeg meg en tur inn til Brønnøysund for å slå ihjel litt tid, og plukket opp min første geocache i Nordland langs veien. Vel tilbake på Horn så boardet jeg ferge to for dagen.

Vel over i Anddalsvåg på Vevelstad, så ble det en marsjreise på et kvarter for alle på fergen, som samtlige skulle videre med neste ferge fra Forvik til Tjøtta. Regnet bøttet ned enda kraftigere og jeg holdt meg inne på hele den tre kvarter lange overfarten.

Vel fremme på Tjøtta, så løyet været noe - men ikke nok til at jeg prioriterte å dra innom den russiske krigskirkegården som ligger der, med tusenvis av omkomne russere. Over 2000 av dem døde da britiske fly skjøt i senk gang fangeskipet DS Rigel, rett utafor kysten på Tjøtta. Over 2500 mennesker omkom da Rigel sank - omtrent dobbelt så mange som i Titanic-ulykken!

Kuene på Tjøtta lot seg ikke affisere av hverken krigshistorien eller alle turistene, som måtte snirkle seg forbi kuer i feriemodus.

Rett før Alstadhaug, så kjente jeg at jeg burde vært på toalettet - og sannelig åpenbarte det seg ikke en dass - på selveste Petter Dass-museet. Det kostet 100 kroner å gå inn, så jeg droppet det, men fikk vært på do og kikket en tur innom den gamle kirka der Dass regjerte på 1600-tallet.

Før jeg ruslet tilbake til bilen, så svingte jeg innom tunet utenfor kirka. Ikke for å kjøpe håndverk og lokale tekstiler, som de stolte solgte der, men for å ta med meg en geocache til. Jeg rotet litt rundt mellom to røde bygninger, og prøvde å gjøre det så diskret som mulig i folkehavet av Dass-interesserte turister. Jeg fant den til slutt og kunne logge min andre for fylket!

Mot Sandnessjøen begynte tåka gradvis og lette, og øst for meg åpenbarte deler av de syv søstre for meg. Majestetiske tinder, men det hadde nok vært enda mer majestetisk hvis det hadde vært klarvær.

Fremme i Sandnessjøen, så hadde jeg plutselig glemt at det var søndag - men kom på det raskt da jeg kun møtte stengte dører. Jeg fikk fylt på litt diesel på Shell, og kjørte en runde gjennom byen. Planen var videre mot Nesna, men etter noen tips på Facebook, så valgte jeg å kaste meg på ferga til Dønna. Været var i ferd med å lette og regnet hadde stoppet. Solstrålene penetrerte forsiktig skylaget, og en rekke topper åpenbarte seg vestover. Jeg kom ganske akkurat, og ikke mange minutter senere hadde jeg betalt blodpris for den 20 minutter korte overfarten.

Senere skjønte jeg at jeg har gjort en kardinaltabbe på de fergeoverfartene hvor jeg har kjøpt billett innendørs. Jeg har alltid sagt 1 bil og 1 person, men skjønte da jeg returnerte senere på dagen at sjåfør er inkl i bil - så 1 person ville her si i TILLEGG. Flere 50-lapper i løpet av turen i dass (Petter?) altså. Hrmf, som Langbein, i følge den norske oversetteren, sier.

Nok om det. Spist er spist. Fremme på Dønna ville jeg se mest mulig av øya og tok første til høyre etter fergeleiet. Det førte meg på en smal grusveg langt innover mot noen naust. Jeg fikk knapt snudd, men skjønte fort at denne øya var noe helt, helt spesielt. For en fantastisk natur!

Som med Vega, så ble jeg igjen imponert over hvor stor øya var. Jeg kjørte flere kilometerlange stikkveier fra hovedveien, og stoppet flere ganger bare for å ta bilder. Rene fotosafariet!

Jeg nærmet meg nordspissen av øya, og tok stikkvegen til Rolvsvåg - som var siste utpost vestover. Klokka nærmet seg fire, og jeg hadde ikke spist siden frokosten før seks. Jeg fant ut at jeg skulle raste og lage meg middag med panoramautsikt mot et av Norges største lundefjell på majestetiske Lovund, som faktisk også huser ca 300 fastboende. Litt av noen kulisser for en enkel pølsewok!

Etter middagen kjørte jeg tilbake den samme veien som jeg kom, og hadde tenkt meg videre sørover fra øya og til Herøy. Det hadde jeg blitt tipset om at det skulle være vakkert, men da jeg nærmet meg Dønnas administrasjonssenter, tettstedet mitt i hjertet av øya, med det flotte navnet Solfjellsjøen, så veltet grå masser og vegger av regn igjen inn over øysamfunnet. Ja, sånt er været nordpå, det skifter fort. Akkurat som hjemme forøvrig.

Gode råd blir dyre. Skal jeg ta sjansen på å dra sørover igjen og campe i øsende regnvær? Yr spår sol, men så kommer det regn. Tar de feil igjen? Jeg ser på klokka, og innser at hvis jeg tråkker gassen i bånn, så kan jeg rekke 18-ferge med minst mulig margin. Jeg møter bilene fra ferge knappe kilometeren igjen til fergeleiet, men da jeg spinner inn, så går porten ned. 18.01! Rakk det itte, gitt.

Jeg gikk inn på kafeeen og kjøpte meg en kaffe og en kuleis med to kuler - krokan og pistasje - som jeg nøt med andakt. Det første jeg har kjøpt ute på turen hittil. Det ligner ikke meg å være så fornuftig, men greit å spare litt på det man kan på en slik budsjettur son uansett kommer til å koste en del i drivstoff og fergebilletter.

Tilbake i Sandnessjøen var det bare å koste videre mot Levang fergeleie. Da jeg nærmet meg innså jeg at det ikke gikk noen ferge før tjue over ni, og klokka var bare ca åtte. Jeg kom i ensom majestet inn og parkerte UF'en først i køa. Over en time å slå ihjel! Nå kan jeg fiske!

Jeg monterte opp stanga og satte på en av de nye sildeslukene jeg hadde kjøpt på Biltema. Var det bare ræl eller funker slikt? På andre kastet trodde jeg at jeg hadde truffet bunnen, men jammen sprellet deg ikke godt. Jeg dro opp en pen fisk, som jeg måtte ha hjelp til å identifisere. Det viste seg å være en helt ordinær sei, men ikke bare ordinært det. Første fisk på turen på andre kastet må sies å være bra uttelling. Kveldsmaten reddet!

Jeg kakket den i bakhodet med knivskaftet, tok ut kroken og vommet den umiddelbart i fjæra. I det jeg stod på huk der, rett nedenfor bilen og fergeleiet, så kom bil nummer to kjørende. Jeg skottet opp og så en sølvgrå Saab med to kajakker på taket. Ut steg en svenske som umiddelbart kikket ned på at jeg stod og renset fisk, og han ble nysgjerrig på hva slags fisk det var. Makrell, svarte jeg. Totalt skivebom, skulle det vise seg.

Jeg prøvde et par kast til, men plutselig traff jeg bunn på ordentlig. I forsøket på å få løs gullsilda, så forsvant hele skiten på havet, og med bare tom sene igjen luntet jeg opp de tangglatte steinene mot Mazda'n. Svensken hadde satt seg i bilen igjen sammen med frua, men steg ut for å skravle litt da jeg var ved bilen igjen. Det viste seg at de hadde kjørt straka vegen fra Trollhättan, og altså holdt E6 fra Uddevalla til Mo i Rana. Kun med ei ørlita pause i Trondheim. Nå var de passe utkjørt, men entusiastisk for å påbegynne et par ukers padling langs Helgelandskysten. Han hadde også med stang, og så frem til å prøve den fra kajakken.

Jeg dro frem gode manerer og kokeapparatet fra Biltema, skrøt av svenske gründere som gjorde butikk av å selge billige bildeler og annet skrap, og bød dem på pulverkaffe. Dama takket ja, mens gubben så mest frem til å parkere bilen og ta seg en medbrakt klunk med whiskey.

Vi skravlet videre på ferga, der han stod på dekk og var fra seg av beundring for naturen. Kunne ikke nekte på det. Sola stakk også den igjen og det så det til å bli et riktig så fint nattevær.

