hits

Crash boom bang p renselsestorsdag

Ungene sov til tte for frste gang i psken p selveste skjrtorsdag. Dagen for renselse og feiring av Jesu siste mltid. Selv skulle vi ogs bruke dagen til renselsen og siste mltider - for denne gang. Lite visste vi imidlertid om det da vi glttet p ynene. Vladimir s sitt snitt til dra seg til halv ni, mens Iris s p barne-TV og Evelin lp opp og ned for fortelle at hun hadde begynt dekke p frokostbordet.

Etter en deilig frokost med kokte egg, hjemmebakt brd, frokostblanding og kiwi, s mtte vi finne p noe gjre.

Tross ti bl ute, s skinte sola fra skyfri himmel og ungene fikk p seg uteklr, tok med seg hver sin spade og ruslet ut for mke av plattingen. Snen var imidlertid helt steinhard. Selv far gikk opp skaren. Hva kunne da vre bedre enn ake p jordet.

Jordet utenfor huset vi bor i er perfekt for aking. Nesten 180 grader med mulige veier, de fleste slakt bratte, men lange slik at farten ble god. Foruten en rad med bjrketrr, med en bekk og en del annen vegetasjon nede ved Saksumsdalsvegen, s var det ingen hindringer.

Jeg hadde hatt denne treklynga i bakhodet flere ganger opp gjennom rene med skare-aking, men akebrettene hadde alltid stoppet opp fr ungene har ndd disse. Ikke burde jeg vel vre s hysterisk ppasselig heller, det har jo alltid gtt bra - men har alltid sagt at ungene m kaste seg av eller prve stoppe hvis akebrettene skulle skyte mer fart enn normalt.

Da Iris var tre r falt hun av akebrettet p skaren, og skrapte seg bra opp p munnen og leppa, slik at hun bldde og mtte en tur p legevakta for sjekke ei ls tann. Det gikk heldigvis bra etter litt kos og omsorg, alt grodde og melketanna satt p helt til den lsnet av egen kraft.

Hendelsen skremte henne ikke fra ake p skaren, men det tok nok en vinter fr hun ville ake p skaren igjen. Siden den gang har det blitt mange flere aketurer p skaren p ijordet.

Ungene koste seg i sola med aking p herlig skarefre, og fattern gikk inn igjen for lage kakao, finne kvikk-lunsj og ta med seg liggeunderlag for overraske ungene med en piknik i p jordet.

Da jeg kom ut igjen var ungene klar for pause, men siden kakaoen var varm foreslo jeg at de tok en ekstra aketur fr de kunne drikke den. Iris prvde en alternativ rute mer mot Steinerskolen, der det var en ekstra helling som sikkert ville gi bde ekstra fart og kil i magen. Ikke var det noen trr i enden heller, s linja var helt risikofri. P turen ned svinge brettet hennes slik at hun allikevel havnet rett fr bjrketrrne.

S skulle Evelin kaste seg etter, og fattern filme turen. Det begynte bra, men det rde baby-akebrettet uten styring skiftet fort kurs og vridde seg mot bjrketrrne. Jeg prvde skrike til storesster langt der nede om prve lpe bort stoppe henne, og skrek til Evelin at hun mtte prve stoppe eller kaste seg av.

Det hele skjedde p sekunder, og plutselig inns jeg at hun ikke stoppet og fr rett inn i buskene mens jeg lp etter nedover p skaren. Hvordan gikk dette? Jeg tenkte det verste. Kolliderte hun nettopp med et tre? Jeg hrte henne skrike kort. Jeg skrek tilbake, og ble livredd i samme yeblikk.

Stresset og nervs lp jeg nedover mens jeg kikket mot trrne. Heldigvis var Evelin relativt fort oppe p beina og lp oppover mot meg. Hun grt. Iris hadde kommet seg bort til henne og kunne melde at hun bldde fra ansiktet.

Da jeg kom ned til der vi mttes s jeg at hun hadde skrapt seg godt opp p kinnet.

Jeg bar henne inn, mens flinke storesster hentet bde akebrettet og tok med seg kakaoen og liggeunderlaget inn igjen.

P badet fikk jeg renset sret med klorheksidin, som naturlig nok sved p huden slik at Evelin grt panisk. Jeg trstet s godt jeg kunne. Kinnet s ganske herjet ut, men jeg konkluderte egentlig fort med at hun hadde vrt veldig heldig. Jeg kunne ikke vite at hun ikke hadde kollidert rett i en bjrkestamme, men hun virket fin ellers, kunne gjre rede for seg og skrammene p kinnet s veldig ut som hadde mtt kvister eller greiner.

Akedagen fikk en brutal slutt, men det var hell i uhell at det gikk s bra. Noen dager eller uker med vondt i kinnet gr an leve med, men jeg kjente fortsatt pulsen sl sterkere enn normalt. Man fr jo en stkk i seg nr man ser hvor det brer hen, men ikke klarer gjre noe med det eller stoppe henne p noen vis.

Egentlig hadde vi tenkt dra til Gjvik og beske mitt sskenbarn med kids, men slo fra meg dette pga. uhellet med Evelin. P sprsml om hun allikevel ville det, s kviknet hun til og ville gjerne det. Et godt tegn, vel, s vi kastet oss i bilen rett etter 12 og fartet sydover.

P Gjvik kunne tremenningene leke med hverandre, mens sskenbarna la noen flere lse planer for sommerens road trip. Sommerens Estragon disket opp plser p varm kulegrill, sola skinte og ungene lekte.

Vladimir p sin side hadde lagt merke til at sret til Evelin begynte vske og var blitt veldig rdt. Klok av skade burde jeg s klart holdt meg unna Google, men et sk senere hadde overbevist meg om mulig infeksjon.

Jeg kastet Evelin i bilen og dro ned p legevakta. Heldigvis kunne dama bak skranken fort konstatere at dette s helt ufarlig ut, men at det kom til gjre vondt en god stund og ta tid gro. Det viktigste var holde det rent, men beskjeden var nok til berolige bde far og datter.

Lettet kunne vi dra opp igjen til Kopperud og ungene kunne leke litt mer, fr vi rullet oss hjem til Lillehammer litt fr kl. 18.

I morgen drar ungene videre p pskeferie med mammaen sin, s vi nt et siste kveldsmltid sammen for denne psken, og det ble renselsestorsdag p ekte etter kveldsstellet for en modig og flink snart 4-ring, med ei skikkelig rose p kinnet.

Heldigvis gikk alt bra tross alt, og Evelin har ftt en skikkelig dramatisk historie fortelle besteforeldrene og mamma til helga - og sikkert barnehagen til uka.

Fortsatt god pske, hilsen Vladimir og kidsa. Neste gang vi ses blir nr Vladimir og Estragon pakker snippsekken og drar mot Finland onsdag 4. juli. Til dess: au revoir!

Kan det vre ndvendig vre s sint?

Jeg l lenge og funderte p ta ei natt til i Bergen fr jeg fant roa natt til i dag, men endte opp med konkludere med at det ville bli deilig med en rolig dag hjemme fr ungene skal videre p pskeferie med mammaen sin p langfredag.

Ved halv ett tida ble det byssing vel vitende om at reveljen var senest klokka sju.

Litt etter klokka sju vknet jeg av at Evelin snakket til meg. Ei natts sammenhengende svn, uten unge p gulvet eller med mareritt. Deilig!

P stua satt Iris allerede og s p barne-TV, som dessverre gr til alle dgnets tider. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har sperret Disney-kanalene p boksen hjemme for unng nettopp dette, men i psken hadde jeg lovet meg selv at jeg skulle prve cut ungene some slack.

Vi tmte kjleskapet for rester til frokost, ryddet sammen, gjorde oss halvt presentable p badet, og var ute av leiligheta halv ti - en halvtime fr frist for utsjekk. Deilig slippe rengjring, men som den ordentlig fyren jeg er, s var det s klart bde ryddet og vasket opp igjen i leiligheta, s noe srlig valuta for rengjringsgebyret p 350 spenn fikk vi vel ikke. Men det er vel heller ikke poenget, selv om hun eldste stusset litt da jeg sa at vi slapp vaske oss ut. S da kan vi bare rote masse da? spurte hun forventningsfullt. Hun visste nok svaret og skjnte nok umiddelbart hva fars himlende yne mente.

Mazda’n hadde innvendig stlis etter noen kalde Bergensnetter. Minus 2 grader viste stokken denne morgenen, men etter litt innvending isskraping og full fyr p varmeanlegget s var vi klare for avreise.

Jeg plottet inn en ny vei hjem, for det verste jeg vet (vel...) er kjre samme vei tilbake fra ferier. Jeg liker rundturer. Jeg la inn Geilo som via-punkt, og gledet meg til kjre Mbdalen, Hardangerbrua og -vidda. For ungene spilte det ingen trille, men eldste syntes ogs det hrtes lurt ut med en ny vei og andre utsikter. S fikk jeg heller holde kjeft om at ruta tok en halvtime lengre.

Jeg mtte ogs passe p legge inn at vi skulle unng Ibsens gate, slik at vi ikke havnet i samme ulkka som da vi kom sndag.

Som sagt, s gjort. GPSen begynte med sende oss inn ei enveiskjrt gate med 30-sone, hvor vi halvveis mtte stoppe fordi en lastebil fra en mbelbutikk sperret veiet. En ny sofa skulle ut! Temperaturen begynte allerede stige i Mazda’n, og jeg satte den i revers og rygget hele veien tilbake. S overstyrte jeg ruteplanleggeren et par gater fr jeg igjen tok til stole p den. Vi fikk oss derfor bde en tur innom Paradis og en bratt og smal vei p Nesttun, fr vi passerte Espeland og Flatab p vei ut av byen og mot E16 igjen.

Jeg synes alltid det er moro kjre litt utenfor allfarvei og se andre ting enn tunneler og stygjerder, og hpet det ogs skulle smitte over p ungene. Baki var de allerede i gang med smkrangle over bagateller. Evelin var sulten igjen og irritert p storesster, for at hun sang med til Knutsen og Ludvigsen, som fortsatt hadde tillit som bilorkester.

Kan det vre ndvendig vre s sint?

Bde pappa og Iris sang med og gliste til hverandre i speilet, vel vitende om at teksten var ytterst treffende for vrt felles lynne. Lillesster hadde en streng mine, og kikket demonstrativt ut av vinduet mens sangen fortsatte.

M man sitte i timesvis uten et ord, til rompa har blitt bl?

Vi kom inn igjen p E16 ved Arna og fortsatte samme vei som vi kom helt til Voss, avbrutt av et lite dostopp rett fr Vossevangen. Bl himmel og deilig sol. Skulle tro det ble en flott tur over fjellet igjen!

Ungene var fortsatt mer opptatt av akkedere i baksetet, og fars formaninger om litt enighet ble kontant avvist. Se hvor fint det er her? Se p det fjellet? Sjekk den brua? Ingenting beit p.

Kan det vre ndvendig rope s flt?

Fattern hadde nettopp skreket ut i oppgitthet over tidenes bomsjokk. 150 kroner for n enkel passering. Tunnelen fr Hardangerbrua. Eneste trsten var at det var godt vi ikke kjrte bil over 3500 kilo. Da var bomavgiften p 600 kroner.

Ja, seks hundre kroner!!

Kan det vre ndvendig vre s sint, s sint som jeg er n!

Humret tok seg opp da vi nrmet oss Eidsfjord, men ungene var fortsatt ikke spesielt imponert over fars messing om oppdagelser som se her er redningsbilene til han ene i Vinterveiens helter? Det er alts ikke bare ungene som ser for mye TV hos oss!

Opp Mbdalen sparte jeg dem for historien om Norges verste bilulykke og alle skilting om rasfare, men penset i stedet oppmerksomheten mot Vringsfossen. Etter ha bygd opp visse forventinger blant kidsa i baksetet, s ble s klart anti-klimakset stort da alt var nediset og veien til utsiktspunktet ogs til alt overml vinterstengt. Vi fr dra hit p sommeren en gang, prvde jeg meg.

Da vi hadde klatret opp p selve vidda, s skulle vi alle nsket at vi hadde med oss ski og far drmte om alle de millionene han skulle vinne p trav, som alenevinner av V75 i en jackpotomgang, og hvilken flott hytte han skulle ha kjpt seg p Hardangervidda.

Det var et nydelig skue, men misunnelsen var nok spore i alle tre ansiktene i den mkkete flerbruksbilen som kikket ut p alle barn og voksne som lekte utafor hyttene og i bakkene.

Noen millioner hadde kanskje ikke vrt nok heller. Mange av hyttene lignet ogs der p helrsboliger, og det var en overvekt av Tesla SUVs med personifiserte kjennemerker langs veien.

Jeg slo fra meg hyttedrmmen, og tok til fantasere om hvordan det var kjre brytebil her nr det snodde som verst. Det ville vrt noe for Bryt i vei p NRK. Jeg mener, de hadde jo allerede med en Hans Josefsen i frste sesong!

Ungene begynte bli lei pappas masing om se ditt og se datt. Jeg husker jeg vel ogs ble det da jeg satt baki en Mazda p 80-tallet og hrte de samme ordene fra min far. Fordelen min var at jeg ikke hadde noen krangle med bak i der. Annet enn modern og fadern da. Det var kanskje ingen fordel allikevel nr jeg tenker meg om. Jeg hadde helt sikkert lrt meg takle smkrangling og kjeiking bedre hvis jeg hadde opplevd det med ssken i nr alder selv. Jeg husker jo hvordan det var da jeg fikk med meg mitt jevnaldrende sskenbarn p ferietur til Bors. Det endte med kasting av steiner p hverandre p en parkeringsplass utenfor Liseberg. Snn sett burde jeg vrt mer overbrende med mine egne unger for smkrangling, men jeg har en lei tendens til blande meg inn og prve avslutte det p et tidlig stadium. Jeg har nok blitt flinkere til be dem lse det selv, men alt for mange ganger har det endt med at det bare eskalerer.

Noen ganger er det jo ogs bare lek, og ved et tilfelle rett etter Ustaoset i dag fikk jeg passet betimelig pskrevet av kidsa for at jeg blandet meg inn og avbrt dem i leken, som for meg hrtes ut som en krangel. Jeg prvde forklare at jeg trodde de kranglet, og spontant repliserte hu minste; Skjnner du ikke norsk eller? Vi brt ut i spontan gapskratt alle tre. Uttrykket hadde hun helt sikkert plukket opp av fattern en gang han ikke hadde ftt igjennom formaningene sine - og n satt den som et skudd i retur!

Kan det vre ndvendig vre s sint? Hva godt kan bli av det?

Vi var sultne og slitne alle mann da vi nrmet oss Geilo, men med den mengden folk og parkeringsdirigenter som mtte oss der, s satte jeg farten videre mot Gol. Strikken ble lengre og lengre baki ettersom blodsukkeret dalte og sulten gned. Vi hadde en femhundrelapp igjen, men jeg var lite fristet av brenne den p noe overpriset, drlig mat.

Da vi ankom Gol parkerte vi frst utenfor en kinarestaurant. Igjen! Heldigvis klarte jeg samle mot til snu i dra da jeg s prisene. Kinarestauranter var for noen r siden p laveste trinn i prissjiktet, men i dag virket det som hvem som helst uten skam i livet kunne prise en ordinr rett med litt soyasaus og maskinkokt ris til over to hundre kroner. At det gikk an! Ungene fulgte lydige og sultne etter tilbake til bilen, mens far brummet over prisene.

Kan det vre ndvendig vre s sint?

Stopp nummer to i Gol ble en kebabsjappe i hovedgata. Ungene s seg ut plser og pommes frites. 50 kroner pr hode var innafor, vel. Etter ha observert den uflidde, trege inderen (!) bak disken prve tilfredsstille en skiturist fra Voksenkollen samtidig som han skulle brette og fylle to rullekebab, s kjente jeg atter en gang lusa p gangen. Dette ville blitt drlige terningkast, s vi gikk nok en gang fra et spisested med uforrettet sak. Ungene var s sultne at de snart begynte gape som fugleunger, men sjefskrka hadde fortsatt ikke klart oppdrive bra nok mark!

Vi drar p en bensinstasjon, sa jeg i frustrasjon og oppgitthet. Jaaaaaa, svarte ungene. Dansende av glede. Det er utrolig hvor kompliserende vi voksne kan gjre sm basale behov som fde. Gi ungene ei plse p Shell, og de er fornyd.

39 kroner kostet det for plse og pommes frites p den lokale Circle K (vittige sjeler kaller den rund k p norsk). De fikk hvert sitt isoporfat til ha med i bilen, og koste seg med lunken grill og delvis re potetstenger. Jeg smakte p det, og tenkte at jeg burde dratt tilbake og tvingt vedkommende som serverte dette til smake p det sjl.

Daske neven i bordet s koppene flyr, dit kaktus og pepper gror.

Men ungene var fornyd. Var det godt, spurte jeg. Jaaaa, svarte de. Syntes de virkelig det? Det virket oppriktig. Kanskje de bare var veldig sultne. I nden spiser fanden fluer, sies det. Men noen elsker fluer! Nam!

Med ny energi innabords (jeg kjpte en kald grill i trt, hvitt plsebrd til 40 kroner. Hva er avansen p en snn?? 30 kroner??? Nei, stemmer, det er ikke ndvendig vre s sint!) var vi snart tilbake i Oppland. Jeg satte p en film til ungene i baksetet for lette den siste etappen.

Kidsa hadde ikke nevnt film siden vi dro fra Bergen, og rett og slett imponert fattern noe helt vanvittig. For noen r siden var det nesten utenkelig kjre tur/retur Lillehammer-Toten med hun eldste som ble bilsjuk momentant. N kjrte hun 7 timer i bil, nesten i et strekk. Nesten utrolig at hun ikke klaget mer, egentlig.

Da vi nrmet oss Lillehammer igjen mtte jeg si til ungene at pappa var uendelig stolt av at de hadde vrt s flinke. Selv om det hadde vrt noen runder i baksetet, s kunne det ha vrt atskillig verre.

Rett fr Vingnes stod trafikken stille for frste gang p turen. Jeg var mot normalt helt rolig. Ikke den smule irritert. Ungene var ogs rolige. Skottet ut og tilbake p skjermen. Er vi snart hjemme? Ja.

Vi hadde vrt i bil siden fr klokka 10 om morgenen, og da vi svingte inn ijordsvegen ved 18-tida, s var det uten at noen hadde sovet s mye som et sekund. Tre fornyde mennesker veltet ut av bilen og kom seg inn dra hjemme.

Borte bra, men hjemme best. Vi var skjnt enige om at vi hadde hatt en herlig miniferie!

Ungene sovnet fornyde og far kysset begge stolt god natt. Glemt var sskenkrangling, kalde plser og dyre bompasseringer.

Knutsen og Ludvigsen hadde s klart rett!

Vr beste dag

Med sov i ro i regangene, s sovnet jeg umiddelbart etter at jeg la hodet p puta i gr. Uvisst om en halvliter Grans-l p styrten rett fr sengetid hadde noen innvirkning, men jaggu var det deilig bare sovne uforstyrret uten alle smlydene. Kun forstyrret av den konstante, moderate resusen som jeg har lrt omfavne som en god venn.

Det er ikke slik at jeg blir dauvhrt med disse voksdottene. Som far sover jeg fortsatt med et ye og re oppe i forhold til unormaliteter fra ungene. Derfor vknet jeg umiddelbart av dunket da Evelin for andre natt p rad deiset i gulvet. Skjnner jo godt at Evelin fortsatt tviholder p sprinkelsenga si hjemme, selv om hun begynner f farlig drlig plass.

Jeg rakk ikke lfte henne opp igjen fr hun bare krabbet opp i senga igjen sjl, sa et eller annet som jeg ikke husker og sov videre. Tydeligvis ingen krise skjedd.

Ved 4-tida vknet jeg igjen av at hun hadde mareritt og skisserte skrekkscenarier i delvis svne, men etter litt kos og nynning sovnet hun igjen. Hele huset var fortsatt stille da jeg vknet for meg selv klokka sju. Jeg prvde desperat la vre tenke p at klokka for noen dager siden bare var seks, men fr jeg rakk sl vekk tanken, s gikk det i dra fra Iris’ sitt rom, og Evelin stakk nesa si inn i kinnet mitt. N er det morgen!

TV’n i kjkkenkroken hrte jeg ble sltt p fr Iris brt ut; det snr! det snr! Jeg kunne ikke tro det. All den tid mandagen var spdd til bli den drlige dagen, og vi hadde badet oss i vrvr dagen i forveien, s kunne jeg virkelig ikke tro at hun snakket sant. Jeg kikket ut av loftsvinduet, og jaggu ta meg: sn! Digre kjerringer. stlandske sdanne. Neeeeei! Det var jo dette vi ville bort fra.

Vel, vi hadde uansett lagt planer, s selv om tkelaget og snfjonene ble tettere og tettere hvert minutt som gikk, s skulle vi n alltids opp p Flyen.

I tillegg skulle vi parkere Mazda’n etter grsdagens prvelser downtown. Vi skulle ta bussen.

Etter en frokost og pkledning av regnty, som var det nrmeste vi hadde skikkelig vinterklr, s ruslet vi ned og ut mot Natlandsvegen, og buss nr. 2 som skulle ta oss ned til sentrum.

Snvret hadde virkelig eskalert i det vi hoppet av bussen rett ved Bryggen. Der stod en diger kontigent kinesere allerede tett i tett under tak i et portrom, mens vi vandret gatelangs med freidig mot. Vi er da stlendinger, s selv om dette ikke var helt som forespeilet, s var det jo strengt talt ingenting mot for hva vi har vrt vitne til hjemme i vinter.

Klokka var rett fr ti, s butikkene hadde ikke pnet enda. Ungene begynte bli utlmodige, s vi hadde i realiteten ikke noe alternativ enn kaste oss uti det og bestille billetter med Flibanen.

En plakat reklamerte med pskeaktiviteter, kanopadling (!) og byens beste utsikt. Nuvel. N var det tett, tett skodde og snvr. Det var fem minutter vente p neste avgang, meldte billettren, og ungene syntes det var skrekkelig lenge.

Vi betalte 195 kroner for tur/retur billett, og da toget endelig kom kunne vi naturlig nok velge og vrake blant plassene. Vi var de eneste ombord. De eneste som trolig var dumme nok til dra opp dit midt i vinterens verste, lokale snvr. Jaja. Ingen vei tilbake.

Vladimir sendte tanker til bde Murphy og Truman. To tette flgesvenner gjennom de siste 25 rene. At jeg ikke har blitt fullstendig paranoid er egentlig en gte, all den tid jeg har vrt p feil sted til feil tid. Som fluepapir trekker jeg til meg slike mindre og strre situasjoner, der jeg nesten blir overbevist om at jeg er en brikke i et strre spill. En som skal stresstestes og motprves til alle kunstens regler. Ja, han som alltid mter kun n bil ned Vingarvegen p glatte dager, og s klart alltid midt i den krappeste svingen. I gamledager lot det meg irritere, men n er jeg s godt vant at selv om jeg irriterer meg utad, s gliser jeg inni meg. Ikke at det kanskje hres friskt ut heller? Det burde kanskje vrt motsatt? Noen ganger er det det ogs. Heldigvis.

I godt humr benket vi oss ned p frste rad, og toget begynte ta oss bratt oppover lia. Tilsynelatende. Vi s nada.

Vel oppe, s vinket vi farvel til sjfren, som sendte oss ut med et glis og et nske om en god dag. Stupid fucking Americans, hadde han sikkert tenkt hvis ikke han hadde hrt vr dialekt. Dumme, jvla stlendinger.

Som da Clark Griswold samlet sin utvidede familie til tenning av julebelysningen i Hjelp, det er juleferie, s flte jeg et tilsvarende frete ansiktsuttrykk prege trynet mitt mens jeg tok ungene med p utkikkspunktet og introduserte dem for den spektakulre utsikten. Se havet. Se byen. Se fjella. Er det ikke flott?

Ungene s ikke humoren, s vi vandret mot lekeplassen, som l sntung og ubesudlet av barn rett ovenfor. Med friskt mot lp ungene rett bort til klatrestativene og skliene, som var fulle av sn. Det stoppet ikke de to sm vikingene fra Lillehammer, heldigvis. Det var full fres og stormende jubel, mens en liten kontigent av like dumme (som oss) asiatere stod og frs i jeans og sneakers, mens de tok bilder og lo spastisk.

Far prvde svelge den verste negativiteten og skuffelsen over timingen for turen opp til Flyen, og lot det stod til. Litt sn tar ikke knekken p en hgding i jeans og sneakers. Jeg s p ungene mens de lekte forlystelig, tok bilder og lo.

Etter at ungene gikk lei de sntunge lekestativene, s vandret vi oppover langs en traktorvei i tung nysn. Skiltene fristet med trollskogen, men de treskjrte trollene var delvis borte i all snen. Evelin var veldig skeptisk til fortsette, siden hun ikke ville risikere mte p troll. De er av tre, prvde jeg si - men hun var nok fast bestemt p at trollene skulle komme. Iris forsvant inn i en lysning der klatreparken visst nok skulle ligge, og klatret rundt p de delene som var synlige over snen. Evelin ville gjerne bli med, men fars rigide forhold til lover og regler gjorde at hun ikke fikk lov bevege seg fritt rundt i lypa som hadde 7-rs grense p kommunens plakett.