Jeg ønsket svenskene lykke til med turen og god ferie, før kveldens siste tilkailegging var et faktum, og arbeidsdagen endelig endt for mannskapet.

Jeg dundret på videre fra Nesna, vel vitende om at jeg ikke kom lengre enn til maks neste fergeleie, for siste ferge var gått for dagen. Inn mot høye, snødekte fjell og inn i Rana kommune. Det er ingen ferge over Sjonafjorden, så dermed ble det en lang ferd rundt denne, men du verden - igjen - for en natur. Her var det både fjell og fjord ad mas. Et par tunneler på nesten 3 km ble også forsert. Jeg kjente jeg begynte å bli trøtt. En begivenhetsrik dag som begynte før seks, men ei god seng hadde fristet nå. Jeg var innstilt på telt på campingen ved fergeleiet.

Men før jeg kom dit måtte jeg stoppe på utkikkspunktet rett etter Stokkavågen. En haug med tyske bobiler hadde parkert der for natten og fikk med seg solnedgangen til kvelds. Jeg ruslet opp på en høyde overfor parkeringen og filmet og tok bilder. Igjen så jeg Lovund under fjerne og mange av de andre fjellene jeg også så fra Dønna.

Videre mot Kilboghavn åpnet det seg nye majestetiske fjellformasjoner vestover. Jeg hadde nok med å holde bilen på vegen, så fint var det. Øyelokkene var snart like smale som riksveien på noen av partiene.

Plutselig så jeg et skilt om en camping og svingte opp. En trivelig branne satt i TV-stua og kunne tilby meg hytte for en god pris. Jeg synes 690 var dyrt for et døgn, men var for trøtt til å velge det bort for nok ei natt med knott i telt. Jeg slo til, kokte meg sei til kvelds - som jeg maulet med Hattings pitabrød ved siden av. Kun litt salt i kokevannet. Skikkelig nam, og ikke minst tilfredsstillende med egenfisket sei.

Etter kveldsmaten hadde klokka bikket tolv, og jeg unnet meg en lengre og deilig dusj på stedets noe nedslitte sanitæranlegg. Tilbake i hytta nøt jeg noen minutter av utsikten før jeg trakk inn og krabbet ned i posen.

Nå blir det en velfortjent natta søvn, med mange fantastiske naturbilder ferskt i minnet. For en landsdel. For et land vi bor i!

40-åringen og havet

Så fikk Yr rett til slutt; det ble regn - og det så det monnet! Men ankomst Vega ble et trivelig skue. Tåketeppet hadde rukket å bre seg ned over tindene på øya, så det spektakulære synet ble det i så måte ikke.

Jeg ble overrasket over hvor stor øya var. Jeg kjørte litt rundt i duskregnet, gjennom et landskap som da fjellene var usynlig bak tåkehavet like gjerne kunne vært på Toten. Grønne enger, gressende kuer, fjøs, siloer og rundballer. Innlands på øya var det lite som minnet om at jeg var på ei øy ut i havgapet.

Det var en god del biler på ferga, og med tiltagende styrke på regnet, så tenkte jeg at jeg burde finne meg et husly for natten. Jeg prøvde meg på Vega camping, men ikke overraskende var alle hyttene booket. Den joviale, trivelige og humoristiske innehaveren av campingplassen trakk på skuldrene og sa det også var en fin plass for villcamping litt lengre syd.

"Ikke at jeg skal jage kunder, altså", sa han. Han minnet meg, med sin litt direkte og bråkjekke tone, umiddelbart om karakteren Roland fra "Himmelblå", som ble spilt inn på naboøya Ylvingen. Jeg sa at jeg ville kikke litt mer da han ikke hadde hytte ledig før jeg bestilte en teltplass, og da var han ikke vond å be. "Eidemstranda. Da slipper du bråkete naboer!". Var det så innlysende at han skallede, tjukke fyren i Mazda'n også var misantrop? "Ja, takk", sa jeg. Jeg trives jo best når det er absolutt tystnad.

"Kjør som langt du kommer den veien", da han og pekte. "Eidemstranda heter det. Det er do der også!". Jeg takket for tipset, og dro med en gang bilen med campingvogn, som sperret den smale grusveien inn mot campingen, reagerte.

Jeg kjørte så langt jeg kom, og da oljegrusen sluttet så stoppet jeg for å lese på infoskiltet som stod der veien gikk over til en smal grusvei, mot noen gårder. Det hele så unektelig veldig privat ut. Men jeg var på rett vei, så jeg tok sjansen og passerte et par gårdstun før veien snirklet seg langs den sørlige kysten av Vega. Havet hadde trukket seg tilbake, og lagt igjen et bredt felt med sand, tare og steiner. Jeg kjørte forbi en annen parkert bil, en provisorisk fotballbane, en do og en sandvolleyballbane. Der veien stoppet, rett ved en skogkrull, lå det en flott, i ganske nybygd lavvo i trevirke. "Perfekt", tenkte jeg. Her kan jeg lage middag!

Jeg bar ut kokeutstyr, campingstol og proviant. I det jeg rigget meg til, så sluttet det til alt overmål jammen å regne!

Jeg nøt måltidet og utsikten mot det åpne havet, bak skjær og holmer. En fantastisk stillhet utenom de herligste naturlyder. En bekk som bruste, og fugler som kvitret. Nå som regnet også hadde sluttet så bestemte jeg meg for å også slå leir her.

Etter at teltet var satt opp og middagen fortært, satt jeg og betraktet utsikten og nøt stillheten. Jeg jekket en øl som jeg hadde kjøpt i Brønnøysund, drakk noen slurker. For en herlig plass!

Jeg oppdaget at det også var en utedo rett bak lavvoen, men her var det ikke mer plass. Gravejobben tok jeg ikke!

Jeg ruslet bort til den andre doen som var satt opp. Fra den kunne jeg se litt av det majestetiske fjellet som slynget seg til værs bak campen min. Bare så synd tåka fortsatt lå godt under tinden.

Det var jo rent luksus å ha tilgang på en slik do helt for meg selv. Jeg bestemte meg for å ta tidlig kvelden, og gjorde mitt fornødne, pusset gebisset og krabbet ned i posen. Der skulle jeg studere kartet og NAF-boka litt nærmere med tanke på morgendagen.

Jeg hadde ikke før kommet ned i posen før jeg oppdaget at de små fluene (knott?) var blitt med fra Namsos, eller også var høyst til stede på Vega. Hele kroppen klødde!

I neste øyeblikk hørte jeg en høy lyd utenfor. Så klart! Det var bonden på gården jeg passerte på veien hit som hadde lagt jobben med å flytte rundballer på en lørdags kveld. Frem og tilbake. Tur på tur. Traktorlyden overdøvet både sildringen og fuglekvitteret. Så plutselig trumfet en ny, akk så kjent lyd. Regndråper mot teltduk. Jeg stappet to sov i ro inn i øra, og prøvde sove.

Sist jeg så på klokka var over 01. Det var fortsatt lyst, men det var ikke noe problem. Værre var det at jeg klødde og at både beina og hodet begynte å bli våte. Regnet hamret nå ned mot duken. Selve taket var tett, men langs veggene trakk fuktigheten seg inn. Teltet mitt er såpass lite og billig (Europris-makkverk for 199 kroner), samtidig som det har vært med en del år, at det ikke var annet å forvente. Jeg har jo gjort samme reisen før ved tidligere overnattinger i regn - så jeg visste jo hva som kom!

Jeg burde tatt med en presenning eller en tarp, men jeg skal være den første til å innrømme det selv: i felten er jeg nok mer en Christopher McCandless enn jeg er en Lars Monsen - dessverre.

Beina og hodet trykker mot hver sin vegg i teltet når jeg strekker meg helt ut. Da får jeg bare leve med å bli litt våt.

Heldigvis sovnet jeg og våknet ikke før (!) kvart på seks. Da var alt inventar såpass vått, men heldigvis var soveposen tørr og varm inni. Det var imidlertid ikke noe poeng i å ligge der, så jeg brøt meg opp og hoppet ut av teltet i trusa. Fikk på meg klær, som jeg klok av skade hadde bevart natten over i bilen - og fikk på meg regntøy.

Så satte jeg igang kaffevann, mens jeg hang opp soveposen og teltet for å få tørket det litt inne i lavvoen.