Etter ha baset rundt og blitt bde vte og kalde, s fristet et besk i varmestua de for enkelthets skyld hadde kalt Flyen kaf. Jeg kunne lukte turistfella lang vei nok en gang, men fr jeg rakk moderere noe, s hadde ungene halvvegs bestilt pannekaker med bacon fra dama bak disken. I tillegg kom bde juice og bamsedrikke i kjlvannet av disse. 39 kroner for pannekaker syntes vre et varp, helt til fattern s at pannekaker var snakk om pannekake. I tillegg var den kald og kom med nada unntatt noen baconbiter som var stekt inn i den.

Fattern nyde seg med en svart kaffe. Jeg kjente jo atter en gang lusa p gangen, og regnet med f leftovers til kaffen lll.

Etter ha satt til livs oppvarmede ferdigprodukter for 150 kroner, s bar det ut igjen i snhaugen. Vi hadde funnet ut at det var en geocache ikke langt fra lekeplassen, og entusiasmen var stor da ungene gikk rett p og grov den fram fra under ei rot.

Ungene begynte bli forsynt, men unnet seg en siste tur p lekeplassen. Slageren ble en snurreleke som pfrte kidsa svimmelhet og ust gange, og alle tre gliste godt hver gang en av ungene gikk p huggu i snen etter ha prvd g normalt etter en tur rundt.

Klokka hadde n blitt tolv, og siste stopp p Flyen for denne gang ble en tur innom pskekyllingen p verkstedet. Den ferskeste hadde klekket ved midnatt og det var fortsatt et egg igjen i rugekassa. Iris fikk holde en f dager gammel kylling, og syntes det var veldig stas. Hun pratet i vei med den unge jenta som hadde kyllingansvaret, og Evelin p sin side kunne ogs fortelle at Scott ogs har kyllinger, men vi har hner i barnehagen. Jenta som jobbet der svarte hflig og engasjert p ungenes sprsml og kommentarer, s dette ble en flott avslutning p en vrmessig bomtur av en fjelltur.

Should we stay or should we go? Flere hadde ankommet Flyen i lpet av den siste timen. Mest lettkledde asiatere (ikke snn lettkledde, da) og lokale barnefamilier med moderne bekledning. En del hadde med ski, for det var ogs pskeskirenn for barn oppe p flata. Vi s fortsatt ingenting ut over, og i flge vrmeldinga s det plutselig ogs dystert ut. Jeg spurte ungene hva de ville n, og de var skjnt enige om at en tur ned igjen til byen var foretrekke. Vi satte oss inn i neste tog, og seks minutter senere steg vi ut 320 hydemeter nedenfor.

En liten tur innom leke-, tullball- og kostymebutikken Robins skattekammer ble det tid til fr vi i snfokket mtte finne p noe annet p vr siste fulle dag i byen. Med en liten pose med noen smleker i hnda, s ble plutselig nden stor for 8-ringen som mtte akutt p to. En trang som overhode ikke hadde vrt tilstede da vi var p den vre stasjonen med toalett minutter tidligere.

Nuvel. Er dere sultne? Vi hadde ikke spist noe annet enn en halv, vassen og kald pannekake hver siden frokost, og da far oppdaget en Burger King ikke langt unna torvet, s lot ikke flget be seg to ganger. Der ble det bde dotur og kids menu med noe plastikkskrap av ei leke ved siden av. Fattern fikk ogs kjpt seg en Whopper, og for en gangs skyld klarte et mltid for tre personer komme p under tohundrelappen. S fr det s vre at hverken ernringsfysiologer eller matkjennere applauderer valget, men med barn til bords ute m man noen ganger svelge noen kameler, i dette tilfelle kamuflert som nuggets. Det enkle er ofte det beste.

Fr turen hadde jeg ogs snakket om g p kino i Bergen, s mens vi satt og spiste sjekket jeg programmet. Brillebjrn-filmen gikk kvart over fire. Om kun to og en halv time! Jeg burde holdt kjeft om den, og dratt en hvit lgn - men jeg sang ut, og Evelin var fast bestemt p se den. Men hvordan skulle vi sl ihjel to og en halv time, vi som ikke hadde tlmodighet til vente fem en gang? De var i ferd med sprekke inne p Burger King. Ser dere flere som er s urolige her, spurte jeg. Nei, men de andre spiser jo, svarte Iris. Sant nok.

Vel, en halvtime ekstra kunne kanskje kjpes her vi var, tenkte jeg plutselig. Vil dere ha is? Lettlurte unger, ass. Is ble det, og plutselig var ventetiden nede i to!

Plutselig kikket vi ut av vinduet og s at snvret hadde stoppet. Jammen s det ikke ut som om sola ogs hadde kommet. Vi pakket sammen, og gikk ut - og sannelig: bl himmel og sol. Snen som falt tidligere var nrmest borte. Alt dette i lpet av en kids menu og en softis p Burger King.

Hvorfor var jeg ikke overrasket? Hadde vi ventet en time/halvannen p Flyen, s hadde vi ftt den fulle og hele utsikten. Men det ville seg ikke for Truman, Murphy og ss.

Den spontane og utlmodige inni meg var nre ved foresl at vi skulle bruke en ny tohundrelapp p ta turen tur/retur p nytt. Da hadde vi sikker bde sltt ihjel timene fr kinoen og ftt en helt annen opplevelse av turen/utsikten. Men den fornuftige og tlmodige trumfet igjennom spare oss for det. Been there done that. Det er en tid for alt, og tiden for Flyen var forbi. N kunne vi rusle litt rundt i Bergens gater og nyte vrvret, som igjen strlte fra deilig bl himmel. Snen p bakken var borte. Nesten utrolig med snvret noen timer tidligere friskt i minne. Selv opp mot Flyen s det ganske moderat ut med sn n.

Plutselig hadde vi spist ytterligere en time, og p turen hadde vi ogs funnet ut hvor vi skulle g for ta bussen hjem etter filmen. Fra punkt K utenfor Festplassen gikk buss nr. 12 til Montana, og p dens ferd rett forbi huset vrt i Landsvegen. Alltid kjekt vre beredt.

Vi ruslet opp til kinoen, kjpte tre billetter og en stor boks med sprttknn p deling, og satte oss til vente den siste halvtimen fr drene pnet.

Evelin gleder seg som en.... eh... unge. Brillebjrn er en stor favoritt, og utgaven hun fikk til jul har vrt fast sengekamerat siden natt til frste juledag. N mtte brillebjrn imidlertid passe leiligheta vi leier, s vi ikke lp noen risiko for glemme igjen brillebjrn p kinoen.

Da klokka slo fire pnet drene til sal KP2, og de f som hadde lst billett vandret opp. Jeg hadde Iris foran meg og Evelin rett bak meg, viste billettene til kontrollren og gikk innover gangen.

Rundt svingen oppdaget jeg plutselig at Evelin manglet, og ble superstresset. Vi hadde ikke gtt mange meterne, s hun kunne ikke vre langt unna. Jeg snudde og sprang tilbake, og der stod den lille, vakre skapningen og ventet utenfor inngangen av salen, rett ved billettkontrollren. Hun hadde sikkert sett p noe annet i det vi viste billetter, og blitt ufrivillig hektet av. Stakkars lita brast i grt og lp i armene mine da hun endelig s meg. Vi snakker vel maks 15 sekunder, men de var nok uendelig lange for Evelin da hun plutselig ikke fant hverken meg eller Iris. Da var det godt kunne sitte p fanget og kose pappa litt ekstra fr filmen startet.

Utenom oss tre, s satt det tre andre barnefamilier der. Flust av plasser med andre ord, s jeg lempet ryggsekk og jakker p plassen rett ved siden av meg i den vel 100 plassers store salen. S kom de. Rett fr lyset ble slukket. Moffa, mormor og den lille hpefulle. Eg tror vi har denne plassen, sa bestemora og siktet til setet der jeg hadde satt i fra meg alt pikk-pakket. Vi satt klink midt p, p rad 5. Midten p rad 2, 3, 4, 8, 9, 10 var up for grabs, men neida. S klart skulle Moffa og gjengen sitte p de plassene de hadde ftt tildelt. Jeg kan flytte sekken hvis dere vil sitte her, sa jeg - s ydmykt jeg bare kunne uten virke irritert eller oppgitt. Ja, det ville de visst gjerne. S jeg flyttet sekk, klr og luer over p Iris’ side i stedt, og satte meg ned igjen skulder mot skulder med bestemor. Hvorfor var jeg ikke overrasket? Igjen gikk tankene til Truman og Murphy. Jeg lo innvortes. Gapskrattet. S typisk. Fluepapir.

N kunne filmen bare begynne, og det gjorde den. Evelin og de fire andre 3-ringene i salen sang med og var kjempebegeistret, men for storesster s ble det en times lang smertefull reise. Vel, for fattern ogs.

Jeg tok meg i og tenke veldig tidlig at ta 95 kr pr hode for dette mtte vre en hn mot alle som har interesse av film. Bde barn og voksne. Javel, s er mlgruppen kanskje bare 2- og 3-ringer. Et slags norsk drmmehagen uten noe som helst slags ml og mening. En rekke episoder p grden var solgt inn som en kinofilm p 1 time og 3 minutter. Det var vel 50 minutter for lenge. Er den ferdig n? spurte Evelin etter 10 minutter. Da var frste episode ferdig.

Jentungen p ferie hos besteforeldrene stod overfor en situasjon hun ikke turte, brillebjrn klappet i henda tre ganger og lagde fantasi-magi, jentungen klarte motsvelsen og brillebjrn feiret med brillebjrn-sangen. Der har du filmen. Ganger 6-7-8. Hver episode p TV slutter sikkert med den sangen ogs, for hver gang brillebjrn sang og danset denne, s lurte Evelin p om den var ferdig n. Et makkverk. Som episoder i barne-TV for 2-3 ringer. Ok, greit. Men hva med storessken og foreldre. Og kan man ikke forske lage ei helhetlig historie med mening ogs myntet p 2- og 3-ringer?

Dette var mer rip off enn bde kinamat p Fagernes, pizza i Minde, pannekaker p Flyen og plegg p Matkroken til sammen! 285 kroner for en time med s drlig hndverk at mange serist br ligge svnlse om natta og lure p et karriereskifte. Skuespillerne hadde null innlevelse, og jeg skulle levert en mer troverdig versjon som bestefar sjl. Stemma til brillebjrn hentydet med sitt toneleie at alle 2-3 ringer, og andre interesserte, er kollektivt tilbakestende og m tiltales deretter.

Hihihi, sa han. Hihihi, sa jentungen. Mye fnising, s litt redsel - men nr brillebjrn tryllet frem kaninrer og -rumpe p bestefars traktor, ja da ble det trygt bli med p en kjretur rundt p tunet.

Denne filmen kan neppe ha kostet mer enn leien av teknisk utstyr og tarifflnnet til de involverte, og hvis barnefamilier gr mann av huse for ta med 2- og 3-ringene p dette - s vil det bli et vanvittig overskudd ut i enden. Da vil jeg nesten si at dette er p grensa til svindel satt i system. Et system som har melket Karsten og Petra-konseptet for en haug med ulike filmer, og flere er vel p vei. Men Karsten og Petra er Oscars verdig i forhold til denne. Det sier en hel del.

Men hva kan jeg egentlig si. Evelin var kjempefornyd! Dette var den beste dagen, utbrt hun rett etter filmen. Etter ha hatt flelsen av bli forlatt rett fr filmen og deretter forsont i lpet av sekunder, s ble det kanskje en oppladning som gjorde at samme hvor elendig filmen var s hadde dette vrt helt fantastisk. En times filming av brillebjrn med statisk kamera i en innstilling, mens brillebjrn sang og snakket, hadde sikkert ogs blitt mottatt like bra. I den alderen underholdes de uavhengig av innhold. Men er det dermed sagt at de skal ignoreres av fagfolkene?

Men nr det er sagt. Det kommer flere slike blger med faglig ignorering. Hvis de noen gang blir aktiv russ, s fr de russelter som produseres med samme letthet og ignoranse for mottaker som det Brillebjrn-filmen for smrollingene ble. Og akkurat som de ble tilfredsstilt n, s skulle det ikke forundre meg om de ble tilfredsstilt igjen som 19-ringer i en alt for dyr russebuss med Ta meg bak i fuglekassa eller noe tilsvarende med eurodance-rytmer fra en gutteromssynth. Jeg kjenner jeg blir svett bare av tanken.

I ishockey opereres det med effektiv spilletid. Fjerner vi de gjentagende sekvensene med brillebjrndansen og alt annet vas uten mening, s ville ikke kinofilmen klokket inn p mer enn litt over en halvtime. Men jeg er raus nok til holde kjeft om alt dette til Evelin. Hun er i sin fulle rett til ha kost seg gjennom timen med film, men snakket flere ganger om at den var veldig lang p vei mot Festplassen og bussen.

Da vi s plattform K, s stod s klart buss 12 og blinket ut av lomma. Rakk det itte, gitt. Jeg gliste for meg selv, og sendte nok en tanke til gutta boys. Truman og Murphy.

Vi tok en siste spasertur ned mot Lille Lungegrdsvannet i pvente neste buss mot Montana og Landssvingen.

20 minutter senere satt vi p bussen hjem. Fornyde og mette. P film, sn, mat og sol.

Evelin var kjempeimponert over at bussen stoppet rett utafor leiligheta vr. Vi ruslet opp, og lagde kveldsmat av noen rester. Ungene dusjet og ordnet seg for natta.

Evelin sovnet lykkelig med brillebjrn knugende inntil seg, til tonene av Kjre Gud jeg har det godt og B b lille lam.

Da jeg kom ut igjen til Iris, s spurte jeg henne om hvordan hun hadde likt filmen. Kjedelig, var svaret. Det var s dumt med den sangen flere ganger! Jeg sa ikke stort, men anerkjente hennes mening, og sa jeg var helt enig - men at jeg trodde Evelin likte den godt, s det fikk vre vr hemmelighet at vi ikke likte den.

Vi s p hverandre, smilte og skjnte vi var p nett, fr nattasangen ogs ventet storesster. Jeg kunne ikke annet enn synes at valget var helt utmerket for dagen. For turen.

For hva betyr vel et massivt snfall? Hva betyr skodde? Hva betyr en drlig film uten dypere mening? Hva betyr en overpriset pannekake? Ingenting. I det store bildet.

Gode opplevelser kan skapes ut av de sm ting. Som hoppe ut i nysnen. holde en nyklekket kylling. spise en is. hoppe i en slepytt. Gode opplevelser kan skapes ut av de nre ting. Som gi hverandre en god klem. holde ei lita hnd. gi hverandre et blikk og fle seg forsttt.

Kjre lytt til mrket nr vr dag er gtt. Natten nynner over fjrne ser.

Mangt har dagen skjenket oss av stort og smtt, mer, kan hende, enn vi har forsttt.

Mnen over tun og tak er like ny, men tier stille om vrt neste morgengry.

Mangt skal vi mte og mangt skal vi mestre.

Dagen i dag den skal bli vr beste dag.

Piker, pingvin og sang

Dunk! Jeg vknet kvart over ett av at jeg l alene i senga. Jeg skjnte med en gang hva som hadde skjedd, fikk famlet tak i talatuten, skrudd p lommelykta og konstatert at Evelin l og snorket som ingenting hadde skjedd p gulvet nedenfor senga. Snork. Pust.

Ikke et massivt jordskred fra Ulriken hadde vekket henne i denne svnen. Jeg tok tak i henne og fikk lftet hele bunten av menneske og sovepose opp igjen i senga, uten at hun i det hele tatt vret noe som helst. Da morgenen kom trodde hun ikke p meg, og siden jeg heller ikke har billedbevis s har hun selv vondt for tro at det har skjedd.

Noen timer tidligere hadde jeg vrt inne hos eldstesster, som for frste gang hadde ftt nattskrekk utenfor hjemmet. Heller ikke hun hadde noen erindring av oppstandelsen da hun ble konfrontert med hendelsen ved 7-tida i morges.

De to sm damene dekket frokostbord og vi fikk i oss litt mat, fr vi pakket sekk og gjorde oss klar for en dag p Akvariet. Ute skinte sola, og meldinger om sn hjemmefra ble hnlig ledd av. Samtidig grudde vi oss alle litt ekstra til returnere st. De er heldige som bor her, sang jentene ut i kor. Vel uvitende om de 300+ dagene i ret med pissregn.

Da vi kom oss ut, s oppdaget Vladimir fort at det nok hadde vrt bde nedbr og kaldt i natt, for UF’en var full av stlis. Noen minutter med forurensning p tomgang kombinert med isskraping, og vi var klare for kjre.

Akvariet var plottet inn p GPSen, for far fikk lagt inn at vi skulle kjre utenom Ibsens gate, som kostet oss tjue minutter og to ekstra bompasseringer i gr p grunn av vegarbeid. N var det bare straka vegen, og jeg gleder ungene med kun 18 minutters kjring.

En halvtime senere befant vi oss i den samme blindveien for fjerde gang p rad. Vladimir var illrd i topplokket, og liret av seg ufinheter mot byen og kommunens flittige utsendte, som atter et sted hadde sperret av flere veier p grunn av vedlikeholdsarbeid. Akvariet ns via Haugeveien, kunne skiltene fortelle oss - men hvor i himmelens navn var den?

Jeg plottet inn veien p GPSen, men den fortsatt sende oss i runddans rundt i de gamle San Francisco-bratte bygatene rundt omkring p Nstet. Jeg ble mer og mer stresset, mens ungene sang Knutsen og Ludvigsen av full hals s det heldigvis overdvde de verste gryntene fra frersetet.

Kjre vene! Jeg hrte fatterns utbrudd i reprise inni meg; da han p slutten av 80-tallet forvillet seg inn i Trondheim sentrum med familiens slvgr Mazda 929 stasjonsvogn, p ei ukes fabrikkferie i fellesferien og med muttern, uten frerkort og kartkompetanse, og meg, hengende beltels fremover mellom forsetene med piggsveis, bollekinn og sidevis av nedskrevne bilnummer, som parkerte statister da han utbrt: Vi reiser hemmat! , etter ha stresset seg opp i et trafikkbildet som ikke lignet ytter-Kolbu.

Mkkaby!, ropte jeg i affekt, med vinduet oppe og to flaue unger i baksetet. Snart kaster jeg den GPSen i brusteina!

Litt for ofte glipper det noen pauli ord, men ungene er ekstremt flinke til ikke gjenta, men heller stramme opp fattern og minne ham p en gammel deal: for hver gang jeg glipper med ei glose, s blir det penger p bok for jentene hvis de ikke gjentar det. S langt har det fungert over all forventing. Jeg er overhode ikke stolt av egne utbrudd, men veldig stolt over at de flinke ungene mine ikke er like lsslupne i kjeften. Noen ganger kommer jeg unna med at jeg snakker om FIFA. I Bergen kommer jeg kanskje unna med at jeg kan komme til nevne bydelen Fana hvis jeg kjrer meg bort i trange smug?

Pappa, jeg synes ikke Bergen er en mkkete by jeg, arresterte eldstefrkna meg betimelig. Nei, Bergen er en fin by det.

Etter ytterligere minutter skjnte jeg at jeg mtte ta en seris samling i bunn. Jeg skrudde av TomTom’en, og fant frem Google Maps for gjre meg litt kjent. Det manuelle trumfer det automatiske. Egentlig burde jeg aldri hatt GPS, men kun forholdt meg til lese kartbker, NAF-bker eller kart p telefonen, hadde det ikke vrt for at det ogs hadde vrt kjekt og hatt noen yne p vegen innimellom.

Jeg fant ei rute som burde ta meg ut av labyrinten av blindveier og enveiskjringen i Nstet, og ta meg mot Haugevegen. S gjort, og plutselig var vi p sistnevnte veg og nrmet oss, i flge telefonen jeg hadde p live kart i fanget, endelig Akvariet. Tre kvarter forsinket.

Der fant vi ogs parkeringshuset, som var eneste penbare alternativet nr man var s dum ankomme museet med bil. 160 kroner og vi kunne st til klokka fire. Det burde vel holde? Og jeg kunne vel bare gjre som hjemme p Lillehammer, og stappe inn kortet p nytt nr vi skulle dra og kun bli belastet for faktisk parkeringstid. App har jeg jo ikke. Jeg er for gammel for slikt.

Vi kastet loss og kom oss opp til billettluka, betalte 550 kroner for inngang og valset inn akkurat i tide for matingen og presentasjonen av ta-p-gjengen rett innenfor hovedinngangen.

Ungene mine blir stille som mus og veldig reserverte hvis andre unger er til stede. Akkurat som meg for 35 r siden. Dessverre. Jeg likte bedre vre med folk som var 40 r eldre enn meg enn jevnaldrende.

Ingen ville mate krkeboller eller fisker. Ingen ville ta p noe. Eller noen. Men plutselig gikk det et lys opp for hu minste, og s satte hun kneene opp p bassengkanten, brettet opp arma og grep fatt i ei forfjamsa sjstjerne. Hei du!

Dette spontane motet fikk ogs den litt mer forsiktige storesstera til finne litt indre mot, og plutselig stod de med hver sin sjstjerne i hnda.

Rett etter bar det videre ut til pingvinene. De skulle mates og vi fikk bli litt mer kjent med de 20 bylepingvinene, som koste seg med sild og annen snacks foran et entusiastisk pskepublikum p omtrent det samme antallet. Pingvinene sang og skrek tilfreds mens fisken glei ned bokstavelig talt p hykant. De har ikke tenner og svelger fisken hel.

Akvariets utsendte med Garth Brooks-mic avlivet ogs ei pingvinmyte om monogamien. De kan faktisk ogs g fra hverandre, men det er kun hvis de er uenig om barneoppdragelsen.

Etter pingvinseansen bar det inn igjen p akvariet, og vi ruslet rundt og kikket p de mange rare og mer normale innbyggerne de kunne skilte med. Alt fra kakkerlakker og piraja, til grnn mamba og atlanterhavslaks.

Et besk hos Elias ble det ogs tid til, samt pskens frste is. Overpriset sdan, som alt annet til salgs her. 36 kroner for wiener, 26 kroner for Skyr og 35 kroner for Shake-is. God pske!

Etter ha ruslet rundt i de tre etasjene inkludert to kinofilmer a kvarteret, s var det dags for dagens hydepunkt i flge programmet: Sjlve-oppvisning.

Det var ikke helt i samme divisjon som delfinshowet p Kolmrden, men vel bevares - bde Kim og Amy leverte, og publikumet applauderte veloppdratt.

Siste stasjon fr avreise var nede hos krokodillene i kjelleren. Mektige skapninger som flekket tenner og satte ya i oss - og heldigvis ikke motsatt.

En tur innom museumsbutikken, der begge fikk kjpe seg hver sin bamse innenfor rimelighetens grenser for reisepengene de hadde ftt av bestemor. En bl delfin og slags isbjrn ble fangsten, og fornyde satte vi oss inn i Mazda’n igjen. Vladimir satte inn kortet i parkeringsautomaten, men den skjnte s klart ikke at det var p grunn av mulig avkorting av parkeringstid. Nei, selv om vi dro to timer fr betalt maks.tid, s var det ikke ei krone f igjen. Hvorfor var jeg ikke overrasket?

Vi begynte bli sultne, og klok av skade burde vi dratt hjem og spist nudler og plser fra i gr, men s er det jo veldig kjedelig ogs da. Vladimir fikk et nytt innfall. Vil dere ha pizza? For en stakket stund var jeg igjen verdens beste pappa, og alle var s klart kjeeeempesultne!

Vi kom oss the hell out of Dodge og satser p en billig pizzasjappe i utkanten et sted. Akkompagnert av ytterligere mer eller mindre ustemt synging fra kvinnene i baksetet passerte vi leiligheta og fortsatt innover dalen.

Jeg skrudde p igjen GPSen, men i samme yeblikk fikk jeg ye p en Dominos Pizza. Det hadde jeg aldri testet, men skulle ikke det vre billig og helt greit? Det var i alle fall rimelig p de britiske TV-reklamene jeg husket ha sett. To pizzaer for 20 eller noe. Problemet var at n var vi ikke i London, men p Minde i utkanten av Bergen by. Javel, vi tok sjansen.

Vi fikk tak i menyen, og prisene s helt greit ut. Bredt utvalg i strrelser var det ogs. Begge kidsa ville ha det samme, og en barnepizza ble alt for lite. De var tross alt skrubbsultne. Aller helst ville de hatt en medium pizza hver, men heldigvis fikk jeg overtalt dem til dele en stor. Selv kjpte jeg en medium variant med litt sterkere skyts. 100 % mozzarella var det visst. Og best av alt, den var norsk. Hvor gjemmer de norske bflene seg egentlig?!

Overraskelsen var stor da jeg nok en gang endte opp med mtte betale nrmere 500 spenn for at to barn og en far skulle spise litt drlig fast food. Jeg vinket tilbake Hkon som hadde ekspedert oss, og ppekte avviket fra menyen til regninga p over 40 kroner for den strste pizzaen. Det er fordi du byttet ut bacon med mais, svarte han frst. Serist?

Det kan ikke stemme at mais koster 40 kroner mer enn bacon, spurte jeg. Hkon var enig. Det hrtes rart ut. Han latet som han kikket nrmere p datamaskina si, men kom s med svaret. Det er prisen for spise her; prisene i menyen er for take-away.

Serist? Ja, det er jo normalt at det er dyrere spise inne enn ta med hjem. Noe med avgifter og moms gjre, vel? Ellers er prisene p take away kunstig lave pga at de legger til min 75 kroner for utkjring, og spekulerer i at flere er late enn de som henter? Gudene vet. Men som i gr og som dagen fr, s lukket jeg ynene, betalte og gikk. Et lite yeblikk hadde jeg vurdert endre til take away, stappe ungene i bilen igjen og kjre tilbake til Lands - men vi hadde allerede rotet til et helt hjrne i restauranten, s vi ble. Jeg begynte plutselig le. Iris lurte et yeblikk p om fattern hadde blitt gal. Galere enn normalt alts. Hva ler du av?, spurte hun. Jeg sa som sant var at jeg hadde identifisert grunnen til at pizzaene var 40 kr dyrere n enn hvis vi hadde dratt hjem. Det er fordi det koster 40 kroner ekstra pr pizza ha slike gjester som oss, som ikke klarer sitte i ro, og som roter og sler s mye, svarte jeg.

Forklaringen virket plausibel for 8-ringen, mens 3 1/2-ringen ikke hrte, der hun hadde lagt seg i skinnsofaen. Det er ikke ekstra moms eller noe snt, vettu. Det er ei ekstra rengjringsavgift. Akkurat som nr du leier et krypinn gjennom AirBnB.

Pizzaene kom p bordet, og Evelin orket n bit - 1 alts! Iris spiste tre. Resten av besket ble brukt til ignorere farsan sine formaninger og synge videre fra Juba-Juba albumet. N hadde vi pizza med ananas, skinke og mais igjen for resten av turen.

Nr alt er sagt. Min pizza var den beste jeg har smakt fra en ferdigkjede. Bunn og fyll stod til terningkast fire pluss. Toppscore! Fem og seks er forbeholdt hjemmebakt. Det gjorde at irritasjonen lettet litt. Vi tok med oss resten hjem, overlot oppryddingen til Hkon og vendte nesa hjemover til leiligheta.

Etter en tur innom Rema og apoteket (sov i ro!) parkerte vi utenfor nr 10 og lempet inn sekk, pizzarester og nye familiemedlemmer, fr vi tok beina fatt og ruslet oss en tur rundt i nabolaget.

Vi mtte blant annet rekke omrde og finne nrmeste bussholdeplass. I morgen fr Mazda’n st, og vi tenkte gjre bybussene utrygge. Bussholdeplassen l kun noen hundre meter nedenfor leiligheta, i Nattlandsveien.

Vi ruslet opp p en hyde i nrheten, der vi bde fikk flott utsikt mot Bergen sentrum, Ulriken og ikke minst Brann stadion. Ungene var mest opptatt av en liten lekeplass de s bak noen blokker, s p vei hjem ble det et stopp der for brenne litt energi til kvelds.

P vei opp til leiligheta igjen gikk vi forbi blomster som stakk opp i fra jorda i en hage. En sterk kontrast fra status vr p andre siden av fjellet!

Hjemme i leiligheta ble det litt barne-TV, pskekos, sskenkjrlighet og -krangling, ytterligere synging av Bergenssanger og litt kveldsmat, fr smpikene fikk dusjet og stabbet seg i seng. Minste frst, og eldste noe motvillig rett etterp.

Etter at eldste var i seng og blitt sunget til, s feiret far nok en strek i livets almanakk med en kald l, som hadde blitt med i posen fra Rema tidligere i dag. Ahh!

I morgen venter nok en dag, men bilen fr st. S gjenstr det se om det gr knirkefritt med kollektivtransport nr vi i morgen kaster oss p bde buss og tog (Flien). I tillegg gjenstr det se om vi nok en gang fr opphold. I dag har vi sett regn i det fjernet, men ikke kjent en eneste drpe. Da blir Bergen en trivelig plass, selv med dyre pizzaer, stengte veier, piker, pingvin og sang!

Over et fjell, gjennom en tunnel

Litt over klokka fire vknet jeg av at Iris klaget p drlig plass og at hun ikke fikk sove. Jeg hadde sett det komme. Helt siden vi ikke fikk familierommet som tross alt var grunnen til at vi booket rommet i utganspunktet. Helt siden Evelin klaget sin nd over at Iris ikke skulle legge seg til sove samtidig som henne. Helt siden Iris nesten ikke ville sove rett etter Alle mot 1 fordi lillesster bde l urolig, sparket og tok all plassen i senga. Vel, hun hadde ftt valget om ei hel enkeltseng alene. Jeg er tross alt vant med ligge p kanten nr Evelin noen ganger kommer p visitt opp i singlesenga mi hjemme, snn mellom to og seks som regel. Men det var visst ikke aktuelt. Hun skulle ligge der allikevel. Da s.

Klokka nrmet selv halv seks-seks ny tid fr det endelig ble stille i senga ved siden av, men da hadde far like store vanskeligheter med sovne igjen. Siden jeg ble pappa har jeg blitt avhengig. Ja, en slags misbruker. Ikke av medikamenter, tobakk eller drlig hjemmebrent; men av snne rosa voksdotter man dytter inn i ra for f det knyst stille. Sov i ro.

Dette selv om det aldri blir stille med min konstante resus etter en uvren tur p Muse- og Live-konsert p Rockefeller back in the days. Faktisk blir susen forsterket med disse voksdottene, men av en eller annen idiotisk grunn s har jeg endt opp med ha visse problemer med falle i svn uten. Dette er alts en fyr som i utganspunktet kunne sovne momentant midt i en setning, en film eller med hnda i en eller annen godteribolle. Uten sov i ro blir alle lydene forsterket. Pusting, snorking, vrikking, kling. Mitt snev av misfoni kan kanskje ha noe med det gjre, men jeg hadde aldri problem med sovne uten noe innabords fr. Tross alt, heldigvis er det bare voksdotter - og hverken Koskenkorva eller Sobril.

Plutselig vknet jeg av at ungene vknet igjen ved sju-tida; seks gammel tid! Da hadde jeg svimet av p morgensiden uten propper. Heldigvis. Men kroppen verket etter lite svn, og jeg s p hu eldste at det ogs der hadde blitt et solid underskudd p svnkontoen.

Men opp skulle vi. Ungene kastet seg opp i badekaret nok en gang, og ved tte-tida var vi klare for hotellfrokost.

Et frokosthav av muligheter, men ungene var ikke de som skulle ha valuta for pengene her. Den kalde havregrten ble s vidt rrt i hos yngstefrken, mens maskineriet til eldstefrken ble startet i gang av melonbiter.

Far hvilte derimot ikke p laurbrene, og kompenserte for lite svn med mer enn nok frokost: rundstykker med sennepssild, egg og bacon, msliblanding og rkelaks. En god fire-retters med vinpakke bestende av eple, appelsin, melk og kaffe.

Etter frokosten rasket vi sammen tingene vre og sjekket ut. Hasta la vista, Fagernes!

Ut p E16 i nydelig pskevr, forbi rakfiskfarmer og rde lver med Valdres-rosa, som et Yorkshire i norsk vesterled. Jeg skjnte jo tegninga nr vi mtte haugevis av SU- og SV (!)-registrerte biler p vei stover mot sol og sn. Vi var i temmelig ensom majestet vestover. Som tre nybyggere i en wagon headed west, p jakt etter fruktbar mark og grnt gress. Vel, gress i alle fall. Ikke snn Loddefjord-gress, vel og merke.

Sola var fortsatt fremme da vi passerte vakre Vang i Valdres, og klatret oss oppover mot Tyin. Som varselet kom ogs tka og spredte snbyger da vi kjrte forbi Tyinkrysset. Til tider total white out.

Vi kusket videre mot Sogn og Fjordane p de nye, flotte strekningene av europaveg 16. Nr vi beveget oss nedover igjen mot Lrdal var det som for nybyggerne passere snfulle Sierra Nevada, og plutselig se penbaringen av frodige landskap. Det er lenge siden jeg har blitt s glad for se gult gress. h, dom som bor her er heldige som har gress, utbrt minstejenta spontant.

Lrdalstunnelen ble en smule lang for ungene, men redningen kom i form av Grtass og jakten p mirakelvannet, som ljomet inni Mazda’n mens vi spiste kilometer for kilometer av de 25 i totalt mrke. Skjnt det tok noen av dem fr jeg inns at sikten ble mye bedre og mer trafikksikkert hvis jeg byttet fra solbrillene til de ordinre hornbrilla.

Vi poppet ut av tunnelen i Aurland, men kjrte bare p videre vestover. Jeg lovet kidsa en beinstrekk i Gudvangen i stedet. Da bakseteraden skjnt at vi faktisk offisielt n var p Vestlandet, s brt allsangen ut - og de var skjnt enig om at teksta mtte stemme presis med denne vegen.

Over eit fjell, gjennom ein tunnel, over ei bru, ja der bur du. Eg hper du veit kor heldig du er, du bur p Vestlandet

Tunnel p tunnel fr vi endelig fikk tanket opp litt diesel og smoothie p Shell Joker (?) i Gudvangen. Stedet Gud glemte, men vikingene fant igjen. Sporene etter den rlige vikingfestivalen preget det knttlille sentrumet, hvis man egentlig kan bruke det begrepet p ei brygge, en souvenirbutikk og noen hytter.

Etter Gudvangen klatrer vi enda flere hydemeter og ble p ny mtt av det hvite pulveret som hver pske setter regjeringskvartalet p vent. Nei, ikke miltbrann alts, men sn.

Selv om snen begynte bli noe ls i fisken, s var det tydelig at omrdet her ogs kunne skilte med stlandsmengder med sn. Vi passerte avkjringa til Myrkdalen, kjent for sitt alpinanlegg og arnested for talentfulle skiskyttere.

Vi hadde tenkt ta en lunsjrast i Vossevangen, men med grsdagens affre p kinaen i Fagernes friskt i minne, s kjente jeg p skepsisen til dra med hele sigynerflget inn p et mblert spisested. Vi fikk oss en biltur innom sentrum og slo oss til ro med at ei plse p en bensinstasjon nok var det enkleste og beste n.

Vi stoppet p en Deli de Luca/Esso i enden av rnegata, men 35 kroner for ei wiener i trt, hvitt brd luktet rip off lang vei. Far fns i barten han ikke hadde, og lovde plse p neste normalprisede stasjon.

Vi snirklet oss mot Bergen gjennom hrnlssvinger og korte tunneler, og etter ha passert perlen av et sted mellom fjellene, nemlig Dale (ja, de med klrne!), s svingte vi inn p en Shell-stasjon. Osteplser til 15 kroner virket som et varp. Jeg s for meg lange, ostepiplende, kjttfulle saker (!) og bestilte to stykker. En til hver kid.

De hadde bare n igjen, gitt. S typisk. Evelin, den mest sultne, fikk den. En kort, innskrumpet sak. Iris, som egentlig ikke ville ha, ble oppgradert til ei lang baconplse til samme prisen. Et varp! Til 15 spenn! Fatter’n gned seg p pungen. Den med penger i alts! Men, han mtte jo ha ei plse sjl ogs. Gode rd ble dyre. Virkelig dyre. Krydderplsa s god ut. Ok, jeg tar den. Regninga kom og totalsummen hadde skutt i vret ut over de to ganger 15 de hadde tatt for barnas plser. S hun her sitt snitt til kompensere for at vi fikk oss ei baconplse for 15 spenn, eller var det safran i krydderplsa? 69 kroner for ei lunken plse i en trr kano var vel i overkant syntes Vladimir. Fatter’n. Je.

Men med sultne unger og et vr som programmessig hadde gtt fra sol, via sn, tilbake til sol igjen og n til sprutregn - s lot jeg vre rasle med sablene. Ikke var jeg noe glad i Trang Fdsel heller. Lei av bli lurt, la-la-la-la. Jeg betalte, vi t og vi dro.

Rett fr Arna mtte jeg svinge innom nok et sted. En hver by med respekt for seg selv har innfrt piggdekkgebyr. S ogs Bergen. Maks to dager ble en utfordring for oss, men jeg hadde ikke noe valg. 70 kroner, takk. Straight nok. Men hvor finner jeg automaten i Bergen sentrum for fornye frstkommende tirsdag?

N gikk vret fra regn til hagl og tilbake til regn igjen fr vi hadde kommet oss mellom sane og Sandviken. Jeg har aldri kjrt bil til Bergen fr, men hadde i mitt hode trodd vi kom annerledes p. Tjue minutter fr estimert ankomst sendte jeg melding til utleiers far, siden frstnevnte hadde dratt sin kos til Granka og lagt igjen jobben med nkkelutlevering til far sin. GPSen stolte jeg blindt p, men fem minutter fr estimert ankomst s vi to runde, rde skilt med en hvit horisontal, bred strek i. Vegen stengt p grunn av vegarbeid. Jeez! Innkjring forbudt. Takk for den.

Et par pauli gloser fra forsetet og en ny, alternativ rute plottet inn p TomTom’en. Nye tjue minutter, alts? Serist? Vi ble geleidet ut igjen av byen og var nesten helt ute ved Sandviken igjen fr herrestemma p trskevrket ba oss om ta u-sving og kjre hele vegen tilbake til der vi var i stad p nytt. Dette inkluderte ogs nok en bompassering. Bomtur i dobbel forstand, alts.

Men etter ha kjrt en annen vei i ren frustrasjon, s koblet endelig GPSen seg p igjen og ledet oss opp til huset der vi skulle bo. Reidar ventet tlmodig p oss, og overleverte nklene i hui og hast fr han kom seg vekk. Han var ikke srlig kjent her i flge ham selv, og det noe ghettopreget i nabolaget tydet p at dette kanskje ikke var noe Makrellbekken i Bergen.

Vel installert i den kvntine loftsleiligheta s ventet valg av soverom, utpakking og en kort samling i bunn fr vi fant nye krefter og jaget ut igjen p jakt etter en sndagspen butikk. Matkroken Lands ble redningen, bare noen hundretalls meter nedenfor her. Sndagspriser hadde de jaggu meg ogs. Selv med spartanske varer s kom de to posene p til sammen 400 kroner. Jeg lukket ynene, som jeg alltid gjr, og dro kortet, traff p koden og kjrte hjem.

N ventet en rolig kveld i leiligheta med lettvin middag fra absolutt nederste hylle. Nudler med plsebiter. Nudler sluttet jeg kjpe da jeg bikket noen og tjue, men ungene elsker det. De fr det aldri av meg, s for dem ble det som sette tenna i sters eller noe annet fint da de plutselig, en regntung palmesndag i Bergen, endelig fikk igjennom nsket sitt. Eureka!

Da herremltidet endelig stod p bordet og var servert var det ingen unger spore. Spennende som det var med ei fremmed leilighet, s var de i full lek p et av soverommene, og svarte selektivt som vanlig. Lurer p hvordan dagens kids hadde respondert p matklokkene som ringte til dugurds p grdene fr i vln? Plutselig inns jeg at jeg ikke var 19 lengre. Heller ikke 41. Jeg var 72.

Etter litt hojing og frustrerte jall, s kom ungene til bords, og familien Hgtoppeoglangtnede kunne endelig samles foran selfiestanga minus stang. God middag!

Etter at begge ungene var i seng kunne endelig Vladimir tappe seg et stort glass med Vikingfjord, hente seg en sylteagurk og se p Norwegian Rednecks i fred. Nei, vent litt. Det var en annen tur.

Det ble i stedet blogging (glad for at ikke autokorrekturen byttet denne til blotting) og knotring p en alt for liten iPhone med alt for store fingre, og et glass cola zero. Hvorfor kjpte jeg ikke med en kald l om ikke annet!?

Vel, vi fr se i morgen. Og det er en oppvask som m tas. Og en sppelpose som m ut. Var det ferie vi var p?

Joda. S jeg strekker ut beina litt p benken her og lar oppvasken st til i mrr!

Tjuvstart til dyre dommer

Palmelrdag (!) startet rolig og avslappende med noen solstrler som snek seg inn bak de lystette rullegardinene i 17, og fristelsen var stor til bare bli liggende langt utover dagen. Formen var stigende og gleden over pskeferie var ptrengende.

Men Vladimir var omtrent like kort i paradis som han andre fyren, for plutselig slo det meg at jeg hadde hoppet uti dypt vann med begge beina og lovet ungene Bergenstur inkludert 14 timers bilkjring - minimum. Det med unger som historisk sett aldri har vrt spesielt glad i kjre bil.

Jeg mtte kaste meg rundt og preppe bilen best mulig for en minst mulig strabasis ferd for alle parter.

I deilig pskesol plukket jeg opp kidsa hos mammaen og pakket bilen med alt jeg tenkte kunne komme til nytte. I stedet for vente til sndag og kjre strekningen i ett jafs, s tenkte jeg det kunne vrt lurt tjuvstarte turen p lrdag. Bde grunnet ungene aversjon mot kjre lengre enn tjue minutters turer, men ogs grunnet at vi natt til sndag skal stille klokka en time frem. Ikke at hadde gjort store forskjellen p mine kids, men det er tross alt den ene morgenen i ret jeg har er hp om se tallet 9 frst p klokkeradioen.

Nextbase DVD-spillere ble installert etter ha tilbragt det siste halve ret i boden, bord og koppholder rengjort og klare for ny besudling av kjekssmuler, buser og druesplsj.

Litt over klokka to var vi klare for avreise. Trodde jeg. Brillebjrn, solbriller, pysj, ostebricks, kredittkort, ekstra puter og tegnesaker. Paracet, walendulakremer, blodtrykksmedisiner, repropper og q-tips. Ny olje p UF’en, s mye overflatemkk at skiltene nesten ikke syntes og en skvettlapp i hardplast p halv tte, som skrapet nedi ved den minste dump. Vingromssen, here we come!

Fra baksetet strmmet gamle melodier, og jeg spurte meg selv; hva er’re som skjer? Er det bare drm og fantasier? Neida, Postman Pat og Paw Patrol runger ut i kupeen, og muligens overdvde det verste av ulydene fra bde delagte skvettlapper og en utlmodig og lydsensitiv far. Ingen vei tilbake. Sett deg oppi krja la ballongen g. Bergen here we come eller noe...

skli p rumpa ned kulelypa i OL ville vrt en fryd for stumpene i forhold til den massasjen vi fikk av Mesta sine mesterverk over Vingromssen. S store dumper i vegen at vi nrmere Torpa omtrent letta og tok luftveien vestover i stedet for p en tre-fire hjul.

Med kvalme unger kom vi oss heldigvis helskinnet ned til Dokka, og kunne svinge ut p den litt bedre vegen mot skjnne Valdres. Ungene hadde ikke hatt ihjel hverandre enda, og ikke gtt p nervene til hverandre. Faktisk var stemningen s god at jeg tok meg selv i tenke What’s the Catch?

Det skulle jeg s klart aldri ha gjort, for rett etterp begynte klagingen. Vondt i magen, nr er vi fremme?, jeg er sulten jeg er trtt. Vel, jeg kjenner lusa p gangen og lot meg ikke irritere nevneverdig, men stoppet p en rasteplass og fikk sjekket p Booking.com etter mulige overnattinger i nrheten av Fagernes. Campinghytte uten frokost, mot utvask og tillegg for sengety til 700 spenn? Lite fristende. AirBnB hadde noen rom, men med store depositum eller gebyrer for vasking.

Scandic Fagernes 1199 kroner p familierom med tre senger inkl frokost. Tja. Joda. Dyrt, men veldig greit i forhold til slippe bde utvask og baling med sengety. Samtidig var det stas f frokostbuffet - selv om ungene trolig hadde vrt mer enn fornyd med hvert sitt rundstykke fra Kiwi. Fr jeg visste ordet av det hadde jeg trykket p bestill. Ingen vei tilbake. En dyr natt for spare to timers bilkjring i morgen, men det skulle ikke forundre meg om det var verdt det lll.

Vi var s vidt passert Flaggfjell fr maset begynte igjen. Langt er det til Fagernes?

Etter ha drmt meg bort i pleksiglassvarianten som drosjesjfrer i utlandet har mellom seteradene i flerbruksbiler, s s vi heldigvis Fagernes i det fjerne.

Men vi mtte ha oss middag. Det spise ute med unger er hplst. I alle fall med mine. S fremt man ikke er gjort av penger og gladelig spanderer p seg mltider som det bare pirkes i. Men det er koselig ogs da. S jeg prver hver gang overbevise bde meg selv som forelder og kidsa om at n blir det hyggelig. Det safeste er dessverre det drligste. Hus fra McD gr alltid ned, det er med leke som trekker oppmerksomheten vekk fra potensielle konflikter og det setter ikke fattern i annen gjeld enn samvittigheta. Det som har vist seg vre nest best har vrt kinarestauranter. Ris er og blir en hit.

Vi rullet inn i Fagernes og fikk yne p en sliten kinarestaurant samlokalisert med et hotell uten folk hverken i lobbyen eller resepsjonen. Som vandre rett inn i en pskekrim. Hvem hadde drept alle? Plutselig skranglet det i noe dekkety, og ei dame fra fjerne sten nsket oss velkommen med to menyer p drlig norsk og gestikulerte til oss at vi selv kunne velge hvilket slitte respatexbord vi ville sitte ved.

Vi plasserte oss ved vinduet. Ungene fant fort ut hva de ville ha, men kjkkenet kunne ikke levere kylling-nuggets, som var p barnemenyen. Innbakt kylling derimot kunne de levere, men den hadde de ikke i barneporsjon. Det gikk visst ikke dele voksenporsjonen i to heller, men de kunne lage en lunsjversjon - tro det eller ei - til 115 kroner kuveret.

Jeg flte meg litt som en reservert utgave av Jack Nicholson i den legendariske diner-scena fra Five Easy Pieces, men i stedet for akkedere noe mer, s bestilte jeg to stk og en p varm plate til far.

Jack Nicholson eller Vladimir?

Maten kom p bordet etter at ungene i lpet av ventetiden hadde pfrt de obligatoriske, stakkars gullfiskene ytterligere stress og svnproblemer. Helt greit, men ikke mer spennende og smaksrikt enn at far sjl kunne ha lagd det p kjkkenet. Dyrt var det ogs. Dyrere enn andre kinarestauranter p samme niv.

Nr 500 kroner fattigere gikk vi ut igjen tre kvarter senere. Far en god del mettere enn avkommet, siden jeg ogs fikk forsynt meg litt av ungenes tallerken. Ungene var mer interessert i isdisken enn spise opp middagen, men dessert ble ikke aktuelt. Du spanderer vel du, Iris? Hun ga meg the evil eye og jeg ga dama bak disken masterkortet. Vi betalte og dro.

Noen hundre meter bortenfor parkerte vi utafor Scandic, plukket med oss koffert og sekker, og ruslet mot inngangen. Midt i skyvedra lper det en gammel kjenning som ikke er kjenning rett p oss. Selveste Lahlum’en. N’ Hans Olav. Var vi n indeed med vandre inn i en pskekrim for alvor?

Jeg var nesten p et hei, men bet meg i det. Foran oss i ka stod flere av hans likemenn fra alle verdens kanter. Selv om den sjakkrutete, lilla vesten ikke var en del av antrekket, s lyste det nettopp litt sjakk av hele situasjonen.

S klart! Fagernes Chess International. Vi hadde ramlet inn p ei internasjonal sjakkturnering av alle ting, men med to unger p slep og et ansiktsuttrykk som lyste av chop suey, s var det ingen som tok Vladimir for vre noen deltaker.

Etter at Lahlum hadde nsket velkommen og talt opp kontigenten foran oss, s var det vr tur. Ingen familierom igjen, sa du? Vi hadde nyss bestilt et sdan p oh store Internett!? Vel, vel, vi kunne f ei barneseng p dobbeltrommet, da. Akkurat. Suns je oook, som mor mi sa. Vi fr vel litt rabatt da? h nei, du, vi var fortsatt tre stk. S prisen for dobbeltrom ble det samme som familierommet. Jeg som alltid har trodd prisene p rom har vrt pr rom og ikke huggu. 1199 kroner, takk. Frokosten er jo inkludert da, sa hun bak skranken. Doooh! Jeg bet i meg Jack Nicholson fra Five Easy Pieces igjen, tok nkkelen og tok fatt p fire etasjer med trapper med kidsa p slep.

Vel oppe og inne p rom 414, s fikk vi kastet fra oss utstyr og inspisert rommet. Helt greit selv uten ekstra seng, og best av alt: badekar! Ungene gikk i fra skaftet og var nakne fr jeg rakk ha av meg skoene. I det jeg hang opp jakka fylte vannet seg opp i badekaret og ungene hadde stjerner i ya. Snt blir luksus nr vi aldri har hatt badekar i heimen sjl.

Etter en tre kvarters tid i badekaret og litt lrdagsgodt, s var det deilig strekke seg ut i hotellsengene. Kidsa i ei seng, og fatter’n i ei annen.

Evelin sovnet nettopp mot veggen, og snorker fornyd mens storesster og far venter p Alle mot 1. S fr vi se hvor lenge vi holder ut fr vi slukner. Det er nok sjakkfolket som m gjre discoen p Fagernes i kveld.