Både NAF-boka og kartboka over RV 17 var søkk bløte etter ei natt i sidelomma på teltet. Jeg pakket sammen, og ryddet etter meg litt før klokka sju.

Utrolig ergerlig med det dårlige været og tåka. Fra stien der jeg lå, så var det bare ca en halvtimes gange for til en av Norges vakreste strender; Juvika. Hadde vært deilig med et morgenbad der, men ikke i dette været!

I stedet kjørte jeg øya rundt, men det var lite å se i tåkehavet dessverre, annet enn noen langnebbede fugler, og både en harefrøken og et rådyr som danset over veien - om ikke sammen.

Været regnet jeg med skulle være ustabilt, men det som har overrasket meg positivt hittil er at det tross regn i natt og dag tidlig nesten har vært vindstille! I natt var det helt knyst der jeg lå. Plassen jeg campet lå veldig godt i le bak de høye Eidemsliene, men ellers på øya var det også nesten skuffende lite vind været som sådan tatt i betraktning.

Planen var enten å bruke dagen her eller å ta ferga til Tjøtta. Den går ikke før kl 17 i dag. Spørs om jeg ikke prøver å nå 9-ferga tilbake til Horn, for deretter å ta ny ferge videre over sundet mot Alstadhaug og Sandnessjøen.

Hvis jeg venter til i morgen, så kan jeg ende som Vladimir og Estragon - og vente på noe(n) som aldri kommer - nemlig sola. Nå spår Yr også utrygt i morgen.

Morgenhilsen fra den (40-år) gamle mannen og havet - som dessverre heller ikke denne gangen tok seg bryet med å prøve fisket.

Sol og regn og ælt

Tross dystre rapporter om en regntung lørdag, så våknet jeg i teltet på Namsos camping av at sola stakk fram mellom buskene. Etter litt slumring i posen, så var det dags for en morgendusj og litt frokost. Uten håndkle, remember, men hva kan ikke en gammel t-skjorte brukes til.

Kjøleelementene som supplerte i 12V kjøleapparatet, var så klart tint. I gamle (!) dager kunne man enkelt veksle inn brukte slike i nye fryste på campingstasjoner eller utvalgte butikker/bensinstasjoner, men tydeligvis ikke i 2017. I alle fall ikke på Namsos camping. Men Sigurd Sollien-lookaliken bak disken lot meg legge elementene i fryseren i campingkiosken mens jeg spiste frokost og reiv leir. Da fikk de alle fall litt kjøling.

Etter en relativt kjapp frokost med Hatting rundstykker med bringebærsyltetøy på klemmeflaske, litt juice, tomater og pulverkaffe, så var det dags for avreise dag 2. Da hadde jeg tatt ned og pakket teltet mens kaffevaner kokte. Såpass rutinert er jeg jo!

I Namsos sentrum var det fortsatt en snau time til senteret åpnet, men Coop Marked hadde både håndkle og tannbørste - så da ble det litt proviant der, før jeg tenkte å ta det rolig frem mot fergeavgangen klokka 12, Lund-Hofles.

Jeg innså imidlertid temmelig raskt at det var lite trafikk på den smale og svingete, men dertil vakre,

Fv 769, at jeg ville rekke 10.30-avgangen hvis jeg kjørte i ett strekk. Så gjort, og jeg var på fergeleiet like før den la til, og kom med over på første forsøk.

Overfarten tok 20 minutter, ferga var liten uten dekk, så jeg satt i bilen og drakk pulverkaffe som jeg hadde bunkret opp i en medbrakt termos.

Fra Hofles gikk turen via en stikkvei og over til Kolvereid, som visst nok skal være Norges minste by i følge informasjonen på en geocache i nærleiken. Jeg svingte innom den lokale kirka, ikke for å be - men for å registrerer en geocache, som skulle være lett tilgjengelig ikke langt unna veien. Loggen på denne var søkkvåt, så her måtte jeg logge den med bilde.

Da jeg nærmet meg grensa til Nordland forandret også landskapet seg. Fjellene på innsiden ble høyere og brattere, mens jeg skimtet flere øyer og tilslutt åpnet hav på min venstre side. Et obligatorisk stopp ble det også på fylkesgrensa i Bindal. Like etter fylkesgrensa åpenbarte det seg også ei flå indre Hedmark verdig. Det er altså ikke bare på Flisa det er lange flåer i dette landet.

I bilen var jeg akkompagnert av to plater som jeg alternerte mellom. Ingenting er så digg som å cruise alene med musikken litt for høyt og synge med av full hals.

En mixed CD med mine favoritter fra det svenske bandet Kent, og Ryan Adam sin fantastisk tolkning av det fullstendige 1989-albumet av Taylor Swift. Jenta lager jo fantastiske låter, som dessverre (for min del) ikke kommer frem i (over)produksjonen hennes. Sjekk ut Adams' versjon!

Jeg fulgte litt med på Yr underveis, men det rimte ikke mye med det øyet mitt så. Det som var spådd være en grå og regntung lørdag, viste seg å bli en aldri så flott og solrik dag. Neste overfart fra Holm til Vennesund ble et nydelig skue i stekende sol. Heldigvis kom jeg i god tid på fergeleiet, for ferga gikk før tida på tabellen - og flere som kom bak måtte stå over en runde. Mobilen ble igjen på bildekk, så her ble det kun knipset med Nikon-kameraet, som også er med på tur.

Før jeg kjørte ombord prøvde jeg å finne en Geocache som skulle befinne seg i ei steinrøys nedenfor fergeleiet, men etter en del leting i ulendt terreng på løse, digre steiner - beglodd av en mistenksom kaptein fra broa på ferga - så ga jeg opp. Eneste resultatet fra forsøket var at Nikon-kameraet jeg hadde rundt halsen sneiet borti en av steina, og i refleksen for å redde det forsvant linselokket mellom to steiner og borte vart det, gitt! Liten pris å betale allikevel - siden jeg reddet kameraet. Nytt deksel til linsa får en jo kastet etter seg på eBay.

Det var fortsatt delvis blå himmel og sol, og en deilig temperatur i kortermet og shorts - stikk i strid med hva Yr-appen skulle ha det til.

Da var gode råd dyre. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt ei kort etappe, og bli natta over i Brønnøysund. Da jeg kom bort til Torggaten camping, så fikk jeg imidlertid kalde føtter. Eller varme. Yr viste enda mer regn søndag, og kanskje overfarten til Vega ikke ble særlig fin hvis jeg ventet. Mandag er det spådd opphold og sol igjen, men jeg kan ikke bruke to dager i Brønnøysund heller hvis jeg skal komme meg lengre nord før jeg må snu.

At været er skiftende er jo ingen overraskelse, hverken her i Nord eller hjemme på Østlandet. Sol og regn og ælt, som Narum så fint synger.

Der og da bestemte jeg meg, ikke overraskende, for å forandre planen. Hvis jeg dro rett til Holm, så var sjansene store for at jeg kom med 16-ferga til Vega. Sola stakk fortsatt frem fra blå himmel, og jeg kunne være heldig med overfarten. Så tenkt. En god halvtime senere stod jeg i fergekøa til Vega. Fortsatt sol. Jeg kjøpte billett av den 16-år gamle sommerhjelpa, som løp i strikk mellom bilene fordelt på fem filer - hvorav tre skulle videre på RV 17, men de to til venstre skulle til Vega. Jeg parkerte bilen bak en lyseblå campingbil jeg også så på den forrige ferga, og valset opp i salongen.

Jeg sverger jeg ikke brukte mer enn noen sekunder på trappa, tross min fraværende fysiske utholdenhet - men med en gang jeg entrer dekk, så kunne jeg se regnet komme bakfra farlig raskt. Fremover i horisonten var det fortsatt glimt av blå himmel, men dette så ut til å bli en kamp mot værgudene. Skulle Yr få rett allikevel? Ville alt tykne til slik at jeg ikke får sett den flotte utsikta. I kortermet og shorts prøvde jeg holde motet oppe, mens jeg skottet bort på tyskeren som stod ved siden av meg på ripa. Han var kledd i tjukk bukse og dunjakke, og Gud vet hvor mange lag han hadde under. Brrrrr.