S sprs det om kidsa sover lenger enn normalt i morgen selv med en fremskutt time. Gjr de det s var det vel verdt tjuvstarte turen selv til dyre dommer.

Vladimir p nye turer

Det ser ikke ut til bli vr p stlandet, selv om sola riktignok har vist seg de siste dagene. Vladimir har ikke kunnet gledet seg over det, siden han har vrt nede for telling med forkjlelse hele uka. Hosten sitter fortsatt igjen, men i morgen blir det en tur p jobb fr det brer p en aldri s liten pskeferie.

Sndag morgen tar Vladimir med seg ungene sine p road trip rett vest - mot Bergen, byen med skarre-r’er, pingviner og regnrekorder. Byen med Ulriken og Brann stadion. Byen med Flien, som et nordisk Valparaiso ved havet. Byen med bryggen.

7 timer i bil med to unger som trolig begynner lure p om vi snart er fremme fr vi svinger av E6 ved Vingrom. Sekker, soveposer, brillebjrn og tegnesaker. Sndag til onsdag i ei leilighet p rstad. Jomfruturen p AirBnB for far Vladimir. For meg. For kidsa.

P tur vkner ogs bloggen til live. Estragon blir igjen p stlandet, men Vladimir og kidsa skal prve levere noen linjer om opplevelsene denne psken.

Forvrig kan det ogs fristes med at til sommeren vil det bli blogging fra Vladimir og Estragon, nr de legger ut p turen Finland p langs, i Team Bachstads hjulspor. Ikke med varemopeder, men i en sliten Mazda 5: Vladimirs faste flgesvenn. Estragon blir min gode venn og fetter hvis navn deles av en kjent norsk dikter og forfatter.

Hang - Utsjoki p ei god uke. Riddu-Riddu i Kfjord, og deretter straka vegen hjem. 11 dager med mye moro, mye mygg, forhpentligvis lite sauna og vodka, men trolig en del bde blogging og vlogging til alle dere fans der ute. Velkommen skal dere vre!

Hilsen Vladimir

Dag 6 - Den lange reisen hjem

Bde Vladimir og Estragon kjente p den stikkende flelsen av vemod da alarmen ringte halv tte p Premier Inn Huddersfield i dag tidlig. Tjue minutter ekstra med slumring senere, med en drm om at det var forrige torsdag og vi fortsatt hadde flere dager igjen i den fantastiske landsdelen Yorkshire, s mtte vi se realitetene i ynene og komme oss i gang.

Vi pakket sammen, fortsatt med en bismak og en fantasirik drm om et parallelt liv i Yorkshire. Samtidig har vi jo vre gode liv hjemme ogs, med de vi er glad i. Familie og venner. Litt melankolske fjernet vi alle spor fra rom 8 med utsikt over de vakre husbtene p sndekte Broad Canal. Et sndryss som hadde kommet i lpet av natten, som et frampek om hva som ventet oss hjemme i moderlandet.

Vi sjekket ut og fikk resepsjonisten til bestille en drosje til oss, s vi slapp drasse p koffertene gjennom slapsen som hadde lagt seg i gatene.

Drmmen om forbli i Yorkshire holdt p g i oppfyllelse da sjfren kjrte rett ut i veien fra hotellet uten se seg for. Et nestenkrasj av dimensjoner og livet passerte i revy et nanosekund.

Med forhyet puls, trolig p alle tre, putret vi opp til den rverdige stasjonen, der vi hoppet ut og skulle kjpe togbilletter til flyplassen.

Vladimir og Estragon er enig i mye, og har mange av de samme tankene om mye. Dette gjr livet p reise veldig enkelt og samtidig bde morsomt og interessant. Siden midten p 90-tallet har vi hatt evnen til bde more hverandre og le hverandre opp med en felles frustrasjon over det moderne samfunnet. Vi er p mange mter fdt noen ti-r for sent begge to, hvis ikke hundre.

Funksjonalisme og effektivisering er to ting vi skyr som pesten, og derfor er ogs England et frisk pust med sine forkjrligheten for gamle tradisjoner og kotymer.

Men ingenting vokser inn i himmelen, s p togstasjonen var det jo selvsagt kul i h&@$#+ umulig f kjpt billett til Manchester Airport p den helautomatiske billettautomaten.

Heldigvis var vi jo fortsatt i England, s plutselig penbarte hun seg i et hjrne av stasjonen - et vaskekte menneske som solgte togbilletter manuelt i ei billettluke. Sett p maken, a gitt!

Vladimir og Estragon stilte seg opp, fikk profesjonell hjelp, og stod plutselig med to billetter til 22.50 pr stykk i hendene (og ei flaske vann, da) og ventet p toget.

Toget var proppet av folk som skulle inn til Manchester, s vi mtte nye oss med stplasser. Helt greit, siden det jo ndvendigvis mtte bli mye sitting resten av dagen.

Vi nt siste synet av Yorkshire fra togvinduet fr vi etter en snartur innom Manchester Piccadilly var ute ved flyplassen.

Vi hadde ftt rapporter og lest oppdateringer hjemmefra, og skjnte det nok en gang var unntakstilstander og massivt snvr hjemme.

P Lillehammer, hjemme hos Vladimir, ble det meldt om glatte gater, ulykker og voldsomme mengder sn. Estragon sin kone hadde meldt om sn og drlig vr hjemme p Reinsvoll.

Det ble ikke bedre av at oppdateringene ogs kom fra Norwegian via tekstmeldinger. Frst utsatt tjue minutter, deretter en time og til slutt ble opprinnelig avgang 12.25 lokal tid til 14.05!

Enda en grunn til at bde Vladimir og Estragon lot seg fare opp. Venting er vi visst nok like drlige p, og det ble det bde i sikkerhetskontrollen, der s klart Vladimir ble dratt til side og nye kroppsvisitert, og ikke minst i avgangshallen i pvente avgang. Det hjalp ikke nevneverdig p utlmodigheten kjpe en frokostbaguett p Upper Crust, til halve prisen kontra Gardermoen.

Ei heller nok en gang mtte krangle med en helautomatisk gjr det selv-maskin p kiosken WH Smith, der Vladimir fant ut at han skulle bruke de siste pundene. Mens Estragon stod utenfor og gliste, s holdt Vladimir p g ut av sitt gode skinn nr maskina ikke fungerte og assistenten, som p minstelnn skulle overvke det hele, stod i telefonen.

Ei enslig manuell kasse hadde garantert gitt mer flyt enn disse seks automatiske, hvorav Vladimir lagde propp i den ene, et eldre ektepar studerte bruksanvisningen p en annen, mens en smbarnsfamilie lot barna f putte p pence ad mas p en tredje. Ka ble lengre og lengre bak oss. Endelig var assistenten ferdig i telefonen, trykket p et par knapper og konkluderte med ansiktsuttrykket at systemet fungerte utmerket, men at det led ufortjent av brukerfeil fra en skalla nordmann i 40-ra med for mange kilo og for lite tlmodighet.

Neste post: avgangshallen. Ny ventetid. Vladimir prvde duppe av og var i drmmeland bde to og tre ganger i korte yeblikk, samtidlige ganger vekket igjen av enten nakkesleng eller spedbarnet som satt p moras fang rett bortenfor og var om mulig enda mer utlmodig enn bde Vladimir og Estragon.

For uten duppe av gikk det mye tid p se p folk. Alltid like gy se p andre, lage historier om disse; hvor de bor, hva de gjr, hva de har vrt ute p. Dette har merkelig nok fascinert meg i all tid s lenge jeg kan huske.

En del middelaldrende karer med Man City-utstyr var p vei hjem etter helgens knusende 5-1 seier mot Leicester. Derimot observerte jeg ingen med Huddersfield eller York-effekter. Et nyforelsket par med en nyfdt liten tass skulle hjem til fars familie. Han var norsk, mor var engelsk. Et ungt kjrestepar med grnt og bltt hr, protest-buttons og converse-sko skulle kanskje hjem fra en emo-konsert i Bradford, eller kanskje var de britiske og skulle til Norge for dra p konsert eller beske museer? Javel, s er jeg forutinntatt i mine antagelser og historiemaking; De skulle neppe p skiferie til Hafjell!

Estragon s forvrig noen kjente fjes fra Raufoss som han sa hei til. Hei til dere.

Da vi endelig kom oss p flyet, s var i alle fall lykken at vi hadde booket oss inn p rad 1. Ekstra beinplass og frstemann ut i Oslo. Perfekt for utlmodige sjeler!

Stefan fra Sverige, som var vr kaptein for anledningen, tok en snarvei i lufta for prve ta igjen noen minutter av forsinkelsen. Vi kom inn over Norge ikke langt st for Jren, og s at snen ogs l p bakken sr i landet.

Da flyet landet p Gardermoen, s stod Vladimir og Estragon som to tente lys frst i saueflokken p noen hundre. Wiiiii!

Etter ha travet gjennom passkontrollen og en liten tur innom tax-free, s l koffertene straks klare p bndet. Vi svelget tungt et par ganger og bakset oss ut i sndrevet mens Vladimir lurte flt p konsekvensene av programmessig ha klart rote bort kvitteringa fra Dalen parkering.

Bussen fra Dalen var bare tre minutter unna, s vi vasset mot utgang 3 p vre plan, kastet kofferter inn i bagasjehengeren og fant igjen baksetet. Sammen med en norsk-vietnamesisk familie p fire som trolig hadde vrt i Paris p Disneyland Europa, med to unger som bar sine plysjhatter fra Disney med stolthet, s ble vi fraktet tilbake til start.

Vi fikk ikke penger som p Monopol, men fikk heldigvis hentet ut bilen uten kvittering av den arbeidstrtte stretotningen bak skranken.

Estragon voktet bagasjen som en pitbull, mens Vladimir hastet bort og mkte av og skrapte bilen.

N ventet den lange veien hjem til Toten og Lillehammer. Frst avlevering av Estragon hjemme p Reinsvoll og deretter strake vegen hjem til Lillehammer for Vladmir.

Fortsatt med litt vemod snakket vi om opplevelsene vi har hatt, hva vi ville gjort annerledes hvis vi skulle ha reist p samme turen igjen i morgen tidlig og nr vi burde starte planleggingen av neste Englandstur. I tillegg flte vi begge en ydmykhet over at vi faktisk har ftt oppleve det vi har opplevd disse seks dagene p tur. Opplevelser for livet.

Estragon ble sluppet av p Reinsvoll. Vi takket for turen og Vladimir kjrte videre hjem til Lillehammer, og hverdagen. En tur innom Kiwi for kjpe det hyst ndvendige fordelt p to poser kom p den nette summen av 570 kroner. Farvel England, velkommen Norge.

Hjemme p Vingnes var snkantene rekordhye og over to meter flere steder. En portal av sn hadde penbart seg utenfor carporten. Takket vre verdens beste naboer og huseiere, s var det jammen blst utenfor dra og alt kunne bres rett inn fra bilen. Takk!

En flott tur kunne avsluttes. Minnene bevares som bde bilder, filmer, blogg og i hodene - og hjertet.

Hverken Vladimir eller Estragon er ferdig med Yorkshire. Men om det blir neste gang igjen vil tiden vite.

I morgen venter hverdagen igjen, med jobb klokka 0800 og henting av mine flotte dtre i barnehage og skole etter jobb. Tre spinning-kter med tredjeklassestudenter ved Bachelor i Idrett ved hgskolen jeg jobber blir det ogs tid til fr vi skriver helg igjen. Det blir litt godt med hverdag igjen ogs!

For Estragon venter IKEA med kona, jobbing, en velfortjent joggetur i snen og snart besk av dattera i vinterferien. Ja, hverdagen!

Takk for en uforglemmelig tur, Estragon!

- og hper du som har lest dette ogs har hatt glede av flge oss p tur her p denne bloggen!

Vladimir

Dag 5 - salme ved reisens slutt

S var det snart over for denne gang. Klokka ringte tte p Crescent Guest House, og etter en dusj ble frokosten skippet, nklene levert og taxi bestilt.

Kvarteret etterp ventet vi p toget som skulle ta oss de 50 minuttene vestover til Huddersfield, der vi skulle ha siste natt og se p Premier League-matchen Huddersfield - Bournemouth.

Duskregnet i York s ut til gi seg da vi passerte Leeds, og da vi steg ut av toget i Huddersfield var det bde solglimt og bl himmel i horisonten. Vi droppet taxi, og tok fatt p rusleturen til hotellet vi hadde bestilt, som skulle ligge omtrent midt mellom jernbanestasjonen og John Smith Stadium, som Huddersfields flotte stadion er dpt av sponsorgrunner. John Smith bryggerier, alts, som lager en Bitter som Estragon har blitt godt kjent med p turen.

Hotellet l like ved en vakker kanal (og den seks-felts motorvei!) og drmmen om husbtferie i England vknet igjen for bde Vladimir og Estragon.

Det var alt for tidlig sjekke inn da vi ankom ved 10-tida, men karen i resepsjonen kunne gladelig lse inn bagasjen vr s lenge. Han lurte p hva to nordmenn skulle gjre i Huddersfield, og da vi svarte fotball fikk han stjerner i ynene. Vi sa vi hadde vrt i York p match i gr, og det viste seg at han var fra Salford, som ble sendt hjem i skam fra Bootham Crescent i gr.

Ingen skade skjedd. Han var ikke fan, men heiet selv p Bolton Wanderers. Vi klarte skryte p oss at vi var groundhoppere (banehoppere; en rase mennesker som liker beske flest mulig forskjellige stadioner for se offisielle kamper) nr han spurte hvorfor Huddersfield, men gikk skikkelig p trynet. I’m a groundhopper, svarte han entusiastisk. How many grounds have you been to?

Vi mtte umiddelbart begynne ro, for vi har tross alt ikke veeeldig mange stadioner p CVen enda. Han kunne imidlertid tipse om en egen Groundhopper-samling i Wales som tilrettela at man kunne beske tre baner med offisielle kamper p en dag.

Vi rodde det vi kunne og klarte skifte samtaletema til frokost, og servicevennelig tok han oss med ut og pekte oss i retning bysentrum, som l rett gjennom kjpesenteret vis a vis hotellet.

Etter en frisk og god baguett-lunsj p Subway tok vi los p noen Huddersfield-fans, som allerede var p vei til fots mot stadion.

Omrdet rundt stadionen var p den ene siden et industriomrde, men selve stadionen var flott laget nrmest inn i en liten skam, med bde hydedrag og trr. Det var visst historisk mye vind og kaldt der, hadde noen i York advart oss, s Vladimir stilte seg i k for kjpe seg ei varmere lue.

Det var kok i den lille butikken fr kampstart, og bde skjerf og luer gikk som varmt hvetebrd i anledning vret.

Vi ruslet gjennom turnstilesen og fant plassene vre p rad H bak mlet. Nrhet til banen, men kanskje litt drlig utsikt over motsatt side - som jo alltid er dilemmaet nr man sitter eller str bak ml.

Heldigvis hadde klubben lagt ut sitteunderlag som var fint legge p det blte setet. Det fylte seg opp raskt og flelsen av sild i tnne spredde seg med mange store mannfolk p alle kanter.

Det var surt og kaldt, s den varme Huddersfield-lua kom godt med!

Vi tok oppvarmingen i yesyn, og Vladimir koste seg med f se mange av de kjente navnene han har spilt med p FIFA eller hatt p Fantasy-laget sitt. To dansker spilte fra start; Jonas Lssl og Mathias Zanka Jrgensen.

Vladimir var ogs spent p se Alex Pritchard, som er en spiller etter han smak - og som har vrt innom Swindon tidlig i karrieren.

Michael Oliver blste i gang, regnet hadde sluttet og sola stakk frem. Huddersfield spilte mot vr kortside i frste omgang, s vi kunne studere Begovic sine keeperrutiner p nrt hold. Hlspark i stolperota og et hopp i tverrliggeren. Akkurat som Vladimir sine rutiner p Bverbru gutter i 1989.

Sju minutter tok det fr stadion og ikke minst vr kortside eksploderte, og hvem andre enn lille, store Alex Pritchard scoret sitt frste ml for The Terriers.

Bournemouth utlignet ikke lenge etter, og med utligningen kom ogs et helvetes vr innover stadion - med haglskurer og kastevind.

Vladmir s sitt snitt til filme et frispark fra kanten av sekstenmeteren et godt stykke ut i omgangen, og jammen ble det ikke scoring etter en Steve Mounie-heading. Alt fikk Vladimir p tape!

Plutselig var det bl himmel igjen og sola varmet, men hvor lenge var Adam i paradis? Rett fr pause kom nok ei voldsom haglskur og grvr over stadion.

Pauseunderholdningen ble rusle seg en tur langs kanten p kortsida, overhre bde vestlendinger, trndere og andre totninger p tur og vinke til Harry The Terrier.

Huddersfield scorer ytterligere to ml i andre omgang, og vant fortjent hele 4-1. En vanvittig underholdende fotballkamp med hyt tempo og mye godt spill. Vi prvde ogs kaste opp p noen av sangene, som jo ofte er de samme variasjonene av de standard, tradisjonelle sangen.

O’leee, o’le, o’le, o’leeee - Mounie, Mounie

Etter kampen ble spillerne hyllet, og vi la ut p spaserturen tilbake til hotellet, der sengene ble alt for fristende etter innsjekk.

Estragon fant School of Rock p fjernsynet, og plutselig l vi i hver vr seng og s p film. Minst like Irriterende som hjemme var det at reklameavbruddene kom som haglen p stadion en time tidligere.

En dusj i badekaret, og Estragon kviknet til igjen som en hengende blomst som fr nytt vann. Vladimir var klar igjen etter en liten runde mot Blund, uten ta telling. Rvva mtte i gir, ellers kom vi til ende i bosoa med reklamefjernsyn.

Etter ha sett seg litt om i byen, vrt innom et par kritisk drlige puber med live fotball og alt for hy, og drlig, musikk - s havnet vi innom den trivelige puben Plumbers Arms.

Er par l p Estragon og ditto cidere p Vladimir, samt Southampton - Liverpool p TV - absolutt innafor!

I det 65. minutt skjedde det lite p St. Marys, men utenfor puben parkerte en varebil med seks ikke-maskerte menn med store kofferter, som sprengte seg inn p puben. Kveldens orkester var p plass! Age against the machine. Punk og rock. Covermusikk alt sammen. De rigget og ordnet i kroken rett ved der vi satt, og vi skravler noen ord med ene gitaristen og roadie/lydmannen. Gjengen kom fra Bradford og var Bradford City-fans, men sndag kveld var det gammel, britisk rock som gjaldt!

Vi fikk med oss lydsjekken med You Really got me (now) fr vi kom til fornuften og kastet inn hndkleet. Vel, hndkleet kom ikke lengre enn rett nedi gata, for gutta var klar for et siste mltid. En salme ved reisens slutt.

Den indiske restauranten Nawaab s bde trivelig og smakfull ut, s vi fikk oss et to-manns bord, kjpte oss hver vr pint og slo til med bde forrett og hovedrett. Det var jo tross alt turens siste middag. ynene var som fr mer sultne enn magene!

Papadums, scampi, kylling, diverse ris, nan-brd og en haug med sauser og dipper kom p bordet, servert av Sheffield United-spissen Leon Clarkes ukjente bror. Alle har et sskenbarn p Gjvik sies det, og det kan tyde p at alle ogs har en bror p en restaurant!

Hva i himmelens navn hadde vi gjort. Ballongen ble strre og strre, og til slutt satt vi tilbake som to stinne idioter som hadde gtt p nok en matsmell. Serist? Lrer vi aldri? Ok, when in Rome do as the Romans, sies det. So be done!

Etter ha glist, stnnet, uffet, slektshistoriepratet og konsolidert seg i 30-40 minutter etter maten, s betalte vi og gikk.

Ute var det kommet et tynt lag sn, men det gjorde godt bevege legemet de snaue 800 meterne til hotellet.

Der kastet vi oss ned i sengene, vel vitende om at dette var siste reis for denne gang. Vr salme ved reisens slutt.

I morgen venter reisedag hjem, med tog, venting, fly, venting, tog, bil, ismking, banning og sverting, bil, venting og snmking. Flyet gr nrmere halv ett fra Manchester Airport, s heldigvis kan vi sove ut litt av turen i natt, s vi ikke trenger nok en ferie for komme seg igjen 🇬

God natt og sov godt fra rom 8 ved elvebredden i Englands strste town, som forvrig iflge den filippinske salatmikseren p Subway var en by uten katedral - mens har byen katedral, s er det en City. Disse navnene gr igjen p en rekke byers navn ogs. S da vet du hvilken by som har katedral av Ipswich Town og Norwich City.

Men s hadde vel Huddersfield katedral allikevel da? Forvirringen er total, tannbrsten er klar og det siste avsnittet av dette blogginnlegget totalt meningslst. Snn gr’no dagan....

Dag 4 - fotball og fele

Hva er det vi er ute p? Hvordan skal dette ende? Nest siste morgen i York startet med at Estragons alarm ringte klokka 06.30, dryt fire og en halv time etter at Vladimir sovnet midt i bloggskrivingen av dag 3.

Estragon slo med en god trent armsving av alarmen og purket videre i senga di, mens Vladimir i den andre senga s klart ikke klare sovne p igjen etter ha funnet igjen mobilen i dyna med et ikke-ferdig blogginnlegg.

Tre kvarter senere var Vladimir fortsatt svnls, mens Estragon hadde vknet p nytt for flge med p sin venninne Ingvild Flugstad stberg p frste OL-dag fra Pjong Sjang syd for Kim - p vr vesle hotell-TV uten mulighet for tekst-TV.

Frokost i dag ble inntatt i et fullt spisevrelse p gjestehuset. Tydelig mer populrt overnatte her p helg. Naboene snakket Oslo-dialekt, og Vladimir tenkte frst si noe flsete som Jass, det er flere nordmenn her, fr han kom p hvor idiotisk han selv synes det er bare fordi vi er i et annet land. Jeg holdt kjeft, og det samme gjorde gutta p nabobordet, som forvrig har flyttet inn p naborommet i tredjeetasjen - en fire-fem flortynne centimeter fra hodene vres.

Etter frokost ruslet vi ut og over bybrua mot stasjonen, der en vt drm for Estragon gikk i opplevelse - nemlig beske togmuseet.

Inne i den store hallen stod det mange rverdige, gamle tog som minnet oss begge om tider da alt egentlig var bedre: i alle fall for de som hadde rd til kjre de flotte togene, hvis design og interir ikke bare var preget av funksjonalisme og resultatet av anbudsrunder som i dag. Ingen kaffeautomater som aldri virket da, men egne spisevogner og/eller serveringstraller. Ikke noe billig plastikk, men teak og flyel. Ekstravagant, dog ikke for arbeiderklassen hvis opplevelse av disse togene vel trolig begrenset seg til fars historier fra fyrrommet eller trainspotting.

Apropos trainspotting: Estragon spottet ogs train i miniatyr, og siklet lenge p noen av modellene han til stor sorg ikke fikk som barn.

Fr vi slapp ut igjen hadde Estragon ogs rukket en kort prat med en turist fra stre Washington (state) om kreasjonisme, livssyn og hva de begge ville spurt St. Peter om. Underlig hva som plutselig kan manifistere seg p et jernbanemuseum!

Etter museet og Estragons ukritiske shopping av plakater og bilder han har tenkt overtale kona til tapetsere opp p veggen hjemme, s ramlet vi nok en gang innom Samuel Smith-puben King’s Arms.

Valgets kvaler nede ved elvebredden. Kaffe, te eller pint.

Vi var tross alt spass reduserte etter to dager med seris rangling at vi ikke s noen grunn til ikke g for et ekte hat trick.

Estragon havnet nok en gang i passiar, denne gangen med en lokal herremann som lette etter sin norske venn. Jeg kan vre din venn, sa Estragon, og forskte legge armen rundt ham - men de gikk hvert til sitt etter at len kom p bordet.

Etter en tur innom rommet og en Social Club der inngangen kostet 1 pund, og de viste Sheffield United mot Leeds i stedet for Spurs - Arsenal, bar det videre til Bootham Crescent.

Vladimir kjpte program ved inngangen og deretter sikret vi oss billetter p langsiden til 17 stykket, samt en hot dog i mangel av noe lunsj.

Etter at plsa var inntatt ruslet vi opp til The Keith Walwyn Suite, som vi hadde ftt billetter til av Phil.

Phil sa han hadde en overraskelse til oss. Kampbilletter p huset og kampprogrammet fra Neil Tarrents debutkamp (og som han scoret sitt eneste ml for York) i. Et klenodium som vi mtte vise til interesserte av Raufoss-fotballens historie og som husket Tarrant godt fra tida p gamlebanen.

N hadde vi jo kjpt billetter selv, s da sparte han klubben for det utlegget. I tillegg var det ogs mat inkludert i denne VIP-billetten, s med en nyfordyd plse i magen gikk vi rett over p en kyllingblanding i hamburgerbrd, og nok en l. Sukk!

Det at vi var der i dag bleknet veldig i forhold til det virkelig store evenementet i dag: nemlig en overrekkelse av York-helten Keith Walwyns gamle drakt til hans enke og familie. Walwyn var en stor spiller for York p 80-tallet, men som dessverre dde alt for tidlig som 47-ring. I sin tid ble en gammel drakt auksjonert bort for generere penger til Walvyns snns livsndvendige hjerteoperasjon.

I mange, mange r har den vrt savnet, inntil en fan fant den igjen i sin private draktsamling. N hadde klubben ftt kjpt tilbake drakta og overrekkelsen av denne til Walwyns enke og snner, hvis den ene trolig reddet livet takket vre drakta p 80-tallet. Det var en rrende og fin historie og seanse, som ogs ble gjentatt p banen i pausa.

Tjue minutter fr kampstart takket vi for oss i suiten og fant vre plasser p seksjon B p Main Stand. Skjnt, vre og vre. Her gjaldt flgende regel: unummererte billetter, s sitt hvor du vil utenom setene med reserved-merke - som var remerket de imponerende 1900 med sesongkort.

Vrt valg falt p den vre halvdelen av seter, som i motsetning til den nedres rde plastutseende var klassiske i nr rottent tre, men med en flott teak-aktig finish der selve rompa skulle vre.

Kampen ble skikkelig underholdende. York tok ledelsen etter en knallml av The Pocket Rocket - lille Aiden Connolly, fr dommeren hjalp Salford med to annulleringer av tilsynelatende greie York-ml - og Big Jon Parkin smalt et straffespark rett i tverrliggeren.

Tross slitne bein og ukonsentrasjon i bakre legg mot slutten, s red York seieren i land mot serielederen. Herlig stemning blandt 3300 p tribunen - slettes ikke verst i 6. div (vel, sjette niv - National North Vanarama.

Etter kampen ble det samling i bunn - av gata, nemlig p hotellet. Dagens andre dusj for Vladmir var et faktum, for han trengte vkne etter ha kjemper mot de trtte krigerne siden halv sju samme morgen.

Etter det bar det ut p galeien igjen: innom Minster Inn en tur for se etter Dave eller Phil, men ingen kjente fjes var se der - og plassen var kjk full.

Vi endte nok en gang p Eagle and Child, hvor vi prvde komme til hektene igjen. Drikke gjorde ingen sommer. Bde Vladimir og Estragon ble heite i toppen av en GT som selve pningsnummeret.

Frst da vi fikk i oss hver vr klassiske Shepard’s Pie s kom ogs formen gradvis tilbake.

Fra ha ftt dagsformen inn via litt lokalt lam i form, s gikk den p retur forsvinnende fort da vi fant p genistreken bestille oss dessert. Sjokolade, Brownies, krem og is.

Nok en gang tilbake til start, der alts. Desserten sank selvsagt som en stein innvortes p begge, s vi fikk hverken drukket opp len eller snakket med noen

Klokka halv ni ruslet vi bort p The Tree-legged mare, der vi igjen var klare for hre Dan Webster, den ene fra kompaniet.

Frste sett spilte han alene. Gamlekara fra Norge kjpte seg GT p GT, og i andre sett satt allsangen igjen lst.

Til andre sett hadde Dan ogs ftt med seg Emily Lawler, som studerer fele (fiolin) ved universitet. Ja, hun vi satt med i gr.

Sammen lt Dan og Emily nydelig som f. Den sjarmerende, unge, men blyge, fiolinisten fra Lowestoft, gjorde seg utmerket litt halvt p siden og bak Main man Dan. Tross beskjedenheten blomstret hun ut over i andre settet - og de leverte perle p perle sammen - til og med Counting Crows.

Emily hadde forvrig kommet lpende i regnet for rekke andre sett. Hun hadde akkurat godt av scenen p Barbarican, der hun nyss hadde spilt Beethoven for en helt annen mlgruppe enn p puben. Klientellet minte en del om som p Tottos. Britisk oversminket (verste oversminkinga skjer i UK) og stupfulle 18-ringer, blandet med ei og anna full dame i 60-ring.

Da konserten var ferdig takket de gamle, smalkoholiserte turistene pent for seg til duoen, og la ut p vandring nedover Bootham p jakt etter senga.

En tur innom Sainsbury for litt vann og snacks, og deretter marsj i seng - til en vanvittig vind som sang og reiv i husveggene av solid mur.

Nok en dag unnagjort. Bde fotballen og fela leverte!

Dag 3 - Fritert fisk og nydelig musikk

Vladimir mtte ha sovnet flere ganger i lpet av den siste timen han blogget fra senga. Duppet av i det minste. Siste delen var delvis eller helt uforstelig i gr, og til hordene av spente lesere beklages det dypt fra 77 Bootham fredag morgen.

Estragon var fortsatt brisen nr duoen hastet ned for frokost p slaget tte.

Ikke s hyt ut i dag, s vi Vladimir nyde seg med frokostblanding, toast og kaffe - samt et par skiver bacon for kompensere for grsdagens flytende eskapader. Estragon gikk for bacon, toast, kaffe og egg.

Etter middag hastet vi ut i den smsure vinden mot York Minster, der en Mercedes Sprinter fra Mountain Goat Tours skulle vente p ta oss p en rundtur to bakfulle pensjonister p Englandstur verdig.

Og der penbarte den seg! Den livlige sjfren JJ nsket oss velkommen til gards, og som to dritunger p skolebussen kastet vi oss over bakseteraden. Ble det bare oss to og JJ?

Neida. Vi fikk selskap av et trivelig ektepar fra Toronto, Canada. Jim, en professor i statsvitenskap fra York University i Toronto (ikke University of York, som ligger rett borti gata her alts), og Sandy, en tidligere advokat, hadde ogs funnet ut at en busstur til Whitby og omegn var den perfekte mten kaste bort en overskyet fredag i Yorkshire p.

JJ viste seg som en meget kunnskapsrik guide, og liret av seg lokalhistorie, vikinghistorie, normannisk historie og vittigheter, mens vi fartet ut av York sentrum mot North York Moors.

Frste stopp var Goathland, der Estragons favorittprogram Med hjartet p rette staden var spilt inn, samt togstasjonen ogs kjent fra Harry Potter-filmene.

JJ hadde sin frste dag p jobb etter en fem ukers ferie der han hadde vrt hjemme hos din dende far i Katalonia, og beklaget seg for at han var litt rusten. Den halvt katalanske og halvt Leedske (!) sjfren var imidlertid spot on p guidingen - men kunne vel vrt litt mer raus p tida vi fikk i Goathland: kun 30 minutter. Fr vi fikk summet oss nede p togstasjonen hadde 20 av dem gtt, og Vladimir hastet opp igjen for f med bde butikkene og en tur innom den lokale utedoen.

Estragon var no where to be seen - han som var fan og greier! Hadde han falt i elva bak stasjonen eller rotet seg vekk i et villniss? Vladimir svingte innom en butikk og la igjen noen pund p lokal Heartland-merch, og parallelt med at bussen kom for hente oss, dukket Estragon opp igjen som trollet fra esken. To portretter for familiealbumet og tante ble tatt i en fei, fr vi mtte inn igjen i bussen, som skulle rulle videre p smale landsbyveger mot Nordsjen.

Egentlig var n planen Whitby, men et unisont nske fra bde wanna-be-pensjonistene fra Norge og semi-pensjonistene fra Toronto, s kostet JJ mot den lille smugler- og kystbyen Robin Hood’s Bay.

Regnet begynte sl inn over stkysten n, og vi fikk snaut 40 minutter til rdighet p g den bratte bakken ned til byen og se oss omkring. For en fantastisk, liten by. Som et Positano i Yorkshire klamret den seg fast til klippene, og det var lett se for seg hvorfor byen ble valgt som arnested for sjmenn med skumle (og konomiske) hensikter.

Det vte vret inviterte oss til finne en pub eller kaf, men flere steder var stengt i den svnige landsbyen. I ei sidegate etter ha forsert et trivelig, lite smug s dukket imidlertid den flotte, koselige kafeen med det hysterisk gode navnet Tea, Toast and Post opp.

En alternativ plass helt etter Vladimir og Estragon sin smak, og siden grsdagen fortsatt hang godt i, s ble bestillingen ei kanne Yorkshire Tea - s klart oppskriftsmessig med melk!

Ahh! Deilig varme spredde seg innvortes, men igjen begynte klokka tikke litt for fort, og vi s for oss at bde sjfr JJ og Jim & Sandy satt ventet p oss i bussen med knyttede never.

Vi fortet oss med drikke opp koppen, selv om tre fjerdedeler av kanna dessverre stod igjen, og skulle gjre opp raskt. Dette var derimot ingen plass for kjappe vendinger og raske handlinger. De pratesalige og supertrivelige eierne Lou og Luke var veldig interessert i Norge og dra p skiferie, og vi kom nesten ikke fra. P dette stedet kunne vi nok ha blitt i timesvis, og sjelden treffer man p s flotte folk p s kort tid. Vi sa farvel og nsket dem velkommen til Norge, og tok fatt p bakken opp igjen til bussen.

Halvveis opp i bakken s vi heldigvis kanadierne bak oss, og kunne roe tempoet litt mens regnet fortsatte piske ned.

Blte, men fattet, fant vi plassen bakerst i bussen og tok fatt p neste etappe mot Whitby - der vi fikk to timer til rdighet inkluder lunsj.

Whitby viste seg som en fantastisk flott by, men regnet hadde eskalert og det hadde blst skikkelig opp.

Det klokeste ville vre finne seg en trivelig pub fr vi ble skkblaute, og duret inn p en som s ut til ha fersk fish and chips i enden av veien p stsiden av brua.

Der fristet plutselig igjen pils, og akkompagnert av en gedigen tallerken med lokal torsk i deig, fritert etter engelske anti-kolesterol-advarslers perfeksjon ble dette til en halvannen time med frtsing.

Regnet hadde gitt seg da vi endelig fikk stabbet oss ut igjen av puben, og vi rakk en brtur nedom brygga, ut p pieret, over brua og langs vestsiden mer alle spillebulene en searesort i England verdig. Whitby virket litt som en fattigmanns variant av vestkystens Blackpool nr det gjaldt grell partyunderholdning. Eller et Coney Island i miniatyr. Spkoner, Goth-butikker, plseboder og maskiner som fristet med tusenvis av smpence bde inn og ut.

Guiden fortalte om Goth- og Steam Punk festivaler i byen, antageligvis som flge av at Bram Stoker satt p hotellet The Royal rett ved siden av den hvalkjeften og klekket ut ideen til Dracula.

P hekta kom vi til mtestedet igjen akkurat p sekundet, der sjfren, professoren og advokaten tlmodig satt og nske bde Vladimir og Estragon inn i varmen igjen.

Turen gikk n ut av byen og gjennom postmann Pat-veger langs Dales og Moors. Snen l som melisdryss over heiene da vi kom litt opp i hyden, mens JJ rattet Sprinter’n p drlige vinterdekk i minst 40 km/t over anbefalt fartsgrense. De fire pensjonistene i bussen klamret seg fast til hndtak s best de kunne, mens steingjerdene fk forbi noen centimeter fra bussvinduene.

P toppen minnet det litt om Venabygdsfjellet uten fjell og hytter. Vi tok oss en tur ut for se p rypene i heia, men selve snlaget imponerte nok hverken nordmennene eller kanadierne.

JJ: It’s fucking cold, let’s get the hell out of the Moors!

Etter ha hastet hjem fra North York Moors, gjennom svinger og over humper, gjennom landsbyer og over Beggars Bridge, s landet vi endelig tilbake i York omtrent samtidig som sola gikk ned.

Det bar tilbake til hotellet for en cowboy-strekk fr middag, og jammen kom ikke Heartbeat p fjernsynet mens vi dste i opp hver vr respektive fjrmadrass.

Etter en tre-kvarters strekk ramlet vi nok en gang ut p byen p jakt etter middag. Estragon hadde nsker om italiensk, og valget falt p Bari i The Shambles.

Ikke fr vi hadde bestilt ei flaske rdvin, en calzone og en spaghetti med kjttboller, s kom kelneren drassende med den polske kokken Robert, som de mente nettopp hadde funnet sin lenge, savnede bror i Vladimir. Latteren trillet over det uste bordet med olivenolje, trt brd og rdvin, fr kokken forsvant inn igjen p kjkkenet.

Vi syntes dette var stor underholdning, og Vladimir nsket sin bror tilbake for et familieportrett. De to italieneren som arbeidet i front-desken stod og maste p polakken om at han mtte komme ut igjen og stille opp p bilde, og etter en del nling kom bror Robert ut igjen og fikk sine sekunder of fame sammen med Vladimir.

Etter det heller mislykkede italienske mltidet bar det tilbake til godt kjente Eagle and Child for nok ei flaske vin, men stedet var bare en skygge av seg selv s etter ha tmt flaska mtte vi ut finne noe bedre.

Nabopuben hadde gamlekara p plass med pints og instrumenter, og vi spaserte inn for hre.

Etter et par sanger ble det stilt, s Vladimir foreslo at vi skulle g til en del av sentrum vi ikke hadde vrt fr. Vi vandret av sted mot det som skulle vise seg vre ei gate full av musikksteder. Fra utsiden kunne vi p en pub hre ei jazza dame, mens en annen fikk vi vibber tilbake til jammen p Frimand. Begge deler lik uinteressant. Valget falt derfor p The Snickleway Inn.

Der stod trioen Dan, Polly and Mark klare for spille, og lite visste vi at vi skulle f oppleve ett av vre livs musikalske hydepunkter p ei live scene denne kvelden.

Nydelig vokal, enestende mandolin og delikat og musikalsk bass fylte rommet p den lille puben, og perler p perler kom ut fra vokalist Dan Websters munn.

De spilte seg gjennom en deilig porteflje med Norwegian Wood, The Speed of Loneliness, Ryan Adams- og Steve Earle sanger. Vakkert!

I pausa fikk de tilbud om drikke av Vladimir og Estragon, men takket hflig nei. Isen var derimot brutt og vi snakket en del om musikk, og fant felles referansepunkter i blant andre Ryan Adams. De skulle p vre nsker spille Oh My Sweet Carolina og New York etter pausa.

Nydelige folk med herlig musikksmak. I andre settet kom deres venninne Emily, som var fiolin-student ved byens universitet, og satte seg ned med oss.

Vi fikk folk-versjoner av blant andre bde Breakfast at Tiffanys og Two Princes. Himmel og hav! For en trio!

Vi var stumme av beundring og fikk sneket oss til bde autografer p Cd’er og et lagbilde.

Emily snakket om at hun skulle spille klassisk konsert p Barbarican i morgen, men fra kl 21 skulle hun spille med vokalist og gitarist p The Three Legged Mare. En plan for i morgen alts!

Etter stengetid bar turen tilbake til Crescent Guest House fulle av nye opplevelser, fritert fisk og nydelig musikk.

Dag 2 - Vikinger, Neil Tarrant og fylleblogging

Rise and shine! 07.30! Oppe etter en god natts svn p Crescent Guest House ventet en kort dusj i lunkent vann med drlig trykk. Ett rykk i ledningen for varmtvann, si? Gratulerer med dagen, og de to totningene ramlet ned de teppebelagte trappene og ned til en delvis og full english breakfast.

Etter ha gjort et par runder p det vesle rommet etter grsdagens eskapader bar det ut p Bootham Crescent, ei sidegate fra Bootham, der vr Crecent-gjestehus ligger. Forvirringen er total!

To minutters gange og vi ankom selve rosinen i plsa fr lunsj, nemlig York Citys hjemmebane Bootham Crescent.

P forhnd hadde vi alliert oss med Phil Howden, som er en slags altmuligmann i klubben. Redaktr av kampprogrammet, fan bak ml p David Longhurst Stand, bartender i Keith Walwyn-lounge, norsk elektronikamusikkfantast og supporterbutikk-kasserer.

Phil tok i mot oss med Yorkshire gjestfrihet og lot oss f en full omvisning rundt p banen med pflgende gode historier.

Faktisk er alle spillerne i York City p niv 6 fulltidsprofesjonelle, og de beste tjener faktisk 1000 pund i uka. Kjenn deres beskelsestid, norske fotballspillere i 1. og 2. divisjon. Hva med et eventyr i York?

Vi sugde til oss gamle, herlige fotballhistorier om hvordan supporterne sloss med bare never nr de i gamle dager ble loset gjennom tunnelen som gikk under The Popular Stand for bytte side ved halvtid.

Vi fikk en inngende forklaring om viktigheten av ha et lite lager av flagg og trommer som supporterne kunne bruke, slik at de slapp bre alt med seg hjem.

Selv materialforvaltere i norsk tredjedivisjon kunne og burde bli misunnelig av mindre.... eller?

Vladimir s sitt snitt til prate litt hull i hodet p stakkars Hr. Howden med noen trivielle uinteressante trivialiteter.

Deretter ble det en tur oppom bua der man kunne betale en additional pound for sitte p langside ble det ogs tid til. Estragon tok plass, som det frste mennesket p flere r i flge vr mann i York.

Vi gikk rundt stadion og hrte gode historier fra da York slo ut Manchester United fra FA-cupen og da Keith Houchen scoret alene med keeper.

Alt akkompagnert av luktene og synet av en ekte britisk fotballstadion med sjel, flasset maling, hvite stakittgjerder og et hull i muren for TV-folka.

Vi fikk historier om dametoalettet, muren bak bortesupporterene som var p randen til kollapse og banemesterens grnne traktor.

Etter rundturen bar det innom supporterklubben for kjpe den obligatoriske koppen og prate mitt mer tull.

Phil hadde et program skrive, s vi forlot stadionen ved 11-tida og travet videre inn mot sentrum.

N var det vel p tide med en l?

Vi vandret mot sentrum og gjennom The Shambles

Tilslutt fant vi The Golden Fleece, som hadde vrt omtalt som den mest haunted puben i England.

Og sannelig: i lpet av vre 40 minutter p puben, s ramlet samme bestikk-kurv i gulvet tre ganger. I shit you not!

Etter len var konsumert bar det videre gjennom The Shambles og ned mot inngangen av The Jorvik Viking Centre.

Vel inne og 11 pund fattigere ble vi satt bakerst i en vogn ala Soria Moria-slottet p Hunderfossen. Hele runden var interessant og informativ, men ble kanskje litt fort ferdig.

Etter museumsturen ble det handlet inn litt souvenirer og drikke, fr vi fant det for godt spise lunsj: kyllingbryst med stasj og drlig, stekte potetbter format som stenger.

Stinne av l og drlig pubmat ble det tid for en cowboystrekk p de harde madrassene i 77 Bootham.

Vi hadde avtalt mte Phil etter jobb p The Minster Inn, en pub rett nede i gata ikke langt fra The St Olavs Church. En hjemmekoselig liten plass utenfor allfarvei, med pen peis og en bartender som ogs fungerte som fyrbter.

Phils kompis Dave skulle ogs mte oss der, og det vi trodde skulle bli en l og en time p puben, viste seg bli en full og fantastisk helaften med to av de beste som York hadde by p.

Her ble det snakket om politikk, Brexit, engelsk fotball, norsk musikk og jernbane. Stemningen var fantastisk, pundet satt lst og vi tok turns for kjpe runder. Vladimir startet pent med Cider, mens Estragon kjrte en dobbel GT, fr vi gikk over i lokalt brygg.

Verden er stor, men samtidig uhorvelig liten. Det ble plutselig snakk om nordmenn i York City, samt om det hadde vrt engelskmenn i Raufoss, som vi fortalte var vr lokale klubb (vel, mest) i Norge.

Vladimir hostet ut spissen Neil Tarrant, som herjet i Raufoss i 2003.

Et lite sk p Google og vi fant ut at Tarrant ogs hadde ett ml p sju kamper for York City! Snakk om liten verden. Raufoss og York.

Tarrant scoret sitt frste ml for Raufoss i en 2-2 kamp mot HamKam.

Vr nye venn Dave husket vagt han var til stede og hostet til slutt opp at, joda, Neil Tarrant scoret i debuten for York City hjemme mot Leyton Orient i oktober 2000. Phil mente kampprogrammet mtte vre i samlingen p stadion, og skulle personlig prve lete opp dette i morgen. God stemning. Small world, ja! Latteren satt lst, og vi fablet om vennskapskamp mellom Raufoss og York City. Neil Tarrant testimonial. Tarrant Cup!

Estragon sendte melding til en kompis som ogs husket Tarrant, og hans ml fra midtbanen mot Start for Raufoss i 2003. Ja, sgar hadde han spilt med ham!

Litt ut i samtalen kom det frem nok en lenke mellom Norge og York City. Erik Tnne var p ln her i York for tre kamper, scoret ett ml som begge ble bevitnet av bde Lager og Cider. Vi stod bak mlet! Det var en bortekamp mot Braintree og Tnne rundet forsvareren og sendte ballen i ml mellom beina p keeper, forklarte Phil entusiastisk.

Etter oppholdet i York bar det videre til HamKam for Tnne, klubben Tarrant scoret sitt frste ml for Raufoss mot! The plot thickens!

N er Tnne p plass hos nyopprykkede Ranheim, men vi fikk nstet opp at han hadde vrt junior i RBK, som er Estragons klubb i Norge.

Etter en lang og flott pubkveld med vre nye venner hadde vi helt glemt spise middag.

klokka nrmet seg midnatt da vi ruslet ut av puben, opp Minstergate i duskregnet og ramlet innom den lokale kebabsjappa rett rundt hjrnet.

Vi kjpte med oss hver vr Dner kebab, og for tilbake til hotellet.

Vel fremme oppdaget vi at vi ikke hadde sett noen i minibank.

kommer tilbake!

Until next time: How on earth!

D rjenstr det da raljerer med bikkja. Du som skal ha den, og everyother sat as WIE

I morgen venter busstur innover i North York Moors, men n venter Jon Blund, minst en time p overtid zzzzzzz

Oppdatering fredag morgen klokka 07.23: Alt for lite svn, vondt i hodet, stank av blryk etter ha sittet rundt peisen p Minster Inn, trr i ganen og ikke minst et stort sprsml rundt innholdet mot slutten av dette blogginnlegget. Tydeligvis ikke alle som var ved sine fulle fem for fem, fulle timer siden!

Dag 1 - hetetokter, salmesang og liten blre

Klokka ringte seks blank i Severin Olsens veg p Raufoss. Endelig dags for Englandstur. Koffert ble lastet inn i Mazda’n, batteriladeren ble koblet fra, og jaggu startet ikke den japanske skjnnheten p frste forsk.

Gamle rv 4 mot Reinsvoll, mtt av en perle med fulltlys som skulle p morgenskiftet i fabben. Vel fremme i Sagvegen ble jeg mtt av et mrkt hus. Estragon hadde sovnet p att, men var raskt oppe p beina. En tannpuss og et konesuss senere var han p plass i bilen, og vi var klar for Gardermoen. Borgen-krysset bd p kork og ei ringrute som sperret for utsikten fr sju, og bde Vladimir og Estragon huffet sin nd over at andre ogs var p veien samtidig. Misantroper p tur!

Etter et pitstop p Lunner for langreist frokost, s klokket vi inn p Dalen parkering rett fr halv ni. Vi hadde all tid i verden!

Innsjekk og passkontroll gikk som en drm, selv om vi mtte ha profesjonell hjelp ved Norwegians selv-innsjekk, som er like intuitiv som en femtegradsligning for en dyskalkuliker (!)

Vel. Litt for god tid? Ok, da ble det tid til en overpriset l fr vi boardet flight DY-et eller annet mot Manchester. To idioter p tur, sa du? Neida. Rutinerte som f hadde vi kapret sete 2F og 2D vel vitende om at f eller ingen nsker trykke seg inn i et ledig midtsetet p Norwegian-appen. Det funket som rakker’n: vi fikk hele raden for oss sjl!

Flyturen gikk bra, men vi ble litt overrasket over snen som ventet i Nord-England, der vi kom inn over Newcastle med utsyn mot flotte Lake District. Et vakkert syn av en del av England jeg ikke har sett fr!

I Manchester var det derimot grnt, og en deilig sol varmet oss fra bl himmel. Begge koffertene hadde ankommet rullebndet til vi slapp igjennom passkontrollen - og vi hastet mot togstasjonen. Med tre minutters margin rakk vi toget til York. Skulle ikke tro vi hadde gjort annet, s bra timing det var!

Etter et raskt innsjekk p Crescent Guest House og et artig passiar med landlord Jason, s fant vi rom nr 6 i toppetasjen, kastet fra oss loddene, og hastet ut p jakt etter en lunsj og en pils.

York viste seg fra sin mest fantastiske side. Solen varmet og byen var ubeskjeden vakker. Flotte, gamle bygninger, en rekke sregne butikker og mye se p for to totninger p tur.

Etter en runde rundt sentrum for gjre seg litt kjent, ramlet vi inn p puben Guy Fawkes, som kom med en sterk anbefaling fra Jason the Landlord! Der ble det en liten smaksprve fr middag i form av lokal terte og blodplse. When in Yorkshire, do as the Yorkies!

Etter det lille mltidet var det tid for rusle litt mer rundt i byen og gjre seg kjent. Dessverre ryk batteriet p telefonen til Estragon, mens mobildata ikke fungerte for stakkars Vladimir - som ogs til alt overml hadde passert den magiske 10%-batteriet p iTuten. Skulle vi ikke kunne sjekke inn p fjesboka, flagge for verden vi var i live eller f sjekket vrvarselet?? Vi mtte trstes! l! Samuel Smith-puben Kings Arms nede ved elveleiet ble redningen, etter at vi p veien hadde tatt gamle York Castle, i allefall det som var igjen, i yesyn, samt ftt ruslet innom en gitar-butikk.