Jeg resignerte og gikk inn i salongen for å varme meg litt, og skrive disse ord.

Jeg er spent på hva som venter på Vega. Jeg er langt foran tidsplanen, så hvis alt ligger til rette for det, så kan jeg bli der til mandag. Hvis det begynner å bøtte ned snart, så er det lite fristende med telt - men det er neppe ledige hytter på drop-in på en såpass populær ferieøy. Så det blir spennende å se hvor jeg havner i natt. Bilen?

Nå la båten til på Ylvingen, kjent fra NRKs "Himmelblå". Jeg tenkte meg ut for å se, men ble møtt av en vegg ned regn. So it has begun! Jeg rakk et par knips med kameraet, før jeg hastet inn igjen i salongen.

Ei stemme fra ei jente på alder med Evelin ble løftet av mora si, og utbrøt: "gjør det igjen!", som bare en fornøyd og glad 3-åring kan si det. Akkurat det samme sier Evelin, og sikker alle andre 3-åringer. "Gjør det igjen!". Et fint motto samme hva du gjør egentlig.

Om jeg får dårlig vær på Vega, so what? - Gjør det igjen!

Hilsen onkel reisende Mac

Namsos Rock City?

Litt før klokka åtte kunne jeg endelig ryggen UF'en til rette mellom to hytter og sette opp det lille singelteltet mitt i utkanten av Namsos camping, kun et par solide sleggekast fra selveste Namsos flyplass. Når byen huser så mange rockestjerner (!), så må de jo ha en egen flyplass!

Turen fra Midtre Gauldal, der jeg rastet, gikk radig. Jeg hadde i grunn tenkt meg innom flere steder langs veien, men samtidig var det deilig og bare klokke kilometer - for det er jo strengt talt ikke Nord-Trøndelag som er målet med denne turen.

Etter å ha fylt skambillig diesel rett utafor Trondheim, så priset jeg bare gjennom den flotte bartebyen på E6 og nordover.

Mitt nordligste punkt hittil på mine 40 år noterte jeg meg i fjor, da Iris og jeg kom hjem fra Sverige via Østersund og Storlien, og hektet oss innpå E6 ved Hommelvika, der også Værnes flyplass ligger.

Et par tut unnet jeg meg da jeg passerte krysset og slettet den gamle rekorden, uten at jeg tror den sølvgrå RAV'en foran meg la merke til det.

Været var deilig. 22 grader viste temperaturmåleren i bilen på det meste, og det var nesten så jeg satte på meg solbriller! Men sola kom fra siden, så jeg slapp det. Solbriller har sikkert sin funksjon, men det teiteste jeg ser - sorry alle berørte - er folk som går med solbriller uten at det er sol. Over halvparten av de jeg møtte i bil over den strekningen jeg fulgt ekstra godt med hadde solbriller. Javel, så er jeg rar, men jeg liker å se øynene til folk. Akkurat som barn. Små barn blir oftest kjempeforvirret hvis voksne har på seg solbriller når de interagerer med hverandre. Nuvel.

Jeg passerte et lite sted som het Mære, der en vakker kirke lå oppå en høyde borte i horisonten. Nesten litt øst-europeisk slott over beliggenheten. Dessverre er det å ta bilder ut av vinduet i fart ikke noe som er enkelt. Ei heller er det særlig smart, fordi det tar konsentrasjonen vekk fra veien noen øyeblikk - selv om jeg prøvde knipse i blinde.

Og konsentrasjon langs veien er særs viktig i juli. Det er måneden i året hvor det skjer flest trafikkulykker, og det er veldig forståelig. Varme dager (hmmm??), lange dager bak rattet, mye nytt å se på og folk som maser i bilen. Ikke rart det smeller en del mer i feriemåneden. I løpe av Lillehammer. Namsos i dag har jeg måttet bremse hardt to ganger fordi bilene foran ved to anledninger har delvis stoppet opp uviss grunn, uten å ense at de har andre biler bak seg. Godt det var en våken totning i en Mazda, og ikke en sigen ester i en litt for tung 18-hjuling!

Verdal ble passert uten at jeg fikk se noe særlig av stedet. E6 gikk utenom selve sentrum, og selv om jeg var inne på tanken om å spille Lotto i Verdal, så droppet jeg muligheten til å bli millionær til fordel for å prøve å nå Namsos før det ble for sent.

Steinkjer ble passert like radig. Den byen kunne jeg tenkt meg og sett mer av dog, for det lille jeg så fra E6 så spennende ut. En artig og flott sandstrand hadde de til og med fått i stand midt i bykjernen. Ikke det mest avslappende å ligge på stranda mens tungtrafikken hamrer forbi på E6, kanskje - men her er det jo potensiale for en Muscle beach ala Trøndelag 💪

Ikke lenge etter Steinkjer tok jeg av på RV 17, som blir min følgesvenn også når jeg kommer litt lengre nordover.

Veien snirklet seg gjennom et fantastisk flott naturlandskap som hadde både fjell, skog, jorder, fjorder og grønne åskammer. Landskapet i Nord-Trøndelag er utvilsomt vakkert, og spesielt fascinerende har det vært å se alle de rullende, grønne åsene - nesten litt som fra der hobbitun ble etablert for filmuniverset til Ringnes Herre i New Zealand. Montro om det er gamle graver? Kanskje gjemmer et vikingskip et eller annet sted i traktene? Det er jo utvilsomt er viktig, historisk område i Norge også. Apropos, så ble det dessverre kun også tid til å kun passere skiltet til Stiklestad.

Utsikten fra veien over Beitstadfjorden i retning Sprova var kanskje det flotteste, uten at bildet klarte å rettferdiggjøre synet.

Skyene hadde begynt å trekke over trafikantene som taket på Fornebu arena, og jeg kjente at jeg begynte å bli passe forsynt med 8 timer bak rattet siden halv tolv i dag.

Rett før Namsos traff jeg på det første tilfellet av kø på grunn av veiarbeid i dag, men heldigvis ble jeg ikke stående lenge. Jeg stod imidlertid lenge nok til at jeg fikk med meg at så ut som det skjedde ting i bilen foran. Det yngre paret satt ikke på plassene sine for å si det slik. Vel, gubben var det han skulle, men hodet til fruen ved siden av syntes jeg var mistenkelig posisjonert. Nei, hun lå vel bare og slappet av i fanget hans tenker jeg.

Så begynte køa og bevege seg, og akkurat da vi passere en yngre gutt i arbeidsklær, i ferd med å stemple en påle ned i jorda for å bli nytt rekkverk, kikket inn i bilen foran, så så jeg at han brøt ut i latter på veiskulderen. Hva han lo av, vet bare han.

Jeg oppdaterte GPSen og søkte frem interessepunkter i nærheten. Namsos camping lå litt i feil retning fra Namsos sentrum, men dette virket som det beste og raskeste alternativet. Jeg var hypp på å slå leir og lage meg litt sen middag av rester, som fornuftig nok ble tatt med hjemmefra før i dag.

Gutten i bua skrev meg opp med ett telt og bil, og jeg slapp unna med 150 kroner. Slettes ikke ille, og en hundrelapp billigere enn det jeg har sett mange andre tar for samme konstellasjon.

Jeg ble installert med donøkkel og fikk beskjed om å finne en plass mellom hyttene på området. Ikke lenge etterpå var leiren oppe, og vannet til de fylte pastaputene kokte.

Men tradisjon tro oppdaget jeg alltid at jeg har glemt en rekke elementære ting når jeg først pakker ut igjen i camp. Hjemme har jeg parallell-pakket til både Sverige neste uke og denne turen, og da har det blitt litt kluss i vekslinga. Ting som håndkle og tannkrem var selvfølgelig ikke med, så kvelden blir litt Monsen før jeg må på shopping i morgen tidlig.

Etter middagen tuslet jeg en tur rundt området og kikket. Campingen så ganske stille ut i hytte- og teltavdelingen, men det så ut som det var både en og to fester i campingvognavdelingen. Det er vel med vogn det skjer!

Jeg vasket opp det jeg hadde brukt til matlaging, og så himmelen mørkne drastisk. Yr melder om regn fra seks i morgen tidlig, og ikke før jeg kom meg i teltet hørte jeg de første regndråpene.