Etter et par l der, s turet vi opp til den flotte katedralen York Minster - nord-Europas strste i sitt slag!

Klokka 5.15 lokal tid var det duket for Evening Mass med fullt kor, og selv om ingen av oss er srlig troende, s synes vi kirker som bygg og den sakrale stemningen et kirkekor leverer er vel verdt et besk.

En god del lokale troende blandet med et knippe turister fikk oppleve en flott konsert med det lokale kirkekoret i den massive kirka. Vanvittig akustikk og arkitektur! Det var strengt forbudt ta bilder under seansen, men Vladimir snek seg til et par rett fr.

Det slo oss med en gang vi satte stumpene ned p kirkebenken at vi kanskje hadde tatt oss vann over hodet nr vi leste programmet, som inkluderte kneling!

Kneling skulle imidlertid vise seg var det minste problemet, for kort inn i messen meldte fysiske behov seg for Estragon, som rett fr hadde tmt to pints med Bitter. Gode rd var n dyre, og messen s aldri ut til ende. Salme p salme, vers p vers. Til slutt mtte Estragon snike seg ut midt i liturgien for gjre sitt forndne, etter frst ha hatt ynene p dpefonten i enden av kirkerommet.

Vladimir holdt stand til det ble ferdig, og ventet tlmodig p Estragon utenfor Minster’n. N var det endelig tid for middag, og vi bestemte oss for g for en kinesisk restaurant vi hadde passert i strket tidligere p dagen.

Valgets kvaler ventet oss igjen da vi ble plassert p det innerste bordet p Hong Kong Chop House. Vladimir gikk for ei kinesisk biffgryte, mens Estragon hadde satt sine yne p en rett markert med tre chili i menyen. It’s strong!, prvde den unge servitren i rd kjole med kinesiske mnster advare. It’s Ok, I like hot!, repliserte Estragon.

Et par gafler inn i mltidet stod det i tillegg til len ei full flaske med drlig springvann p bordet. Estragon hadde problemer med snakke, og var p nippet til bestille melk, som de p nabobordet klokelig hadde gjort. Var det godt, spurte servitren hflig. It was HOT, svarte Estragon. Go figure!

Moralen m vre det samme som i vr fjellheim - stol p erfarne kjentsfolk! Sier noen at noe er hot, s er det HOT!

Etter ha tmt ei flaske drlig klorvann, og dyttet til side de strste bitene med Habanero, s vandret vi ut i nattemrket gjennom de vakre gatene i York, i retning guest house’et. Utrolig hvor mange flotte butikkvinduer det finnes her!

Rett fr vi skulle krysse den gamle bymuren ut av selve sentrum, s ynet vi muligheten til en liten GT fr hndkleet ble kastet inn for alvor. Ingen puber har vel Gin her, utbasunerte Vladimir selvsikkert. Estragon bare fnyste og vi prvde oss p en srs trivelig plass som het Eagle and Child.

Ingen gin, du mssom! Her kunne vi vasse i gin! Til alt overml var det gin-onsdag. 4 for enkel og 5.5 for dobbel. Fritt valg av gin fra et kart strre enn hele vinmenyen p en hvilken som helst restaurant i Lillehammer.

Her var det rom for teste. Gin, alts. Ikke rom. Det ble to doble p hver, med diverse typer garnish og tonic. Flott sted, og god gin - og jammen begynte ikke ei jente spille gitar og synge rett fr vi hadde tenkt g.

Den lange dagen begynte imidlertid ta p gamlekara, og rett etter Joan Osborne sin eminente What if God was one of us satte vi kursen mot rom 6 p 77 Bootham.

Der ble det rett i bosoa fr klokka ti lokal tid. Snakk om party-lver!

I morgen venter nye opplevelser, full english breakfast og Jorvik Viking Centre. Vi m bare huske tisse frst!

England venter

Etter flere mneders stillstand p reisefronten, s er det endelig klart for at Vladimir skal ut i verden igjen. Da m det jo s klart ogs blogges!

Turen gr til England, og forhpentligvis blir dette n en rlig tradisjon. I fjor var jeg i Swindon sammen med to kompiser p ei flott langhelg fra fredag til mandag, men i r er det utvidet med to dager.

I morgen tidlig hper jeg den elendige vinterbilen starter utenfor min 83-r gamle mors residens, der jeg n har ei natts pit stop for spare 45 minutter kjring i morgen tidlig. Batteriladeren str p i natt for vre p den sikre siden. Senest mandag morgen var det ddt i motorrommet da en stresset far og to unger skulle i barnehage, p skole og p jobb litt for sent som vanlig.

Gr alt etter planen, s putrer Vladimir (ja, meg. Jeg) og Mazda’n fra Raufoss i morgen tidlig ved halv sju-tida, plukker opp min gode venn Estragon, denne gangen forkledd som en velkledd vernepleier med tilleggsutdanning fra Reinsvoll, og koster sydover mot Gardermoen og Dahlen parkering.

Flyet gr 10.40 og er fremme kvart p tolv lokal tid i Manchester - en by jeg har vrt i n gang tidligere, men aldri flydd til. Sist rs guttetur startet med at Vladimir mtte fylle ut et langt skjema med en gang vi ankom Gatwick, takket vre at konfirmasjonssekken fra 1991 ikke skjnte hvordan den skulle forsere Gardermoens automatiske bagasjesystem uten hekte seg fast p veien.

Klok av skade har jeg n pakket min rde koffert uten ei eneste reim.

Overnatting er bestilt i den vakre, historiske byen York. Jorvik. Vikingenes gamle boltreplass. Der skal vi ha base helt til lrdag, fr der blir et dgn i Huddersfield med pflgende Premier League-kamp.

Vi reiser med noen lse planer. En vag avtale med en altmuligmann som hater jobben sin hos byens sjettedivisjons fotballag, en tur innom Jorvik Viking Centre, et par billetter til en rundreise med en pensjonistbuss gjennom Aidensfields univers, en id om drikke bitter p byens Samuel Adams-pub og et nske om nyte god mat og godt drikke. Seks dager med opplevelser vi brtt ikke aner noe om i dag!

Det skal bli deilig med et avbrekk fra jobb, fra hverdagen som 50-50 pappa, fra barneoppdragelse, to meter sn og tjue minus. Det blir stas dra med min gode venn Estragon. Vi har stort sett samme holdning til bde livet, hva som br oppleves og hvordan vi br reise. Vi har delt mange gode minner opp igjennom rene, alt fra utallige road trips, ltskriving i en rykfull, gammel stasjonsvogn, litervis med kaffe p legendariske Caf Frimand p Gjvik, og en del bomturer til travbanen. Sistemann fra fjorrets rendezvous i Swindon fikk ikke anledning i r, s da fr det bli oss to p tur.

Vladimir og Estragon har reisefeber, og i morgen kureres feberen! Alle dere andre kan lese mer fra turen og dag 1 en gang i lpet av i morgen kveld.

God natt og bon voyage - hvis bilen starter, da!

Vladimir

Kontraster

Da var dag to med striskjorte og havrelefse unnagjort. Jeg skal ikke legge skjul p at det har vrt et par lange dager, men samtidig er det godt komme i gjenge igjen. Kjenne p kontrasten mellom ferie og hverdag. Selv om det betyr vekkeklokke p!

Vi har liksom ikke noe alternativ. Samfunnet er n en gang slik at en jobb m vi ha for tjene penger, og da er jeg i alle fall glad for at jeg har en jobb som er meningsfull. I alle fall indirekte.

Det var koselig se igjen kolleger, men det er fortsatt veldig stille i gangene uten studenter og uten majoriteten av mine gode kolleger. De koser seg velfortjent p ferie fortsatt, mens noen av oss har krpet opp i fortet igjen.

Faktisk s kjente jeg p flelsen av at det virket som jeg ikke hadde vrt borte i det hele tatt. Har jeg hatt tre uker ferie? Det kan tyde p det nr jeg leser i bloggarkivet, men jeg er neimen ikke helt sikker.

Kantina er fortsatt stengt, og der det om noen uker kommer til myldre med folk, kan man n hre en knappenl falle. Litt av en kontrast!

Jeg kjenner p savnet av kjre bil til fremmede steder, se hva som er rundt neste sving, ta ei ferje p sparket og se midnattssola p Kjerringy. Jeg kjenner p savnet av den svenske landsbygda, den idylliske sunden, det vakre sprket, de fine, rde husene. Jeg kjenner p savnet av de to fine jentene mine, som har mamma-uke.

Samtidig er det ogs godt vre hjemme igjen. Prve f liv igjen i jordbrplanta, spise deilig, ferdig grnnkl fra hagen, drikke kaldt og velsmakende springvann og spise grovt brd. Grovbrd og springvann er stort sett det jeg savner aller mest av ting som stappes i kjeften nr jeg har vrt utenlands. Du skal ikke lenger enn til Sverige fr springvannet smaker hgg og brdene for lyse. Kontrast fra hjemme.

Jeg m dog innrmme at det ogs er godt nyte av stillheten. Rart, men litt godt. Kontrastene er enorme nr man er 50-50 pappa bde nr det gjelder lydniv og svnmnster. Etter ei uke med stillhet, s er det fint fylle huset med latter, babling, snodige sprsml, grining, kjefting og sang igjen. Akkurat som det er veldig godt med litt stillhet etter en uke med mye lyd. Jeg har alltid vrt et snev av lydsensitiv, og setter pris p ha det stille. Det at FM-nettet kuttet i bilen har jeg ikke savnet, og har heller ikke tatt meg bryet med ordne med DAB. Stillheten er vakker og hellig, men p den andre siden liker jeg ogs sette p en CD i bilen og synge med for full hals. Eller synge av full hals uten bakgrunnsmusikk. Jeg elsker ogs spille musikk p hyt volum, for deretter ha absolutt tystnad.

Kontraster, igjen. Kort og godt s er jeg vel glad i kontraster. Stillhet - sty, ferie - jobb, lyst - mrkt, fint - grovt. Vre oppe sent, legge seg tidlig.

Kanskje det ogs er derfor jeg ogs er veldig glad i musikksjangeren post rock, der melodiene ofte veksler mellom det rolige, nedp melodise til de tyngre, mer styfulle partiene? Explosions in the Sky, Hammock, Ef, Sigur Ros, God is an Astronaut og Jeniferever, for nevne noen.

Men jeg kan spare meg for Kontrazt, alts. Der gr grensa!

I dag var forvrig Emil hjemme igjen. Fantastisk service og koste p 70 svenske kroner for sende ham hjem til oss. Evig takknemlig! Han fr ligge i pakka helt til ungene kommer hit igjen neste uke, s fr de nske ham velkommen hjem selv.

I morgen er det lille lrdag, og snart tenker jeg arbeidsuka er ferdig. Poff, s gr ukene. Heldigvis. Bare s synd at helgene ogs gr like fort. Poff, s er det mandag igjen.

Selv om de tre ukene med ferie fltes som korte, s kjenner jeg ogs p flelsen av at de opplevdes lengre enn tre arbeidsuker. Ei uke i opplevd tid varer mye lengre hvis man finner p (nye) spennende ting, er p reise, gjr noe annet enn i hverdagen. Ei uke med jobb, bringing og henting av unger, bleieskift, brannslokking, middagslaging, regningsbetaling, fritidsaktivitetoppflging, legging, nistesmring og morgenmasing gr heldigvis som regel fort i opplevd tid. Den vanlige tralten. Plutselig har det gtt en dag. Trikset for dra ut tiden er finne p noe, og da srlig finne p noe ut over det man finner p i den ordinre hverdagen. S for dra ut helgene i opplevd tid, s er det bare fylle opp med slike pfunn.

Samtidig er det deilig med ei rolig helg ogs, nr jeg har barnefri. Sove lenge (selv om jeg stort sett alltid vkner fr klokka ni selv om jeg ikke m), gjre ingenting, nyte stillheten, friheten, egentiden. Selv om helga da gr unna i en fei i opplevd tid. Var det ikke akkurat fredag? Mandag mrr blues. Neste helg blir det fullt show med unger i hus igjen. Opp fr sju og masse lyd. Kontraster.

Frstkommende helg skal prves dratt ut litt i alle fall. Bord er bestilt p Biri travbane, der det er duket for en rekke storlp og V75 p lrdag. Ratt blir det en tur fredag kveld ogs, der en av mine favoritter stiller til start: Bruno Di Quattro.

Og rosinen i plsa lrdag: se Lionel, som har vunnet bde Prix d'Paris og senest Olympiatravet p by i Sverige. Lrdag mler den krefter mot Quite Pepper fra Sivesindhgda p Bverbru. Mitt barndoms paradis.

Kontraster!

rets verste dag

I dag er det siste dagen i sommerferien for denne gang. I morgen klokka tte venter jobben igjen. Jeg har en jobb jeg trives godt i, men livet leves ikke p jobb - men sammen med familie og venner, enten hjemme eller borte. Derfor har jeg alltid i all mitt voksne liv sett p denne dagen som rets verste dag. Den siste feriedagen. Egentlig litt merkelig, for det skulle kanskje vrt morgendagen som var rets verste dag med dette resonnementet, men nr man frst kommer i gang, s gr arbeidsdagen unna p et vis. Plutselig har det gtt et par dager. S har det gtt ei uke. S blir det helg. S mandag igjen. Repeat. 47 uker i ret. Kun 5 uker p et helt r kan vi slippe rutiner og hverdagens balletak.

Den verste dagen er den siste feriedagen fordi dagen som oftest bare blir en ventedag. Venter p frste arbeidsdag. Venter i stedet for nyte. Skulle nske jeg klarte nyte den siste dagen bedre. Jeg har blitt flinkere med rene, men kjenner fortsatt klumpen i magen siste dagen fr jobben venter igjen.

I r har jeg prvd en twist. For frste gang har jeg kommet hjem fra ferietur p den siste dagen. Kanskje det ville gjre dagen litt mindre brutal. Litt mindre venting, litt mer nytelse.

Sndagen startet i feriehuset i Rimforsa klokka halv sju. Brutalt tidlig for barna del, siden de jo heller ikke i gr kveld kom seg i seng til normal tid - vel, jo, de to yngste gjorde det.

Det var bare brette opp ermene s fort ynene glttet. Ungene ble sendt ut i sola eller plassert med en iPad. Fattern og onkel startet den minst morsomme jobben etter ei uke med feriehus, nemlig stda ut.

Utvasking var inkludert i leia, men vi mtte allikevel vaske overflater, stvsuge og rydde. Vi tar ikke lett p slike oppgaver, da begge nok er genetisk litt mer glad i orden og renslighet enn kanskje mange andre menn. Tandsether-genene. Ikke helt som sstera mi, som hadde tellekantsystem i klesskapet - men vi trives nok best hvis det er orden i sysakene.

Derfor etterlot vi ogs huset i bedre stand enn da vi overtok det forrige sndag.

Ungene tok farvel med dyrene. De to eldste syntes det var verst ta farvel til grdshunden Lisa. Iris ville plutselig ha hund. Ikke hvilken som helst hund, men den! Kan vi ikke adoptere den, da? - Nei, Veruca. Vi kan nok ikke det.

Hun skjnt jo det, men var bare s lykkelig over ha kurert en del av hunderedselen sin i lpet av oppholdet.

Klokka ni var vi p vei hjemover. Nkkelen lot vi st i dra etter avtale med husfrua, for husfar hadde ikke kommet seg opp enda etter en sen kveld med Grease p utekino i Rimforsa. De vet kose seg i Kinda kommun.

Etter et kort stopp p en bensinstasjon, s ventet en hel arbeidsdag i bil fr vi tidligst var hjemme. GPSen viste 7 t 32 min hvis vi kjrte i ett strekk i fartsgrensene.

Mens jeg ventet p at eldstejenta skulle bli ferdig p do, s kom jeg over en morsom bil med mine initialer i skiltet. Jeg fikk mer lyst p den bilen enn bikkje.

Raskeste vei i flge GPSen snirklet seg gjennom den svenske landsbygda p snarveier mellom de strre veiene. En del av ruta var kjent fra i fjor, da Iris og jeg gjorde samme turen. Spesielt gy for begge var det kjre forbi den idylliske campingplassen i Lax, der Iris og jeg overnattet ei natt i hytte p turen i fjor.

Rasteplasser og campingplasser er tilsynelatende mindre utbredt i Sverige enn i Norge, og det kan g flere titalls mil mellom hver gang en rasteplass dukket opp. Vi fant en da vi kom ut p E18, noen mil vest for Kristinehamn.

Der ble det lunsj med medbrakt niste, fr vi takket for turen og tok farvel med reiseflget vrt. Dette fordi vi skulle stoppe p grensa for en rliten harryhandel, mens den andre bilen skulle kjre strake veien hjem.

P Eda ble det en tur innom Eurocash, Godtefabrikken og Extra Toys. Ungene hadde igjen litt feriepenger som de hadde ftt fra besteforeldre, og de fikk bein g p i butikkene med mer godteri enn jeg noen gang har sett.

Vi prvde vre effektive og raske, men det var mye spennende se p i lekebutikken for bde 3-ringen og 7-ringen, men etter halvannen times tid var vi p veien igjen.

Bde ungene og far begynte bli slitne da vi passerte Kongsvinger, og vi inns alle at det ville bli en lang tur hjem til Lillehammer.

Ikke hadde vi ftt i oss noe mat siden lunsj heller, s vi vurderte alternativene langs landeveien - men dra med ungene inn p et sted var - klok av skade - uaktuelt. Derfor ble det igjen en siste enkel lsning: hus fra McD. Ungene fornyd, far fornyd - vi kunne banke og kjre resten av turen, mens to slitne unger hadde litt drive med i baksetet.

Litt etter klokka sju landet vi utenfor leiligheta til mamma, der to slitne, men lykkelige turister, lp i armene p mora si. Stas ha verdens flotteste unger, og stas at ungene ogs synes bde pappa og mamma er verdens beste (innimellom ogs verdens verste) - selv om vi ikke bor sammen. Alltid moro komme tilbake til den andre etter en periode hos den ene.

Som Evelin, der hun sliten i baksetet rett etter Hamar sa det; Jeg elsker mamma! - og jeg elsker pappa! - mens hun etter en liten tenkepause fortsatte; ogs liker jeg Eilif..... og Hvard... (henholdsvis en venn og en onkel i barnehagen).

Vipps var dagen endt uten at jeg egentlig hadde rukket tenke p morgendagen og det faktum at dette var siste feriedag. rets verste.

Nr alt kommer til alt, s blir det sikkert koselig treffe igjen de kollegene som ogs ramler inn igjen etter ferien i morgen, akkurat som Evelin ogs gleder seg til barnehagen starter igjen om litt over ei uke, og Iris - heldige Iris - gleder seg til begynne i 2. klasse om en god mned.

Etter ha levert ungene, fartet jeg hjem, pakket ut bilen, satte p en vask, ryddet inn en hel haug med varer og klr - og sjokkvannet en del btter med gule potetgress og en srdeles slapp jordbrplante.

S hper jeg at de kommer seg igjen til uka, selv om de var ganske s triste i kveld. Akkurat som meg. Akutt berrt av post-turmatisk stressyndrom dumpet jeg ned i sofaen med en ny episode av Bloodline i pvente av at vasken skulle bli ferdig - og rets verste dag bli historie.

Med slutten p sommerferien, s blir det spennende se om denne bloggen ogs gr i dvale - eller om jeg fr skrivekle igjen snart. Time will show!

Takk for mye moro, sommerferien! Ses igjen i 2018!

Siste natt med gjengen

Siste hele dag i Sverige, og til alt overml ogs lrdag. Siste dag med gjengen. Siste kveld. Siste natt.

Etter en uke i Sverige, s vender vi i morgen tidlig snuten hjemover til Norge og hverdagen igjen. Vemodig, men sant.

Ei uke som har bydd p tidlige morgener, mye frustrasjon over unger som ikke hrer, alt for hyt pengeforbruk, lirking av bthengere inn i hekker, geocaching, isslikking, pannekakespising, bikkjeklapping, bleieskifting, tullprat, og mye moro!

Moro for sm, moro for store. Jeg tror alle seks har kost seg, og barna har ftt mange gode ferieminner ta med seg videre i livet.

Ei uke som har gtt sakte, men samtidig alt for fort. Ei uke der vi ikke oppdaget at det var rullegardiner p soverommet fr nest siste natta. Mannfolk som skal gjre eller tenke flere ting samtidig med at de holder styr p hver sine to unger, vet dere. Skjnt vi synes jo selv vi har gjort en utmerket jobb tross at vi sikkert har mistet bde svn og tlmodighet.

Jeg tror ungene ogs synes vi har vrt snille pappaer tross alt, selv om veien fra hero to zero er forsvinnende kort sett med barnas yne. Det er ogs snn at de minste ndvendigvis vies mer oppmerksomhet enn de strste, s det har vrt veldig stas for tremenningen p 7 og 8 oppleve denne ferieuka i sammen. Sitte med hodet halvveis ut av bilvinduet i fart sammen, og kjenne p frihetsflelsen og luftens krefter. Dusje sammen og synge Markus og Martinius-sanger hyt i duett, lage delfinshow for oss andre i en sommervarm, idyllisk, svensk innsj. Fullfre hverandres setninger. Drikke slush i sammen. Sove i samme seng. St opp p samme bein. Bli kjent med huseiernes to hunder i sammen. Fore hestene med gulrotstumper. Alt sammen herlige minner dele som bde slektninger og venner.

Iris, som alltid har vrt redd hunder siden en uheldig opplevelse som 3-ring, startet uka med sitte igjen i Mazda'n til de bjeffende hundene var godt innesperret i eget hjem, til si ste Lisa, og klappe den hvite bikkja, med de strihrede krllene, med innlevelse og kjrlighet i blikket. Det hjalp vel ogs p at ett r eldre Signe er bde bikkjevant og -glad, og Iris, som bde forguder og ser opp til Signe, hadde nok gjerne lyst til ogs like hundene. Etter ei uke s kan vi konkludere med at det ogs var en suksess.

Sola stekte fra en helt bl himmel, s etter en rolig start og nok en lang frokost, s pakket vi litt av det vi kunne foran morgendagens avreise. Deretter pakket vi badesaker og fartet bort til Rimforsa sentrum.

Ungene passet p postlegge kort hjem, selv om vi kommer til vre hjemme lenge fr kortet ankommer postkassene

Jeg er veldig glad i analoge og "gammeldagse" ting, skjnt det gr kaldt nedover ryggen p meg hvis jeg skal benevne det sende fysiske prospektkort fra ferieturer som gammeldags. Men gammeldags i dag er ikke gammeldags slik vi ndvendigvis tenker p gammeldags. Fr og etter smarttelefoner og hyhastighets internett, tenker jeg dagen barn drar opp skillet. At vi i 2007 tastet p knapper p telefonen er bare s gammeldags, da. Men forhpentligvis kommer det en motreaksjon. Akkurat som vi oppdaget LP-platene fra 70-tallsband, s oppdager kanskje barna verdien av igjen sende fysiske kort fra ferieturer - i stedet for dele minnene digitalt. I verste tilfeller, s kunne de jo funnet p starte en blogg??

I 1991 startet jeg et eget fanzine for et britisk fotballag, skrev mesteparten av innholdet selv sammen med en kamerat, og kopierte opp x-antall kopier i bde A4 og A5, som vi da sendte pr post til fanklubbens medlemmer fra Rognan i nord til Vennesla i syd. En herlig tid med mange gode minner. En liten bedrift i miniatyr, med fire utgivelser pr fotballsesong. Ingen visste hva internett var p bygda den gang, og hadde slettes ikke hrt om blogg. Det kunne g fra lrdag til tirsdag fr jeg visste om resultatet og mlscorere fra lrdagskampen, og ventetiden var - selv om den var lang - ogs en del av sjarmen og gleden. En del av spenningen. Oppladningen. N er alt instant og jeg kan hre - og snart se - hver bidige kamp om jeg skulle nske det.

I 2017 er det kanskje ikke like liv laga for fanzines. F ei amatrblekke med resultater som var tre mneder gamle i posten, og attptil betale penger for det. Ett klikk og vi fr vite alt vi nsker vite.

Vladimir og Estragon i fanzine-versjon hadde vrt kjedelig for folket. Ikke s hyaktuelt og instant henrivende som n, mener jeg. Host!

Etter postleggingen bar det opp i et boligfelt. Med to som snakket i munnen p hverandre, s klart jeg ikke kjre av riktig avkjring - men etter en u-sving i ei 30-sone var vi p riktig vei mot bystranda. Fantastisk, flott og super tilrettelagt strand med sandvolleyballbane, sandkassevikingskip, balanseringsbane, et par godt gjemte geocacher, egne toaletter, rullestolrampe ut i vannet, et 3-meters stupetrn og deilig, finkornet, varm sand.

Det var overraskende f folk der da vi kom, men vi er vel kanskje ute og oppe en stund fr andre i fellesferien da?

Nrmere 12 begynte stranden fylles opp, og der var tydelig at denne plassen var populr for de lokale.

Men i den stekende sola, s var det begrenset hvor lenge vi orket vre der tross det svalende vannet.