Nå har disse avtatt, men som erstatning har jeg fått besøk av en haug med småfluer, som kommer inn i teltet tross at alt er lukket. Ahrg! Gudene vet hvordan jeg skal få sove eller hvordan jeg ser ut i morgen, men myggmelk havner også på innkjøpslista i morgen.

Kiosken på campingen er stengt, ellers hadde sikkert de hatt tannkrem om ikke annet.

Og akkurat i det jeg tenkte den tanken, så pep det fra telefonen min. "Hei Hans J. Vi har avsatt time til deg i Nymosvingen 2 torsdag 10. august, hilsen Lillehammer tannhelse"

No, shit!

I morgen hadde jeg forøvrig også lyst til å besøke Namsos Rock City-museet, men nettsiden er død og det ryktes om stengte dører. Da får vi rocke sjæl, da. Fluene og meg.

God natt fra Jeff Goldblum

Rast i Midtre Gauldal

Første etappe gikk over Venabygdafjellet og mot Folldal.

Det ble tid til en geocache ved Joker Atna, der det skulle være en TB i form av en sånn coin, men den lå ikke i cachen. Dermed bestemte jeg meg bare for å kjør lengst mulig før dagens rast.

Vakre, majestetiske Rondane kunne jeg nyte ytterkanten av, og langs Atna fikk jeg både en genial ide til en fiskekort-app samt synet av et rådyr med sin rådyrkilling, som sprang over veien foran Mazda'n i såpass god avstand at jeg ikke fikk tatt noe bilde.

Jeg har hele livet vært fascinert av camping og bilturister med bilskilt fra andre land. Som flere barn av 80-tallet, så var det skriving av bilnummer i ei bok som var den store feriesysselen på familien Tandsethers faste, årlige bilferie til Vestlandet. Hvert år samme prosedyre. Fatter'n med en uke fri fra fabrikken på Raufoss; pakket bilen med campingbord og -stoler, oransje piknik-koffert i hardplast med medfølgende lekre 70-talls asjetter og kopper.

Det var å kjøre fra en campingplass til en annen hver dag, der vi la oss inn på simple, men effektive campinghytter. Køyesenger og et lite kjøkken med kokeplate. Aldri noen booking, men sjansing på ledige hytter hver kveld. Alle elsket det, og vi fikk alltid husly - om vi måtte kjøre til neste hvis en camping hadde fullt belegg.

Etter å ha passert Folldal, så hektet jeg med innpå igjen E6 på Hjerkinn, og fikk et lite gjensyn med Hjerkinn fjellstue på avstand - der jeg i 1998 var på øvelse med 1. Gardekompani, og ødela hele opplegget en dag med øvelsesskyting og manøvrering med et relativt stort dronefly og 12"7". Som mitraljøseansvarlig i kompaniet skulle jeg kort gi en demo til resten, som også skulle få prøve den dagen. Det endte jo med fulltreff og droneflyet ble sendt rett i bakken av blåfisen - til frustrasjon for både medgardister og ikke minst de som måtte i gang med å reparere dronen.

Ned mot Oppdal, så begynte hungeren etter nybakte rundstykker og melde seg, men det var langt mellom rasteplassene. Det endte med at jeg kjørte forbi Oppdal, og kom bak en tysk bobil som koste seg i rykk og napp mellom 60 og 80. Ikke var det lett å komme forbi heller, så køen bakover ble bare lengre og lengre.

Etter Berkåk dukket det endelig opp et rasteplass-skilt, og der sitter jeg nå, i Midtre Gauldal, etter å ha inntatt hjemmelaget, alt for sen lunsj.

Jeg elsker å observere andre mennesker, og jeg ble veldig fascinert av den franske installasjonen som parkerte ved nabobordet. I sin lille Berlingo, så hadde de laget er skikkelig system og med uttrekkbart kokeapparat med gass i underetasjen sammen med trekkingskoene. Fruen kokte pasta med tilbehør, mens gubben hadde en viktig telefonsamtale og et dobesøk. Jeg satt noen meter bortenfor, og dro inn den deilige lukten av fransk proviant på allerede mett rundstykkmage. Et lite sneak shot fikk jeg også tatt, diskret og lydløst mellom isboksen med rundstykker og Camelbak-flaska.

Nå bærer det videre mot nord. Takk for maten.

On the road

Da er jeg på vei. Avreise Lillehammer 11.45. Jeg loffer ikke via jernbanen som Sal Paradise, men går for bil. UF'en er nyvasket, kidsa levert og Poor Rich Ones fyller bilen med musikk. Hasta la vista, baby!

Reiseklar med en løs plan

UF'en er lastet med telt, stol med koppholder, liggeunderlag, sovepose, fiskestang, harpe (ikke instrumentet!), hjulvinne, kortstokk, kokeapparat, gass til kokeapparat, et par ekstra sko, ei kartbok, et par slipperser, solkrem, regntøy, NAF-medlemskortet, et kamera, GPS, søppelsekker, en sekk og en bag med klær.

I morgen fyller jeg på med en 12 volts kjøleboks med niste og 10 liter med kaldt springvann.

Først venter en rolig morgen (!) med gullungene. En god frokost, etterfulgt av litt småtteri som må gjøres før avreise: klipping av gress, sjokkvanning av potetavlinga og en rask bilvask - godt hjulpet av to ivrige assistenter, som selv gleder seg enormt til de skal på sin egen seterferie.

Ved 11-tida går forhåpentligvis startskuddet for min første soloferie siden jeg var på interrail i 2000 (var det ikke i 2000?). Sett bort i fra helgeturer til England og Gausdal Vestfjell, da. Budsjettet nå går på dager i tillegg til penger. Jeg har 8 dager til rådighet. Neste lørdag henter jeg kidsa og drar til Sverige med Vold & co, og jeg trenger en halv dag til ompakking, klesvask og omstilling - så derfor må jeg være hjemme igjen senest fredag om ei uke.

Pengesekken er heller ikke stor. Som aleneforelder får man ikke hverken rabatter på bopel, strøm, telefon, bil, studielån, internett m.m - så det sier seg selv at det ikke blir østers og champagne. Men for en enkel totning, så er jeg glad til. Sprudlevann har aldri vært min greie, og jeg klarer meg godt med selvfisket abbor. Teltet sørger forhåpentligvis for en del rimelige overnattinger. Tiden vil vise om det blir i Guds frie natur eller om jeg tyr til campingplasser. På campingplasser må du fort ut med 200 kroner kun for bil og telt, og da vil fort fristelsen for oppgradering til campinghytte for det dobbelte være fristende.

Jeg har spart opp såpass at jeg kan unne meg noen slike overnattinger hvis jeg finner noe fint. Turen som sådan er bare løst planlagt - akkurat slik jeg liker det, og som det er mulig å gjennomføre når man kun har seg selv å tenke på. Det eneste jeg har satt som et måste på turen er et besøk til øya Vega og at jeg skal kjøre hele eller deler av kystriksveien - fv 17.

Første etappe har jeg satt opp Namsos som en midlertidig destinasjon, og så får jeg se hvor langt jeg orker å kjøre eller hvor vinden tar meg i løpet av morgendagen. Ruta fra Lillehammer tror jeg vil gå via Venabygdsfjellet og Folldal, kun for å få litt avveksling fra den kjedelige E6'en og den tungt tungtransportttrafikkerte Rv 3 gjennom Østerdalen.

Men jeg har endret mening før. De to siste årene har jeg vært på en ukes road trip i Sverige med min eldste datter Iris. All den tid hun har vært begravd i filmer på Nextbase'n, så har far benyttet anledningen til å prøve alternative ruter fra A til B, og byttet ut B med C. For to år siden førte det oss på ville veier et sted øst for Gustavsfors - på en grusveg uten mobildekning mellom Dalarna og Värmland. Sveriges svar på Kentucky/West Virginia/Virginia-triangelen, der du helst ikke skal få motorstopp eller punktering.

Vi røyk på det sistnevnte, og måtte lesse ut Mazda'n for å komme til det lille, provisoriske reservehjulet med gul felg. Alt mens Iris satt i veikanten og ventet, mens hun hørte den sildrende elva og fars tunge grynt - mens han jekket opp bilen samtidig som et halvt øre lyttet etter banjostrenger i det fjerne. NAF-medlemsskapet var fånyttes uten dekning, og på toppen av det hele var det fredag ettermiddag i fellesferien. To dager med folketomme bilverksteder i vente.

Heldigvis ordner det seg alltid når tilfeldighetene får spille ut. Det ble overnatting på en grisgrendt campingplass i vårt lille, gistige telt. Riving av leir før klokka 06 klissblaute og kalde etter nattens skybrudd, og vassen gulost på tørt brød i bilen på vei mot Arvika på lørdagsmorgenen.

Inne i Arvika var så klart alt stengt, men etter å ha klaget min nød på en bensinstasjon som kun hadde kompetanse på Happy Harry, korv och mos og salg av aviser - så ble jeg tipset om en Mekonomen-butikk som hadde lørdagsåpent. Butikk var det visst også, for gutten bak skranken trakk bare på skuldrene og sa at verkstedet ikke åpnet før mandag. De som jobbet der kunne ikke noe annet enn å plukke varer fra riktig hylle og punche på kassaapparatet.

Plutselig kom det til syne en litt eldre gubbe fra delelageret, litt som Bob plutselig kom til syne i speilet i Twin Peaks. På bred värmländing kunne han melde at det drev en kompis og mekket med noe privatgreier på sitt verksted like utenfor byen, og han var på vei til Mekonomen for å hente noen deler akkurat da. Han kastet seg over den gamle Ericsson-telefonen sin og ringte. Ja, visst - fyren hadde dekk på lager og kunne hjelpe en nordmann i nød.

Vi fulgte etter gubben i en senket og rustet gammel Volvo til et industriområde rett ved travbanen utenfor Arvika. Der kastet han seg over UF'en sammen med sin chilenske assistent, og kledde bilen om til nye, moderne finske sommersko.

Evig takknemlig kunne jeg ikke annet enn å gladelig dra Mastercardet på 4500 svenske kroner for dekkene pluss arbeid. Da hadde både Iris og jeg fått god forpleining på bakrommet og fått velge hver vår gratis Fanta fra brusautomaten, mens jeg prøvde å avlede Iris fra å se bak respatexbordet på pauserommet, der det siste skriket innen pornokalendere var montert på veggen.

Vi kom oss hjem en del fattigere en budsjettert, men det ble ei god historie og en morsom opplevelse av det. En opplevelse vi aldri hadde fått hvis ikke det var for min trang til å gjøre ting litt på sparket. Lysten til å ikke alltid ha reiseruta spikret og klar, men kunne ta til venstre på et rent innfall.

Litt det samme som vi gjorde da vi kjedet oss på Pub Anfield like før stengetid på slutten av 90-tallet, pakket en bil med folk og sigarettpakker, og skrev reiseruta på baksiden av ei barregning i form av hvilken vei vi skulle kjøre i første kryss (der mulig), så neste kryss osv. Der vi havnet når ruta med "høyre, venstre, venstre osv" tok slutt, skulle vi gjemme et nytt sånt kart - og fortsette turen ved en senere anledning. Neptun, mener jeg vi kalte det.

Og litt det samme som jeg også gjorde på interrail i 2000, da jeg havnet steder utenfor allfarvei og reiste på impuls og måfå. Jeg havnet for eksempel ved irskesjøen lengst øst i Wales, sovende på benk i byen Aberystwyth - kun fordi jeg så byen på kartet og syntes navnet var morsomt. Da reiste jeg med et enda strammere budsjett nå, og var avhengig av å leke uteligger annenhver natt for å komme meg hjem igjen uten å gå i rødt.

Utstyrt med kun sekk og sovepose, og uten telt og liggeunderlag, så sov jeg både på en benk ved irskesjøen, i en sandhaug på en rugbybane i Torquay og under ei bru i Groningen, for å nevne noen. Hvordan turte jeg det, spurte en del seg? For det første var jeg da også en røslig kar, men i hovedsak var filosofien min at folk som sover ute ofte ikke er helt stabile. Gudene vet hva slags løse kanoner som ligger der. Dermed tenkte jeg at sikkert folk kom til å tenke det om meg også, og holde seg på avstand. Jeg sov godt i fred hver eneste natt, men sprakk på budsjettet - og måtte takke en litt for snill mor for at jeg kom med ferga fra Puttgarden og til Danmark, og med toget fra norskegrensa og hjem til Eina stasjon.

Så gjenstår det å se hvor jeg sover i morgen natt, og om dekkene holder denne gangen. Heldigvis har jeg både telt og MasterCard nå, og en plan som strekker seg litt lengre enn kun høyre og venstre.

Slekt og venner

Julinatten var like kjølig som forholdet mellom lillesøster og storesøster, men når sola stod opp og himmelen viste seg fra sin beste, skyfrie himmel så var det nok en gang en anledning til å finne på noe kortreist. Igjen tenkte far at Sillongen ville vært en super plass å tilbringe torsdagen, men etter gårsdagens erfaring så visste jeg at det ville bli langt bedre klima hvis vi fikk med oss en god venn på tur.

Mitt yngste og kjæreste søskenbarn (ikke til forkleinelse til de andre 24 nålevende søskenbarna mine, men jeg har nærest forhold til den eneste som er på min alder, og som i tillegg til har vært en god venn siden ungdommen) har også ferie, og rutinerte som vi er har vi også timet vår tilværelse som aleneforeldre til to unger hver slik at vi begge har barna i oddetallsuker.

Vi skal også reise sammen til Sverige neste lørdag. Ei uke med to karer med blank isse, briller og varierende tålmodighet - og fire nydelige barn, alle både venner og tremenninger.

I mangel på søsken med barn, så er vi begge blitt som onkler for hverandres barn. Således kan man si at vi er det nærmeste vi begge har kommet en bror, og for barna har det blitt helt naturlig å kalle hverandre for onkel - og barna benevner hverandre som søskenbarn i tillegg til å være vanlige, gode venner.

Første gangen mitt søskenbarn og jeg var i Sverige på ferietur sammen var vi noen år eldre enn det eldstejentene våre er i dag. Da gikk vi fra å leke godt sammen, til at vi kastet stein og barket sammen på en parkeringsplass utenfor Liseberg. Men ingen av oss hadde noen jevnaldrende søsken og ta det ut på, så på sett og vis ble vi litt som brødre som ikke så hverandre så ofte.

Vi fant på en del tull sammen, og hadde også episoder der vi ikke alltid var forlikte. Skudd med ertepistol i øyet, og en skjult familiehemmelighet som kom til overflaten i en pøl med oppkast i ei kjellertrapp på Tandum. Episoder som kanskje mer kunne relateres til søsken enn søskenbarn.

Tilbake til i dag. Sillongen lå der vakkert malerisk som et strøk fra Van Gogh.

Lykken var stor over og møtes igjen på Sillongen for de eldste jentene, som det skiller knappe året på. Det er flott på flere plan at de leker godt med hverandre. Det blir et utrolig bedre klima søsknene her i mellom når en tredjeperson er med og leker. Maset ofte mer enn halveres, og det beste er at lillesøster også ofte får være med uten at det blir konstant søskenkrangling. Slik er det med alle venner i grunn.

Lørdag drar ungene mine til seters med sin mor og hennes familie, og i tillegg skal eldstejenta ha med ei god klassevenninne. Det vil jeg tro også er forskjellen mellom godt vær og dårlig vær uavhengig av om det regner eller er sol.

Etter turen dro vi alle hjem igjen til min mor, og de eldste lekte godt sammen så vi andre nesten ikke merket at de var her. Hemmeligheter bak et hushjørne, avtaler på et gjesterom, planer for svensketuren om ei uke. Frø satt i jorda som vokser til gode sommerminner.

Det gikk ikke ett minutt en gang fra de hadde kjørt hjem før mine to små igjen føk på hverandre verbalt, som to haner i et dunkelt portrom i en middelsstor, meksikansk by.

Når vi neste helg drar til Sverige, så håper jeg det at to par søskenpar reiser sammen fører til at uka ikke bare blir mekling og diskusjoner søsknene i mellom. Sjansen tror jeg er liten for at søskenbarna i mellom begynner å kaste stein på hverandre eller fore hverandre med skjulte tabletter. Kranglingen tar mine to jenter daglig i det vanlige, så å reise med slekt og venner tror jeg bare blir en sann glede og lettelse for alle parter!