Ved halv to-tida rev vi leir og dro innom ICA for en glass fr vi dro hjem til feriehuset.

Hjemme i feriehuset, s droppet vi alle regler. Det var lrdag og siste dag p ferieturen. Ungene fikk frtse i det som var igjen av godteri, vi lagde middag av restene i kjleskapet og de kunne kose seg med film og spill sammen p iPad. Lykke for solvarme, solkremseige og smslitne, sm mennesker.

Evelin var den frste som kom og sa hun ville legge seg, snn rett etter halv tte. Leggetidsrutiner var egentlig sendt p bten p denne turen. Ferie er tross alt ferie, og skal vre et avbrekk fra faste rutiner og hverdagssysler ogs for 3-ringer.

Men n ville hun legge seg til tilnrmet normal tid. Hun fikk en Pippi-sang fra onkel, fr farsan ble med og leste ei bok, sammen med ett av feriens nye bekjentskaper: sjimpansen Genser - ja, Genser. Dpt av en kreativ og artig 3-ring med jobbadresse Ringelihorn Steinerbarnehage.

I morgen blir det tte timer i bil. Gudene vet hvordan den turen vil bli, men med unger som har ftt gode ferieminner, og som samtidig ogs gleder seg til komme hjem til mammaer, s tror jeg ogs den langturen kommer til g over all forventing.

Akkurat som turen forvrig har gjort - med et herlig reiseflge i alle aldre.

N venter siste natt med gjengen.

S gjenstr det se om den morgenen vi faktisk m opp tidlig, blir den morgenen der ungene sover lengst.

Snart slutt p moroa

Etter grsdagens hyss i Astrid Lindgrens verden, s var vi nok en gang ganske planlse dagen derp. Det eneste p plakaten var en tur tilbake til flymuseet for hente Emil, og i samme slengen ta oss en tur innom Linkping.

Allerede tidlig, tidlig skjnte jeg at det ikke ble mye svn i nabosenga, der fetter Vold hadde ftt besk av eldstedattera i otta, og snnen vknet ogs grytidlig. Jeg dyttet sov i roene enda lengre inn i regangene, og sovnet om. Jeg vknet av at soverommet var tomt med unntak av hun som fortsatt l og sov tungt ved siden av meg. Jeg hrte at Iris ogs var vken, men hun er jo selvgende - s n var det bare nyte morgenen i senga helt til Evelin fant det for godt vkne.

Det gikk ikke mange minuttene fr hun ogs glttet p ynene, og dagen startet igjen litt fr vi egentlig kunne hatt lyst p en feriedag. Ingenting gjre med det, annet enn komme seg opp.

Etter en rolig frokost, s gjorde vi oss klar til hente Emil. Det var litt Rdda Joppe, dd eller levande over hele denne episoden. Heldigvis tok jeg bryet med sjekke e-post fr vi dro av grde. Det viste seg at den snille dama p museet allerede hadde lagt Emil i stabilt sideleie inni en boblekonvolutt, og sendt ham i vei hjemover til Norge.

Da kommer Emil hjem noen dager etter oss. Super service!

Vel, vi var uansett klare for en liten utflukt, s vi satte oss i bilen og cruiset til Linkping, parkerte i et dyrt parkeringshus og spaserte ned mot kjernen av sentrum.

Byen hadde et storbypreg i forhold til bde Gjvik og Lillehammer. Lekebutikker var nsket fra kidsa, mens far hadde lyst til sjekke om det var en musikkforhandler i nrleiken. Godtebutikk var det ogs nsker om, fra ungene som sammen hadde ftt 42 svenske kroner i skuddpremie for jakt fluer og annet utyske. Satsen var 1 kr flua og 2 kr for biller. De 42 kronene skulle g til barnefellesskapet, og i stedet for dele ei leke i fire, s kom de frem til at godteri var tingen. De mtte bare bli enige om hva.

Etter ha ruslet rundt p to forskjellige lekebutikker, og sett ungene forvalte en del av feriepengene de hadde igjen fra bestemors forsendelse - s mtte vi ha oss lunsj.

spise ute er egentlig penger ut av vinduet med fire unger i alderen 3-8 r. En ville kun ha is, den andre ville ha plse, den tredje ville ikke ha noe osv.

Vi endte opp med g inn p et sted som het Steve's Coffee, der de bde hadde pannekaker for barn - som har blitt en gjenganger p turen, og noe litt mer spennende for voksne.

Iris og Signe bestilte seg bakt potet - som var en voksenrett. Jeg var i grunn rimelig sikker p at dette var et skudd i blinde, og prvde p en pen mte fortelle Iris at bakt potet her ikke ndvendigvis var norsk bakt potet med rmme, mais og bacon.

Da retten kom p bordet stappet med salat, rdlk og karrikyllingsalat, s gikk det som det mtte g. Litt av poteten ble spist, og dett var dett.

Jan Erik var heldigvis spass klarsynt at han hadde droppet bestille noe til seg selv. Han ble stappmett etter ha spist nrmere to porsjoner bakt potet og litt pannekaker til dessert. Jeg for min del bestilte en salat med spekeskinke, mozzarella og bulgur, som var frisk og velsmakende.

Jaja. Vi hadde pizzarester fra i gr i kjleskapet hjemme i Rimforsa, s mat skulle ungene f i seg i lpet av dagen lll.

Is stod p menyen til dessert. De minste hadde spist ganske bra med pannekaker, og det hadde blitt bare tull hvis de ikke skulle ftt is. P turen fra parkeringen hadde vi gtt forbi en lokal institusjon: Bosses glassbar - med hjemmelaget is og mange artige varianter p menyen.

Etterp dro vi straka vegen hjem til Rimforsa, var innom ICA for pfyll av dyre bleier, samt at ungene fant hver sin pose godteri innenfor taket p 42 svenske kronor - og slappet av i feriehuset resten av dagen. Kidsa fikk kose seg med film p iPad og frilek ute, fr restene av pizzaen fra Rde huset ble fortrt som sen middag/kvelds.

I morgen er det spdd stekende sol, og det blir nok bading igjen p vr siste dag her i Sverige, fr vi i morgen kveld m begynne rydde ut og stda slik at vi er klare for avreise Norge sndag morgen.

Sndag blir det 8 timer i bil, levering av ungene til mammaen sin, og deretter rett p jobb igjen mandag. Da er det slutt p moroa for denne gang.

Snakk om shock to the system!

Jeg skulle nske sommeren varte evig, slik det fltes som barn - men gleder meg samtidig over at Iris n har den flelsen, med godt og vel n mned igjen til skolestart i 2. klasse.

Emiiiiiil!

Dagen begynte som vanlig med at ungene vknet litt etter klokka sju. Hadde de bare sovet til tte! Men det er ikke s lett i et varmt, lite rom med utsikt ut over et vakkert jorde med rundballer, og med morgensola stikkende inn gjennom vinduer blottet for gardiner.

Evelin hadde ingen planer om dra seg, s vi var frst oppe av posene og ordnet oss ferdig p badet, slik at vi kunne begynne dekke p til frokost.

I dag hadde vi planlagt ALV: Astrid Lindgrens Vrld - og det var vi ikke alene om p julis hittil varmeste dag. Allerede da vi kjrte inn mot den gigantiske parkeringsplassen ante vi hvor dette skulle bre. Sola stekte oss gjennom bilvinduet, og stressede fedre tutet i alle retninger ved det minste tegnet til usikkerhet rundt hvilken av de fire filene inn p parkering man skulle g for.

Parkeringen var systematisk og velorganisert i forhold til p Kolmrden, og vi ble effektivt og raskt forevist til vre plasser - allerede p felt G klokka kvart over ti.

Ungene ble smurt inn med solkrem, sekk og videokamera ble lesset p far, og vi var klare for entre. Mens Volds stod i billettk, s vandret den andre halvparten inn til et totalt kaos av tissetrengte og sukkergira unger, med uforskammede og feriekte foreldre. Hvordan skulle dette g?

If you can't beat them, join them. Dessverre er det ikke lett drive edruelig barneoppdragelse i en fornyelsespark der majoriteten av foreldrene dytter ungene sine foran seg uten respekt for andre eller kkultur. Er det noe vi Tandsether-folka ikke er, s er det egosentriske. Frst andre, s oss sjl. Vi er opplrt til bjuda p fr vi forsyner oss selv, men er penbart i mindretall.

Vi gikk rett opp til Mattisborgen, der dagens frste show begynte klokka 11. Ti minutter fr tiden vandret vi inn i amfiteateret, men det var fullt overalt, og med en unge med srskilte behov, s var det ikke bare deise seg ned overalt. I stedet for presse oss inn blant andre folk, s forlot vi omrdet og peilet oss inn p neste show i stedet.

I mellomtiden beskte vi Rasmus p loffen, der vi i solsteiken fikk panoramautsikt til den lille to-manns forestillingen.

Skuespillerne, voksne som barn, er veldig profesjonelle - og gir de beskende full valuta for pengene. Utenom showene til fastsatte tider, er mange ogs p vandring i parken i lpet av dagen. Da vi ankom parkeringsplassen kom bde Prussiluskan og Kling og Klang syklende mellom bilene, vinkende til alle barna.

Det var brennhett i sola under Rasmus p Loffen, s vi lurte veldig p hvordan dette skulle bli utover dagen. Heldigvis var det flust av steder med skygge i parken, og da vi entret Mattisborgen i god tid fr neste show, s fant vi oss en god plass i skyggen p bakerste rad, der ogs Annar kunne sitte godt. Men der vi hadde vett til snu pga at det var fullt ved 11-forestillingen, s presset foreldre seg bare p - og sendte ungene frem mellom folk uten at det var plass. Et par jenter ble jaget frem mellom oss og raden foran uten at de egentlig ville, av ei desperat mor, som sikkert i beste mening dyttet ungene sine foran seg. Begge endte opp med begynne grte, og hadde null interesse av se p showet. Sild i tnne hadde det romslig i forhold. Gratulerer med dagen, a!

Hadde det vrt opp til meg hadde snikkerboa vrt stappfull av foreldre.

Jeg aner ikke hvor mange beskende som var inne i parken i dag, men i lys av at omrdet er ekstremt konsentrert i forhold til en gigantisk park som Kolmrden, s hadde vi flelsen av trkke opp noen hele tiden.

Etter forestillingen i Mattisborgen tok vi oss en drikke- og ispause i gresset rett nedenfor, og nt synet av skyene som heldigvis - fr en si - var i ferd med dekke himmelen. Strlende sol og bl himmel er deilig nr man har badedag, men ikke s mye hige etter nr man skal vasse 8 timer i en fornyelsespark.

Vi gikk litt rundt p omrdet og s p de flotte kulissene fra flere av Astrid Lindgren sine romaner og karakterer. P omrdet for Brdrene Lvehjerte fikk vi ikke med oss noe show, men ungene syntes det var stor moro f g inn i kulissene. Det som er ekstra flott med ALV, er at barna selv kan ta alle kulisser og bygg nrmere i yesyn. Etter showene kan du s vel g inn i husene til Pippi, Emil etc. som mte dem for et bilde eller en klem.

Sist jeg var i parken, i 2013 da Iris var omtrent s gammel som Evelin er n, stod vi i k for f klem av Pippi, men ogs da presset foreldre p ungene sine fra alle kanter - s da vi endelig kom frem, s var Pippi ferdig. Hvorfor fikk ikke jeg kos fra Pippi, spurte Iris den gangen. Vi hadde snakket om at hun skulle f det, og skuffelsen var enorm - og hjertet til pappa brast da hun skuffet mtte sprre hvorfor hun ikke fikk. Hva skulle jeg svare? Fordi foreldre ikke eier kkultur? Jeg husker ikke hva jeg svarte, men ikke det. Heldigvis husket ikke Iris det n, men for unng noe som lignet s stilte vi oss aldri i noen snne ker. Ingen av ungene ytret heller noe nske om det, men var like fornyd med f pinneis og se p forestillingene fra avstand. Da er ikke jeg som forelder heller ikke interessert i dytte ungene mine inn i noe som de kanskje ikke vil eller fr.

Det var mer enn nok andre ting ta seg til ogs, der trengselen ikke var s stor - som ri en trehest.

N prver vi alle vrt beste for barna, og noen mener jeg da prver alt for intenst og mye - men p den andre enden av skalaen, s kan en del ogs koke bort i klen. Vi hadde ikke smurt niste, s vi fant ut at vi skulle ta ei enkel korv i brd fr Pippi skulle ha show. Ikke rare greiene, men noe annet enn is i magen fr klokka slo to skulle bare mangle. Det skulle g utover fra der.

Pippi-showet var strlende, og barna satt fjetret. Jan Erik og Annar, som hadde tenkt st over etter opplevelsen fra Mattisborgen, fant ogs seg en plass ved brygga p andre siden av de sju hav. Det ble nesten suksess, men ogs der hadde folk klart mesterstykket og presse seg p, inntil og forbi andre som allerede hadde en fin plass. Foreldre, ass!

Iris var veldig fascinert av ei bikkje som satt rett ved siden av oss p plenen utenfor Villa Villekulla. Hun er egentlig livredd bikkjer etter en kjedelig opplevelse som sitter i som 3-ring, men denne var lite og bar et navneskilt.... Iris! Hunden het det samme som henne! Det var umtelig stor stas virket det som.

Nok en is- og kaffepause ble lagt inn fr vi ruslet opp til Katthult for f med oss en forestilling med Emil. Vi var der et godt kvarter fr forestillingen skulle starte, men det var allerede fullt. Vi spurte en vakt om mulighetene for kunne f ta med vogna til Annar inn, og fikk da sitte foran ved rullestolseksjonen. Han hadde sikkert kunne ftt et samme type bnd som p Kolmrden, men dette tenkte vi ikke p.

Emil-showet var stor stas. I 2013 fikk Iris en Emil-tydukke da vi var her, og den har n gtt i arv til Evelin, som har lagt sin elsk p den. Den har vrt fast nattekompanjong de siste mnedene og gtt i skytteltrafikk mellom pappa- og mammahuset. Han skulle s klart ogs f bli med til Sverige. Bli med hjem. Men da vi ankom feriehuset sndag, s var han sporlst forsvunnet. De andre ungene mente ha sett den her, men vi lette hyt og lavt etter den uten resultater.

Hun hadde tatt den med seg inn p flymuseet vi var p sndag formiddag, hvorp jeg ved en anledning bar ham under armen. Jeg hadde tidligere formanet at han skulle bli igjen i bilen i frykt for at han skulle bli borte, og n hadde det alts gtt troll i ord.

Jeg hadde derfor lovet Evelin erstatte Emil i parken, men mens vi satt og s p at Anton fikk ta i musefelle og Emil ble sendt rett i snekkerboden, som allerede var stappfull av foreldre, s tikket det inn en e-post fra kundeinformasjonen p flymuseet: Emil var trolig funnet i god behold. De hadde en tyfigur der som var ljus i hret, hadde bl kortbyxor och hadde inget p verkroppen. Jippi, det var Emil! Stor glede i leiren! (Og ja, de har visst allerede begynt dra av gutta p overkroppen... sukk!)

Slitne og trtte etter en lang dag i delvis sterk sol, med mange inntrykk, mye lyd og blant masse folk, s begynt s vel liten som stor bli forsynt nr klokka bikket fire. Ikke hadde vi spist mer enn ei plse i brd siden frokost heller - med unntak av to is, en del vann og en boks med pron-juice.

En siste forstilling, deretter en tur innom butikken ved utgangen - og hasta la vista, Astrid Lindgren-land.

Valget ble Karlsson p taket, som Annar hadde gledet seg til i hele dag. Det ble en fullkommen suksess bde for ham og resten av gjengen. Mine hadde ikke noe forhold til ham, og Jar neppe sett eller lest noe om ham - men Iris syntes nok det showet var det morsomste i lpet av hele dagen. Alle fikk til og med sett, selv om foreldre igjen gjorde sitt beste i dytte ungene sine fremover i ka, og plassere dem p steder der det ikke skulle vre publikum. Det er en grunn til at frste rad foran scena er ledig, nr det fullt bakover. Her er det ledig plass! Nei, din glp!

Etter showet valfartet mange mot utgangen, og turen innom souvenirbutikken ble en prvelse p lavt blodsukker. En haug med brkete foreldre og barn, og full trengsel med ker som gikk fra kassa og helt til bakre vegg i lokalet.

Evelin og Iris hadde ftt med seg litt feriepenger fra bestemor som de kunne forvalte som de ville. 40 kroner var allerede brukt p dra snre i Kolmrden, men her var tiden inne for bruke penger. Begge s seg ut hver sin sau til 140 kroner. Billig til vre sau. Dyr til hverken gi ull eller frikl.

Men jeg skulle for en gangs skyld ikke legge meg borti hva de brukte pengene p. Slvi, senere omdpt til Snperla, og Evelin - oppkalt etter eieren - ble alts da nye medlemmer av husstanden. Velkommen! Husk at her venter vi p tur, flger ka og setter andre foran oss selv.

Heldigvis var Emil kommet til rette utenfor Linkping, for ingen av butikkene hadde denne til salgs lenger.

Slitne og sultne hastet vi ut av Dodge med en gang sauene var kjpt og betalt. Et sted der ute ventet en glovarm bil p oss.

Mat! Vi har spist ei plse mellom klokka 8 og 18. Nesten p grensa til uforsvarlig, men utrolig hvordan vi klarer g p is og vann.

Vimmerby var uaktuelt, tenkte jeg i det jeg fant igjen bilen blant tusenvis av andre. Alle skal vel ha mat i Vimmerby n. Vi reiste nordover igjen mot Rimforsa, vekk fra norsk-, tysk- og danskregistrerte biler.

I smbyen Kisa stoppet vi ved den lokale pizzeriaen Rda huset og gnnet p med en pizza hver. Magen ble mett fr barneynene, s ungene har rester av en Vesuvio hver til bde frokost, lunsj og middag i morgen. Fars pizza er s klart long gone, og dagens spenstigste valg ble signert Jan Erik, som kjrte p med en pizza med ferske tomater, falaffel og aubergine!

Kveldsbadet jeg hadde lovd eldstejentene mtte vente, og det var utrolig nok helt i orden. De var nok like slitne som oss voksne. I morgen blir det en ny dag uten planer, og det skal bli deilig. Jeg kjenner allerede p den grufulle flelsen av at ferien er over om noen timer, og kun ei ordinr helg er igjen. I hyskolesektoren nyter vi ikke godt av lang sommerferie, dessverre.

Men de siste dagene skal nytes til fulle, starting with tomorrow.

Emiiiiiil!! Uten planer, my ass. Plutselig kom jeg p det: Vi m til flymuseet igjen i morgen for hente igjen en gammel kompis med lyst hr og bar overkropp.

Bading, orm, gjrme - og kunsten dytte en bthenger inn gjennom en hekk.

Parker er spennende og morsomme, for all del - men for en enslig forelder med to unger, s blir det fort 1500 kroner fr man fr kommet inn; i drivstoff, parkering og inngangsbilletter. S kommer alt det andre.

Det enkle er ofte det beste, fant vi ut i gr. S i dag var hele dagen satt av til bading! Vi kom nesten i ml!

Evelin var som vanlig frst vken av alle, rett over klokka sju. Jeg vknet av at hun hvisket pappa i ret mitt, der jeg var plassert i dobbeltseng ved siden av henne. Jeg skjnte fort at et forsk p overse eller dra det ut var fnyttes, s vi stod opp og ble frst ferdig p badet. Akkurat i det vi listet oss ut, s hrte jeg Annar si pappa p samme rom. S da var de ogs vkne.

Vi tok en rolig start p dagen med en lang og deilig frokost. Egg og bacon en masse til folket!

Ungene lp ut og tok for seg p stutsmattan, som stod i hagen til felles bruk for feriegjester og de fastboende sine barn. Familien Holmberger, som vi leier av, har ogs to jenter, som er noen r eldre. Den yngste tipper jeg er rundt 10, og hun har nok vrt litt spent p Iris og Signe.

Det tok ikke lang tid fr hun kom ut, sammen med to kusiner som var p besk. Disse var 2 og 4, og het Ellen og Ines - nesten som Evelin og Iris. Evelin syntes det ble vel skummelt med disse ublue svenske barna oppi trampolina, og stilte seg opp i et hjrne og begynte grine og rope p pappa. Dad to the rescue! Fremmede barn er skumle, gitt. Slik var jeg ogs selv, etter det jeg kan huske. Svrt skeptisk til fremmede. Selv om fremmede bare er venner som du ikke enda kjenner, som det sies.

Husfrua Karin kom ogs ut en tur og vekslet noen ord, fr vi mtte komme oss av grde ned p badeplassen kilometeren vest for grden vi leier hus p.

Der var vi mutters alene klokka 10. Sola hadde allerede begynt ta tak, s det ble full behandling med solfaktor 50+ fr vi installerte oss p den lille stranda med hndklr, oppblsbare baller, vannflasker, vannpistoler, spader og smbiler.

Fatter'n sjl klarte ikke dy seg, og kastet se uti fra brygga bortenfor - der det var brdypt. Jeg elsker stupe!

Ungene var i full sving i vannkanten med forberedelser til show, leting etter skjell og velser p svmmetak.

Selv om flere kom til, s var ungene uti vannet og badet. Det hjelper p modigheten vre flere!

Annar fikk seg ogs et bad, til stor fornyelse, og jeg tror alle koste seg glugg ihjel. Jeg fikk til og med noen minutter p ryggen i gresset med utsikt til tretoppene og den bl himmelen. Deilig kunne nyte en sommerdag slik i noen minutter.

Onkel Jan Erik ropte plutselig de to eldste ungene opp igjen, uten at de helt skjnte hvorfor. Han mtte legge kortene p bordet; han hadde nettopp sett en orm som svmte tvers over mellom stranda og der de to eldste drev og lekte.

Trolig ikke farligere enn gjedda, som ogs skulle befinne seg i sunden, men greit vre fre var. Ormen var long gone, og tross litt skepsis, s badet de tre jentene igjen like etterp.

Vi hadde med psmurt lunsj, Festis-drikke og flaskevann, og nt lunsjen ved en av krakkene nede p omrdet. Det var til en forandring nesten vindstille i dag, s det var deilig.

Den private stranden var heller ikke veldig folksom. Et par sstre i slutten av 20-rene med to barn og en bakfull samboer p slep, et solbrunt ektepar i 50-rene som la til brygga med sin cabin cruiser, og dumpet ned i solstolene sine, ei mor med to tenringer og ei anna mor med ei datter rundt skolealder. Hun var litt skeptisk til uti der Iris og Signe drev og plasket. Hun var kanskje ret yngre enn Iris.

Jeg hadde hentet en hv, som Evelin fikk. Det bd selvflgelig p problemer umiddelbart. Hven var jo Iris sin, kunne hun melde, og alle fire ville helst bruke den - helst med en gang. Den fikk g p rundgang, fra de minste til de eldste. Iris plukket opp en musling, og jenta p seks hadde nok veldig lyst til vre med utforske den. Det var det nrmeste ungene kom svensk-norsk forsstring, men et koselig yeblikk delt mellom barn fra to land ble det.

Ved 14-tiden flte vi at vi mtte bryte opp dagen litt, og jeg foreslo at vi skulle prve oss p geocaching. Det var en haug med spennende cacher rundt Rimforsa.

Vi kjrte bort til sentrum, og mot Trollgator, som l ca 8 km utenfor sentrum og skulle vre Sveriges strste grottesystem. Men med slipperser fra badinga, s var ikke skotyet i henhold slik at vi vget oss p det. Vi stoppet imidlertid midt i skogen for prve oss p en cache ved en naturlig drikkevannskilde, som skulle ligge ca. 40 meter fra veien, litt oppover i lia. Terrenget viste seg vre litt for krevende for skotyet, men her skulle vi ikke gi opp. Mens Jan Erik og Annar ventet i bilen, s duret vi andre gjennom busk og kratt p leting. Den siste speider, farsan p frr, gikk frst - hnd i hnd med den yngste i laget. Schwwwwwopp!

Plutselig sank det ene beinet ned til langt opp leggen i gjrme. Vi var kommet til kanten av ei slags synkemyr, og jeg mtte fiske opp igjen den ene slippersen med hnda. Schwewwopp... fr jeg visste ordet av det fikk ogs Evelin beinet sitt i gjrma, men heldigvis er hun fortsatt s lett at det kun ble mkk - og ingen bein som sank.

Som tur var, s fant vi cachen vi lette etter rett etterp, og fikk logget. Pennen virket ikke, men jeg hadde nok gjrme p hnda at jeg signerte delvis i det - beklager, cacheeier.

N mtte Evelin og jeg finne oss et sted f vasket bein og armer. Ja, til og med i bakhodet hadde jeg visst gjrme. Kldd meg i huggu, da serru!

Vi kjrte ned mot sentrum igjen, men fant ingen gode plasser vaske seg. Dette ble starten p en litt over middels merkelig rundtur i byen. Hva med strandpromenaden? Vi kjrte ned mot den, men der var det forbudt for biler og ingen naturlig parkering. Vi havnet i et boligfelt, fr vi fikk snudd. To ungene mtte akutt p do, s der og da omprioriterte vi - dass foran vask av gjrmebein.

Vi tok en u-sving, men plutselig var veien sperret av to gode naboer, som drev og prvde dytte en bthenger inn i en hage mellom en tett hekk. Der stod dem, og der stod vi.