Lykken er kanskje å ha et søsken, men i stunder er kanskje lykken større å ha en god venn. Så håper jeg det kommer en dag, der søsken også innser at de i tillegg til nær slekt også kan være vanlige, gode venner.

Akkurat som min "bror" og meg, tross episodene på slutten av 80-tallet.

Mitt barndoms paradis

Som den vaskeekte totningen jeg er, så benytter jeg ofte muligheten til å komme meg "hjem" til flatbygdene.

Mitt barndoms paradis på Sivesindhøgda, Bøverbru, ble solgt for en 11-års tid siden, så basen nå blir min mors lille krypinn på Raufoss.

Noen raufossing blir jeg aldri, så jeg tar ofte ungene med en tur til barndommens trakter rundt omkring på Bøverbru. Mitt smultronställe var Sivesindtjernet, rett nedenfor Tandum - som min far bygde i sin tid. Huset fikk navnet etter etternavnene til min far (Tandsether) og mor (Narum). Et navn jeg flere ganger har tenkt at jeg burde tatt som etternavn.

For små barn er ikke Sivesindtjernet det mest praktiske, i alle fall ikke det stedet jeg alltid brukte. En bratt sti ned mot vannet og delvis gjengrodd. Badeplassen vi brukte som barn ble gjengrodd før jeg ble myndig, men stedet hvor jeg tilbrakte mang en sommerkveld og -natt fra 13-14 år gammel og til jeg flyttet vekk fra stedet er fortsatt inntakt. Jeg har plantet en Geocache på stedet, og brygga som jeg bygget sammen med en kamerat da vi var rundt 13-14 står der fortsatt - om enn ikke fullt så funksjonibel som i 1990.

Her fisket jeg både på sommer og vinter. Dro opp min største abbor noen sinne på pilk (ca halvannen kilo!). Bygde "stupetårn", tok mine første drag av sigaretter, drakk mine første øl, spilte gitar i solnedgang, hørte skogens konge ta seg et morgenbad, hadde nærvær av måren Mons, klatret i bergveggen, nakenbadet og døgnet. Vi dro både materialer og musikkanlegg både ned og opp den smale stien som lokale sherpaer. En sommer fant vi en skatt rett i nærheten - en haug med tomflasker som var henslengt under en granlegg, og førte til atskillig forbedret personøkonomi den sommeren. Alt kjære barndomsminner som gjør meg varm og rent amorøs den dag i dag.

Mine barn har dessverre enn så lenge null glede av å høre på jeg fortelle om mine barndomsminner. De lever i nuet og skal lage sine egne barndomsminner. I dag har et par timer (følt tid!) gått med til skriking, krangling, kloring og erting - med påfølgende megling, forsøk på å komme til enighet og forsoning. Skikkelig sommeridyll med andre ord. Sommerferien for små, humørsyke søsken, med litt for lite søvn og litt for mye lyst på is, kan være et slit for store og små, og noen ganger tar jeg meg selv i å benytte hver ledige stund til å drømme meg tilbake til mine egne kjære minner.

Jeg synes det er synd hvis det skal være hva barna husker fra sommeren, og ønsker inderlig å skape gode minner som også de kan se tilbake til med glede når de bikker førr.

Derfor tok jeg dem med til et av de flotte stedene på Toten i dag. Søstrene sisters, som går fra å være verdens beste venner til å omtrent ha hverandre ihjel på den tiden det tar å låse en bil.

Vi endte opp på Sillongen, for utenbygdsfolk nok bedre kjent som den tyske death metal-turistmagneten Toten hotell. Stedet huser også en profesjonell golfbane, og er et populært sted for lukkede selskaper og søndagsbuffeer.

På sommeren så trekker lokalbefolkningen til Sillongen i hopetall på 🌞-rike dager. Slitne, solblekede tråkkebåter og ei langgrunn sandstrand med nysgjerrige løjer rundt beina på badegjestene.

På Sillongen hvor en god kamerat fra ungdomsskolen hadde sitt smultronställe. Den rødmalte hytta lå der fortsatt, delvis synlig gjennom buskaset fra badeenden av vannet. Hytta vi hadde utallige fester på i ungdommen og tidlig voksenalder. Hyttevegger som har sett meg og mine venner i alle mulige forfatninger vi gjerne ikke ønsker å se våre egne barn i. Et sted hvor folk på bygda ikke alltid blåste grønt hver gang de dro og kom, i sine gamle, brune biler uten belter i baksetene.

Hytta der hvor en av mine gamle gitarer trolig fortsatt ligger, kanskje med ei gammel lompe inni. Der hvor kanskje ett av de fire seidelglassene jeg fikk i 18-årsgave fortsatt står i kjøkkenskapet.

Heldigvis snakker aldri hyttevegger høyt med mindre de er på TVNorge en søndagskveld.

Barna lekte i det seksten grader kalde sommervannet, frøs til is både av temperaturen og at det var andre barn i samme badevannet. Skeptiske til å gå barføtt på smågrus, til å få vann i håret og til å tisse i nærmeste kratt.

Far kunne noen minutter legge seg ned på rygg, og nyte minnene fra gamledager - før han igjen måtte skille to våte kamphaner på 3 og 7 fra hverandre. Et øyeblikk kjente jeg på glede for å ha vokst opp i praksis som et enebarn. Min søster var 16 år eldre. I det andre øyeblikket skulle jeg ønske jeg hadde tette søsken, slik at jeg sikkert hadde vært mer overbærende ved slik søskenkrangling - som jeg har skjønt er tilfellet for alle som har den gleden av å ha to eller flere barn i lekealder.

Plutselig måtte minsta bæsje, og ble skiftet på, tørket og fikk på seg igjen ei ny bleie. Så fikk de dyttet i seg en overpriset is på regninga til bestemor, før vi satte kurs mot Mazda'n igjen. Da hadde ungene kanskje klokket maks. ti minutter effektiv badetid. Atskillig flere minutter spaserende på brygga undrende på om løja spiser tær eller om det var kreps på bunnen.

På vei hjem til Raufoss svingte vi innom kirkegården på Bøverbru (Aas kirke) og satte nye blomster på grava til min avdøde far og storesøster. Ei storesøster jeg dessverre nok kranglet alt for lite med på grunn av den store aldersforskjellen.

Det er nå en gang slik at vi aldri er mer sure, sinte eller kranglete - enn mot de som står oss nærmest. De som vi også elsker hele veien til månen og tilbake igjen. De vi vil kose og gi det aller beste.

Nok en gang stiger temperaturen, fordi det blir en uenighet midt på den fredelige kirkegården om hvem som skal bære bøtta og hvem som skal bære blomstrene. Jeg blir brått irritert og ber de være stille på kirkegården. Ironisk nok er det min egen stemme som nok høres høyest, og en gammel enke som står halvbøyd over sin elskedes grav titter opp og lurer på hva som skjer.

Av alt man kan krangle om på en kirkegård, så var dette tross alt bagateller. Hvem skal bære hva? Jeg var med og bar både min far og søster. Nå bærer jeg dem i tankene, samtidig som jeg tenker at sommeren ikke varer evig.

Barna er plutselig bestevenner igjen, og vi kjører hjemover mot Raufoss. Vel vitende om at små opplevelser som dette kanskje forblir i et barnesinn livet ut, men utvisket er forhåpentligvis minnene fra all kjeklingen. Igjen står minnene om da de badet på Sillongen, spiste is og plantet fine blomster på grava til farfar og tante.

Akkurat som minnene fra militæret. Jeg husker de gode øyeblikkene, de fine opplevelsene. Hadde vi noen gang øvelser i 30 minus i knappetelt og sluttet orden klokka fire på morgenen? Ja, visst!

Akkurat som mine barndomsminner. Min mor kunne fortelle meg at søstera mi og jeg krangla så busta føk lenge før jeg kan huske. Jeg husker bare de gode stundene.

Når Evelin og Iris blir voksne og "kranglefrie", så håper jeg inderlig også at det er disse øyeblikkene som bæres i minnet. Og jeg er spent på hva som blir ungene sitt barndoms paradis!

Sov som et barn

"Folk som sier de sover som et barn, er som regel barneløse", sa visstnok en herremann ved navn Leo J Burke en gang. Ja, jeg kan si meg enig i det. Søvn, eller mangelen på sådan, har vært en tilbakevendende rot til frustrasjon og - ja, åpenbart - søvnmangel mer eller mindre de sju siste årene.

Søvn har vært en fiende og ikke en venn for min eldste i mange år. I flere år våknet hun flere ganger på natta og stod ofte opp så tidlig som fem, noen ganger fire. Dette selv om foreldrene leste hyllemeter med bøker om søvn fra Naphaug og kompani, prøvde alle triksene i boka og har hatt faste leggerutiner til normal tid.

Heldigvis ble det brått bedre da eldstejenta ble storesøster for tre år siden, men fortsatt har hun vondt for å sovne igjen hvis hun først våkner tidlig. Typisk nok sover hun sjeldent så lenge som på vanlige ukedager, når vi må opp på jobb og skole. I helger og ferier, derimot, så sklir det gjerne litt ut med leggetider, men som alltid kommer morgendagen like tidlig selv om det ble to timer senere enn normalt på kvelden.

I dag våknet begge før 7, og selv de både gjespet og sa de fortsatt var trøtte - så var det ikke snakk om å sovne attpå. De lovet på tro og ære at de skulle gi det et forsøk, dog. Det endte i rollelek om at de var trøtte og måtte sove. Lekesøvn, der altså.

Så med trøtte øyne møter vi dag 3 av sommerferien, og tenker at i kveld, i kveld skal vi legge oss tidligere.

Til dess får far heller leke at han er våken!

Mye moro for 30 spenn

Spade til en 10'er og bøtte til en 20-kroning må være tidenes investering. Kjøp det i løs vekt i stedet for å betale 100 spenn for det samme, bare med Frost-logo og i sett. Tre-åringen er heldigvis ikke blitt "merkebevisst" på plastikkbøtter enda.

Og hvem trenger å bruke tusenvis av kroner for å leke på ei strand i syden, når sand- og sølekaka smaker like godt kortreist. Lågendeltaet leverer på en tirsdag formiddag!

Når døden banker på

Dag to av årets sommerferie. Vladimir ble vekket i otta av at eldstejenta stod opp, og rett etter våknet minstejenta. Du skal ikke sove bort sumarnatta! Frokost og morgenstell, før storesøster skal videre på vennefest hos ei klassevenninne. Pakking til et par dager på Toten hos bestemor. Klenging. Kos. Krangling. Mark i rævva. Mas. The whole nine yards! Alt hva man kan forvente med to herlige bytinger på 3 og 7.

Så plutselig, midt i et Oliverbrød (polarbrød, evig oppkalt etter formen O etter en av Iris sine gamle flammer fra barnehagen) smeller det fra stua. "Fugl i vinduet", roper Iris og jeg i kor, mens Evelin er mest opptatt av at hun har feil kopp - hun skulle gjerne hatt storesøster sin. Sukk. Ikke nå.

Vi løper bort til verandadøra, og der får vi akkurat med Hr Trost sitt siste åndedrag. For andre gang på tre uker, så smalt altså en livsglad pip-pip inn i et av vinduene og ble gjenforent med generasjoner av trostebesteforeldre.

"Jeg finner spade", sa Iris. Før de rakk å si takk for maten, så stod begge rundt fuglen, som lå ubevegelig ved siden av en henslengt hageslange og et par regntunge, brukte sokker fra kvelden før. Ingen ville ta i den, men hadde planen klar for en verdig send-off til fuglehimmelen.

Iris fant spade og så seg ut et fint sted rett i utkanten av plenen. Papsen tok gravejobben, mens jentene begynte å finne blomster og en fin stein til grava.

Livet er skjørt for alle levende, om det er syklister i Tour De France - som balanserer på knivseggen mellom liv og død i følge Ambjørnsen - eller om det er en fugl. Små tilfeldigheter kan ved ukonsentrasjon eller uhell være fatalt. Hver dag passerer vi døden, ofte flere ganger. I 90 km/t møtes biler og store lastebiler med kun et par armlengdes avstand, ofte mindre. Det gjør en ydmyk og respektfull for livet, og trigger konsentrasjonen.

Helt siden jeg for en 20-års tid siden måtte vrenge min gamle Mazda 929 i grøfta for å ikke kollidere med en bil som stod tvers over på glatta bak en sving, så har jeg alltid hatt en plan B bak rattet. Møter jeg lastebiler på smale, norske veier, så ser jeg meg om etter et alternativ hvis hengeren plutselig slipper. Jeg liker å tro at det er lurt å være forberedt på det uforberedte.

Trosten hadde ingen mulighet til å unngå vinduet, der den trolig kom i full fart, fristet av refleksjonen i vinduet, som tydet på at han kun var på vei i motsatt retning, gjennom den kjølige, men klare, juli-lufta.

Når uhellet først var ute, så var det fatalt. Et par vingeslag på plattingen, et langt gisp, og fuglen lukket øynene sine for siste gang.

Vi lukket graven med det øvre laget av torv, mens ungene la oppå noen markblomster og en stein de fant på jordet.

Når vi ankommer Toten senere i dag, så skal vi på en planlagt tur til Ass kirkegård for å pynte på grava til farfar Emil (min far) og tante Reidun. Jeg har aldri egentlig likt å besøke gravene, og har således heller aldri gjort det før jeg tidligere i vår var det med ungene.

Ungene liker veldig godt å besøke graven. De spør og er nysgjerrige. Døden er noe fjernt, men samtidig veldig nært. Det som kan være skummelt og vanskelig for voksne, er ofte veldig naturlig når barn prøver å forstå. Jeg overhørte barna snakke om den døde trosten før vi begravde den:

Evelin (3): "Det ser ut som den sover"

Iris (7): "Ja, men den er død!"

Evelin: "Er den død? (Nysgjerrig tone, etterfulgt av en liten tankepause)

Evelin: ".... men når våkner den igjen?"

Iris: "Aldri"

Evelin (ny tenkepause): Åh, ja.... (og ruslet tilsynelatende uberørt bort til trampolina for å hoppe)

Kidsa i hus

Første ordentlige feriedag! Tradisjon tro klarte jeg ikke komme med i seng til normal tid, og sovnet ikke før nærmere fire. Da jeg våknet litt før 10 føltes det ut som om jeg hadde vært på tidenes party uten at jeg rørte så mye som en Munkholm i går. Litt fiksing i heimen til kidsa kom hjem, og en tur på NAF for å hente gratis oversikt over campingplasser i Norge 2017. Litt må man jo få igjen for medlemskapet. Deretter fikk UF'en seg en vask i Circle K sin selvbetjente vaskeavlukke, før jeg med de digre fingrene mine måtte til pers under panseret. Oppdaget at begge nærlyspærene hadde gått, så da ble det nye pærer.

Plukket opp ungene, svippet innom Strandtorget for noen tegneblokker, og dro deretter hjem. Fem sekunder etter at vi kom i hus begynte de å krangle med hverandre. Koselig å få ungene i hus, men kontrasten fra singeluka er så enorm i mekling og lydnivå at jeg tar meg selv i å glede meg til de blir myndige.

Mens jeg venter på det, så pusler vi litt

Alltid tidlig ute

Pakkelista for Sverige-turen med kidsa i uke 29 har vært klar ei ukes tid, og i dag har jeg passet på å pakke ferdig klær til ungene i hver sin bag. Da blir der ikke sp mye stress når jeg kommer hjem fra road trip muligens kun dagen før vi farter til Sverige lørdag den 15. juli.

I tillegg har jeg pakket til road trip'en for min egen del, siden der ikke blir mye tid til det denne uka med kidsa i hus. Da er jeg klar til å dra med en gang jeg leverer ungene til mammaen på fredag.

Cover me up up side down covered by me

De siste timene har blitt brukt til å høre på god musikk på WIMP og YouTube, og jeg vender ofte tilbake til americana, folk-rock, alt.country, no depression (!) eller hva man nå ønsker å kalle sjangeren. Sjekk ut Jason Isbell for de som ikke har gjort det før. Her covered by me, "Cover me up" - up side down!
Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017
hits