Mens jeg nynnet p den tsjekkiske kjenningsmelodien til Pat og Mat, skjnte jeg at karene trengte hjelp. Som i ei scene fra Fyra nyanser av brunt, s gikk bde Jan Erik og jeg ut av bilene vre og hjalp kara til f rikket og dyttet hengeren p plass innimellom en hekk. Hvordan de hadde tenkt f til dette alene, skjnner vi fortsatt ikke. Med god hjelp fra oss, s gikk den til slutt inn. Da hadde Gran forsvunnet inn i hagen for dirigere. Er du der, Gran? Alt dette mens ungene satt alene igjen i bilene p tomgang, tissatrengte og med store yne. Hva skjedde n?

Vi kjrte rundt og rundt i noen minutter fr vi fant noe egnet toalett. Bensinstasjonen ved 34:an hadde ingen dass. Ok! Hva med et skilt som viste til toalett ved ICA. Nei! Vi kjrte sydover, og kom til Rimforsa Strand. En lyxig herregrd med servering og overnatting for folk fra Solsidan. Pene mennesker i 50-rene kledd i Khaki. Jeg vegret meg for inn der med gjrme opp til knea. I det vi parkerte, s jeg at vi praktisk talt stod opp en cache! Vi fant den kjapt, og fant ut at vi kunne sende reisevennen vr videre i denne! Good riddance!

Jeg tok med meg Evelin og dro videre for f vasket av oss det verste, mens de fire andre tok inn p herregrden for finne do og kjpe en is.

Vi dro tilbake til bensinstasjonen, og vasket beinene og skoene under den kalde utekrana. Det ble som det ble. Kattevask. Fortsatt delvis gjrmete, dro vi tilbake til det staslige Rimforsa Strand, snek oss inn mellom khaki-shortsene og de lysebl Jean Paul-skjortene, og kjpte oss en velfortjent kuleis.

Dagen som kun skulle vre badedag, hadde hittil i tillegg bydd p sitte fast i ei myr samt hjelpe to svenske pensjonister med dytte en bthenger uten hjul inn mellom en hekk. Hvem sa at dagene uten planer ikke er spennende?

Og n satt vi alts der, p den flotte herregrden, og spiste kuleis. Kola med havsalt og choklad med marshmellows.

Ungene var fornyde, men i alt styret kom jeg plutselig p - takket vre en litt for kort kjole- at Evelin ikke hadde ftt ny bleie siden frokost.

N fikk det vre for i dag. Den ene bilen dro hjem etter ei seris gavepakke av ei full bleie, mens vi i Mazda'n tok turen innom ICA og bunkret opp litt mer.

Middagen skulle lages hjemme i dag, og jeg skulle st for maten.

Fettucini med ostesaus, frosne grnnsaker for enkelthetens skyld, og et utvalg mellom BBQ kyllinglrfilet og svensk korv til barna. Innertier!

Fornyde og mette ble det litt barne-TV for frste gang p noen dager. Ingen hadde savnet det, og det var ingen stor hjdare n heller - heldigvis.

Kveldsbading? Ja! Jeg kastet tre unger inn i bilen og dro ned igjen til stranda for er lite bad. Igjen fikk jeg tatt en tre-fire stup fra brygga, foran et imponert, men kanskje for ungt og lite objektivt, publikum. Barna fikk badet litt ogs, og det ble nok en reprise p delfinshowet iscenesatt av en 7- og en 8-ring. Applaus! Sild!

En gutt kom sammen med sin mor for fiske rett bortenfor. Skitt fiske!

Plutselig skrek han s hyt at jeg tror vi alle skvatt til. Orm, orm! Den ble observert nr brygga p bildet under. Gutten fikk fullstendig panikk, men vi var helt lugne. Vi fortalte at vi ogs hadde sett orm der fr i dag. Been there done that, lissom (sic!)

Om det var ormen fra fr i dag, vet vi ikke - men tydeligvis var det flere enn oss menneskene som satte pris p en badedag i dag.

I morgen prver vi oss p en litt mer straight dag. Da stikker vi til en park igjen: Astrid Lindgrens vrld.

Det enkle er ofte det beste

Etter en lang dag p Kolmrden i gr, s var det deilig med en rolig dag uten planer i dag. Ungene sov samtlige til etter sju, og sistemann helt til halv ni.

Frst oppe var hun minste min, og for ikke risikere vekke resten av rommet vi l p, s bar det p badet for morgenstell og pkledning.

Vi tok turen ut i morgensolen rett fr halv tte, og sa god morgen til bde haner, hner, kyllinger og de to hestene, som pr. definisjon visst nok er ponnier, men som ser mer ut som ordinre hester.

Vi ruslet en tur rundt i nabolaget p den lille grenda, som ligger navnls mellom grendene Valla og Hovstad, ca. 10 minutter sydst for Rimforsa.

Der traff vi p Arne, en eldre herremann som drev i trdgrden. Han slo gladelig av en prat, og kunne fortelle at han hadde bodd der i over 50 r, etter at grden opprinnelig var i svrmors eie. Fr i tiden hadde alle grdene grdsdrift i omrdet, men n stod stort sett fjsene tomme med unntak av ett, og jorda var forpaktet bort til den strste grden. Som hjemme i Norge, s var det dessverre ikke brekraftig drive smtt, s Arne hadde kun hatt grden som bopel og odlat grnnsaker til eget forbruk de siste tirene.

Vi vekslet noen ord, og Evelin prvde fortelle ham om noen fine steiner hun hadde funnet - men han var ikke like god i norsk som jeg var i svensk - og slettes ikke norsk for 3-ringer. Men med litt svorsk oversetting fra far, s var han med p notene, og svarte Evelin p like uforstelig svensk i hennes rer. Vi sa god dag, og ruslet videre.

Da vi ruslet inn p tunet der vi leier, s ble vi mtt av de to eldste jentene, som begge hadde vknet av den ene hanefaren, og var klare for nye eventyr.

Bading stod hyt p nskelista i dag, og stranda fristet - men frst etter en lengre frokost.

Etter frokosten fant vi ut at vi kunne kombinere bading med en tur ut til kysten. Til stersjen. Vi s oss ut Vstervik p kartet, og plottet inn stedet p GPSen. I tillegg til se havet, s trengte jeg et par ting p Jysk eller en tilsvarende butikk - og Vstervik var av en spass strrelse at den ogs kunne friste med dette.

Vi la derfor ut p landeveien igjen i godt mot.

Raskeste vei i flge GPSen gikk langs sm, svingete bygdeveier - gjennom fantastisk flotte kulturlandskap. Sm grender, frodige kre og bedrende, sm innsjer og tjern. P veien holdt vi p kjre p to skogsfugler, som nysgjerrig stod i veikanten og betraktet livet.

Jeg skrudde meg gjennom FM-bndet i stor entusiasme, da jeg plutselig kom p at Sverige fornuftig nok hadde skrotet hele DAB-styret. Eldstejenta har en aversjon mot voksenmusikk, som hun kaller det, til fars store frustrasjon. Han skulle gjerne sett at hun begynte like andre ting enn MGP jr-artister. Svensk P3 mtte skrotes, og p P1 bar det for mye prat. Da jeg var innom P2, som serverte opera, s vknet hun til live i baksetet. Hun var flink! Det endte med at vi snirklet oss gjennom det fine kulturlandskapet akkompagnert av hye C'er p latin. Jeg s ikke den komme, for si det snn.

Alt med mte. Etter tjue minutter ville hun svitsje videre, og vi havnet p en egen rock-kanal. Akkurat i samme yeblikk som vi l bak en tysk bil med rock i skiltet. Til fars store underholdning, men som jeg klokelig holdt for meg selv. Etter noen sekunder mtte jeg skru av hele greia. Foo Fighters var heller ikke godkjent i baksetet. Har de ingen kanal med barnemusikk?

Alle fire ungene var egentlig ganske lei av svingete, svenske veier da vi nrmet oss etter halvannen times kjring.

Handlingen p Jysk ble unnagjort, med tre ivrige assistenter som ble med innom. Butikken l, som slike kjedebutikker i den strrelsen ofte gjr, p et stort butikkomrde rett fr vi kom inn i byen. De kunne friste med Biltema, Jula, Clas Ohlson og vrige svenske stoltheter - i tillegg til en drive-in Sibylla-restaurant (!).

Vi kom oss fort videre og inn til sentrum. Der var det fullt av liv, og masse turister - primrt svenske. Vi fant oss en parkering midt i sentrum, men kunne st maks n time. For liten tid i en spass koselig by, med fine sm kafeer, matsteder, smbutikker, bryggeomrde og ikke minst en hyst levende auksjon p torvet? Ja, uten unger s. Men med fire unger p slep, s er ikke det vandre i idylliske, svenske kystbyer noe som stod srlig hyt i kurs.

Kravet var ene og alene is. Vi var innom en gelataria med deilig, fristende, ekte italiensk is. Har de ikke Minions-is? Vi snudde s fort vi kom inn, og siktet oss inn p en ordinr kolonial med isdisken fylt med pinneis til 15 spenn og i barnevennlige fasonger. Innertier! Alle barna strlende fornyd med fangsten; det enkle er ofte det beste.

Vi m jo se havet! Har vi kjrt spass langt ut, s mtte vi se det pne havet. Vi plottet inn en vei som s ut til ta oss lengst st p GPSen og kjrte ytterligere tjue minutter. Der l hun og ventet p oss. stersjen. Blank, bl og innbydende. Nr kan vi bade? Hvor er stranda?

Vi tok et par bilder og snudde.

P vei tilbake mot byen kjrte vi forbi skiltet til AB Hornline, som er grden som driver med oppdrett av travhestene med Hornline-navnet. Artig for far, og far alene. S jeg tok meg ikke bryet om nevne det til kidsa en gang.

N hadde vi sltt ihjel mange timer allerede uten f badet eller vrt p ei strand, men ogs s mange timer at fr vi gjorde noe mer, s mtte vi ha mat i kroppen.

Skulle vi dra ned igjen i sentrum, til de fine restaurantene med spennende voksenmat? Det enkle er ofte det beste - igjen. Vi hadde sett Sibylla tidligere p dagen, og fant veien tilbake til handelsforstaden, ikke langt unna byens speedway-bane.

Funbox til barna inkludert valgfri leke til 35 spenn, lekeomrde ute - og inne. Jackpot! Vi endte opp med bruke godt over halvannen time inne p fast food-etablissementet. Ikke det sunneste, s klart, men det absolutt enkleste. I nden spiser fanden som kjent fluer - eventuelt kjttbullar, nuggets, burger eller pannekaker. Kid heaven atter en gang. Gratis kaffe til fedrene og mulighet for bleieskift p en ren og romslig offentlig do uten lange ker. Fantastisk! Carbolicious!

Ungene kunne garantert vrt inne i lekerommet resten av dagen. For en time var bde bading og stranda glemt - og det inne p Sibylla!

Lite lystne p kjre mer bil, s mtte vi bryte opp og legge ut p en ny halvannen time hjem til feriehuset.

Da mtte vi ogs endelig f satt liv i planene om bading og strandliv. Rett nedenfor huset, en snau kilometer, skulle det vre en liten badeplass ved en flik av den store innsjen sunden.

Endelig! Det ble en stor suksess. Vi hadde nok en gang kjrt langt med bil p leting etter noe som ikke ble like bra som det vi hadde rett utafor kjkkenvinduet.

Barna badet og koste seg i sanda. 21 grader i vannet, s selv far sjl kom seg uti. Deilig!

Etter en times bading var det allerede klart for kveldsmat og snart legging. Jeg sovnet med Evelin, og vknet ikke fr resten av huset ogs hadde falt til ro - minus min kjre fetter som satt oppe og koste seg med en Norrlands guld. En glimrende id, som jeg kastet meg p da jeg vknet igjen omtumlet og fullt pkledd ved siden av 3-ringen.

I morgen dropper vi alle planer om bilkjring, parker og italiensk is. Vi blir rett nedi bakken her og bader, med en tur inn til Rimforsa (maks ti minutter) for en billig pinneis og noe enkel, barnevennlig mat. Det enkle er ofte det beste.

Park meg i rvva!

Planene for dagen ble lagt rett fr sengetid i gr: Vi skulle g for Kolmrden dyrepark i dag. Iris og jeg var der to dager p rappen i fjor, og hun hadde ogs en tur dit i 2013. De resterende i turflget var debutanter.

Dagen startet vel egentlig p verst tenkelige mte, da jeg vknet av at jeg hrte de to eldste jentene begynte snakke og konspirere inne p stua, der de sov i en kyeseng, kun f minutter etter klokka 5! F E M, alts. Halv seks var jeg oppe for be dem sove lenger, men slike ting er det vanskelig styre. Spennende med sommerferie, nytt sted, ny seng og ikke minst sove sammen med sin kjre tremenning for frste gang - alt som kan forskyve normale svnmnster, hvis slike noen gang har eksistert hos 7-ringen.

Resten av huset sov heldigvis til litt over sju, men jeg ante jo at min eldste skulle bli vel trtt i lpet av dagen, med x-antall timer manko p svn.

Etter en kort frokost og litt pakking, s bar det ut p veien igjen med spente unger. Halvannen times kjring, opp til Linkping og videre med E4 forbi Norrkping. Vret var tilsynelatende bra med sol og bl himmel, men skjemmet av en vind s sterk som jeg sjelden har opplevd midt i juli i lavlandet.

Det blste s surt at ungene ble utstyrt med jakker og fleece i 25 pluss!

Vel inne i dyreparken, s begynte maset.

Den ene ville dit, den andre ville dit, noen ville ha is og noen frs. Ikke bare mine, men samtlige barn. Stemningen var lik rundt for bde svensker, nordmenn, dansker og en og annen franskmann: sure foreldre og sure unger. God ferie!

Men heldigvis er snne kuler kortvarige, og alle som har barn vet at snn er hverdagen. Og ferie som helg er bare som en annen hverdag med barn. Vi la en plan for rundturen i parken, og tok frst runden om bondegrden og bjrnene. Deretter holdt vi til venstre innover mot det som Iris og jeg nok hadde hauset opp som hydepunktet; nemlig delfinshowet "Life".

P turen passerte vi en jerv, som ingen egentlig kunne tro var en blodtrstig predator, en tiger, som dsig i sola gjemte seg opp ei fjellhylle, en rd panda - som overhode ikke lignet en panda, i flge ungene. Vondt luktet det ogs der, i flge noen i reiseflget vrt. Dyreparker er ikke for fine neser.

"Den verste dyreparken jeg har vrt i", sa den ene. "Jeg er sulten", sa den andre. To blad fedre hadde nok med klare holde hodet kaldt, tilfredsstille alle og ha nok hender til alle.

Alt mens vinden blste oss halvt overende, og vi mtte frem med bde luer og pannebnd.

Da vi nrmet oss Marine World helt innerst i parken, kunne vi ta verdens strste berg- og dalbane i tre i yesyn: Wildfire. Den eldste hadde nok litt lyst, men ingen av oss over 10 ville vre med. 12 ganger vektls, en helling p 83 grader. Vi hadde nok med se p.

Etterp var det klart for lunsj fr vi hadde peilet oss inn p delfinshowet. Vi fant et bord, og jeg tok med kidsa mine frst. Fish and chips ville de ha. Ok. Valget stod mellom det, burgere og meksikansk. Men det var flere enn oss som hadde tenkt lunsje i 12-tida i Sveriges strste dyrepark p en mandag midt i fellesferien.

Kene gikk metersvis vekk fra hver bod, og som oftest var det ei 17-r gammel jente p jobb i hver bod. Etter 40 minutter i k med sultne, trtte og kalde unger - s fikk vi endelig maten, som vi mtte balansere p et brett i tillegg til barnevogn og tre beger med drikke. Deretter var det neste trio sin tur. Lunsjen tok vel i sin helhet nrmere to timer, og i stedet for rekke 13-visningen av Life, s mtte vi haste av grde for rekke den klokka 14. Heldigvis slapp vi kene takker vre VIP-armbndet til den eneste gutten i hnekurven under myndig alder.

Spente satte vi oss til rette sammen med en fullsatt sal.

S fantastisk flott dette Life-showet er! Siden i 2013 har jeg sett det tre ganger tidligere, og selv om ikke fornyelsene er store fra r til r, s er dette en oppvekker i forhold til hvordan vi mennesker opptrer p jorda og i naturen - men ogs s klart en presentasjon av kanskje det mest fascinerende vesenet p planeten - nemlig delfinen. Alle de tre gangene fr har jeg kjempet mot trene, og jammen kjente jeg ikke det igjen i dag. Det er noe med hele opplegget og delfinenes naturlige intelligens og betingelseslse kjrlighet til hverandre, lek, sine menneskevenner og ikke minst fersk sild! Rett og slett fantastisk igjen! De m ha verdens beste jobb, de som trener og svmmer med disse flotte, majestetiske vesenene.

Etter det snaut halvtimes lange showet, s bar det p leting etter barnevogner og et stellerom for skifte bsjebleie p den yngste. Nr 1500 barnefamilier skal ut av et show samtidig, s sier det seg selv at det blir ker p toalettene.

Kolmrden er en fin park p mange mter, men toaletter og matserveringssteder kunne med hell vrt utvidet eller organisert p en annen mte. Men som oss aleneforelder, som barna vre, og som delfinene - s prver vel ogs de sitt beste.

Etter ha ventet ytterligere en god halvtime, s ble det trre bleier og de to eldste jentene kastet seg p berg- og dalbanen Delfintoget. Signe er en racer p karuseller, men fikk ogs med seg Iris p denne - og de gikk ut igjen med smil som gikk rundt munnen.

Etterp gikk turen opp i gondolen, som gikk over store deler av dyreparkens viltarealer. Herfra fikk vi panaromautsikt mot fjorden som gikk innover Norrkping samt et og annet firebeint. Giraffene var et hydepunkt, der de travet i sakte film mot ferske skudd opphengt i stolper for realismens del.

Vinden kjentes hardt p kroppen oppe i hyden, og yngstejenta var utrstelig etter et fall p asfalten rett fr inngang - men giraffene, elg og kronhjort gjorde sitt til prve f opp humret.

Over bjrnene, meldte den ferdig innspilte guiden p tape. Ingen bjrner se. Og den elgen som l i stabilt sideleie ved vannbanken p innhegningen i forkant s vel strengt tatt dau ut?? "Verdens verste dyrepark. Alle dyra gjemmer seg jo!", kom det fra den ene. S svingte gondolen p seg og vi kom over lvene, med bde hunner og en skjeggete, men trtt, hann. Dyreparker i solsteken i juli (for sola stekte tross kraftig vind) er ikke akkurat det beste for se noe. Alle vil s klart ligge i skyggen og bare dse. Til og med jeg!

"Verdens beste dyrepark", utbasunerte den samme ekstatisk da lvene viste seg frem under beina vre.

Etter rundturen ruslet vi forbi apekattene, som alltid er et artig skue.

Selv om organiseringen av noen av serveringsbodene var s som s, s visste de hva de gjorde i forhold til hvor de la de forskjellige kioskene sine i lypa. Akkurat som i butikkene, der de legger fristelsene ved kassa. Etter den lange turen fra apene, via elefantene og over savannen - s l slush-standen der og skrek p alle som halvslitne p andre kilometeren gikk forbi.

Vi ble ogs et lett bytte, og endte opp med slushbeger p strrelse med 3-ringer.

Siste post var Bamses verden. Den svenske Bamse. Verdens sterkeste bjrn, vet dere. Han gule og bl.

Med dunderhonning. En lang dag nrmet seg slutten, men det var fortsatt tid for et show. Ingen av vre hadde noe srlig forhold til denne, men alle satt fjetret.

Etterp vanket det kos og klem til barna fra Bamse selv, men etter ha bivnet Medelsvenssons manglende evne til kkultur - s droppet vi glatt den fornyelsen.

Hadde vi klart oss s lenge i parken tross en tidlig morgen, s skulle vi jaggu klare den siste timen ogs!

S vi kjrte p med karuseller igjen, bde sm og store.

En halvtime fr stengetid, s fikk vi avsluttet ballet med sen middag/kveldsmat: pannekaker med sylt och grdde.

Slitne, men fornyde tross en lang dag, fant vi igjen bilene etter stengetid og la ut p den lange turen hjem til feriehuset.

Vi var ikke fr ute av parkeringsplassen fr hun minste min sovnet. Et godt tegn p at dagen tross alt var vellykket, selv om fornyelsesparker midt i fellesferien kan ta p for bde liten og stor.

Vel hjemme i Rimforsa var det ingen av barna som protesterte mye p at det ble rett i seng, ogs krysser fedrene fingrene for at det ikke blir revelje klokka 5 i morgen.

Touchdown Rimforsa

Natten p ei lita campinghytte gikk som forventet etter at begge unga dro det til langt over ti fr de var i seng. Evelin startet i overkya, men ville flytte seg ned til underkya under Iris. Ved 3-tida vknet jeg av at hun lagde litt lyd, og da jeg lyste bort med telefonen s var senga tom!

To sm bein stakk ut under senga, og det viste seg at hun hadde ramlet ut og krabbet godt under senga. Der smvknet hun av at hun begynte bli litt kald, der hun l p magen bak en stei.... nei, rett p gulvet.

Jeg fikk lagt henne opp i senga igjen, men ved 5-tida mtte jeg hente henne p gulvet nok en gang. Heldigvis sovnet hun igjen momentant begge gangene.

Men som jeg tenkte; litt etter klokka sju var det morgen. Normal tid, selv om de seg 2+ timer senere enn normalt.

Etter en rolig morgen p campingen, s kom vi oss p veien igjen ved halv ti-tiden i duskregn. Da hadde jeg som tur var ftt et eureka p vei ut av plassen med nklene levert i postkassa: lommeboka! Alle kort, kontanter etc l igjen i stugan. Mot normalt, egentlig. S flaks med den. Normalt ville vel vrt ikke komme p det fr flere mil senere.

Turen opp langs Vttern gikk langs smveier med fin utsikt, men regnet bare kte i styrke - s for sl ihjel tiden frem mot klokka 15, som var tidligste tidspunkt for overta feriehuset, s mtte vi finne p noe innendrs.

Flere omveier ble vurdert. Polkagris-kokeriet i Grnna, jordbruksmaskinhjrnestensbedriften i Vderstena eller slottet i Vadstena. Ingenting ble vurdert som tilstrekkelig barnevennlig, det vil si interessant nok), s da gikk vi for noe som sikkert alle gikk god for - mat! Utenfor Mjlby, s kunne en avkjring friste med en kvartett av fast food-restauranter: McD, Burger King og Maxi - samt en ingen hadde hrt om; Eat aliano and asian. De fristet med buff til barnevennlige priser. Stedet s omtrent folketomt ut, men vi tok sjansen. Det var god butikk! Alle mulige retter, desserter, kaffe og gratis pfyll p bde dispenserbrus og softismaskin. Kid heaven! Rett etter vi hadde ftt ordnet oss med fde, s skjnte vi at vi hadde truffet jackpot. Ka gikk ut av bygget. Det veltet inn busslaster av folk, alt fra AIK-fans med dreads til et helt J14-lag fra Djurgrden. Noen andreservering var vanskelig gjennomfre mellom hordene av nye kunder. Stedet viste seg vre eneste i sitt slag i Sverige, og var tydeligvis populrt blant gjennomreisende.

Etter en super brunsj, s havnet vi i Linkping med to timer igjen sl ihjel. Etter en rundtur i byen, s gikk vi for Flyvapenmuseet i utkanten av byen. I sprutregn troppet vi opp og gikk ut igjen like velstende som vi gikk inn: gratis inngang! Et slags vegmuseum milevis fra hjemme, med en del interaktive aktiviteter for ungen, en egen utstilling om djur och krig - i den grad krig kan sies vre barnevennlig.

Hydepunktet for de eldste var stasjonen der de fikk st bak en ekte flymotor og kjenne trykket. For min del var det artig se stuene som var innredet etter 50-, 60- og 70-tallet i den ene installasjonen med flyvpen/luftvernshistorie.

Etter museet var det en god halvtime til Rimforsa, der vi var innom ICA for bunkre opp litt proviant.

S kjrte vi et kvarter ut p tjukkeste landsbygda, der vi troppet opp p grden til n' Lenny & co, og installerte oss i bryggerhuset med senger p stua og en hane rett utafor, som vi alle hper har godt sovehjerte!

Etter en god dusj og litt svensk Barne-TV, s satser vi p en god natts svn - bde for hane, barn og to skalla, slitne karer p pluss/minus 40!

Men frst; etter kattene har sovnet - s skal musene kose seg med litt folkl og svor 🕺

Er vi snart fremme?

Vi hadde knapt kommet 500 meter fra hjemmet til mammaen, fr den yngste sukket; "er det langt igjen?", etterfulgt av "jeg er sliten av kjre bil!". 500 meter!

Der og da visst jeg dette kom til bli en strevsom dag.

Flere ganger i lpet av strekningen Lillehammer - Gjvik kom de samme utbruddene, mens jeg prvde alt jeg kunne og overhre det hele og snakke om noe annet.

Etter ha mtt reiseflget vr i Hunndalen, s kjrte vi ut p 33 mot Minnesund - en vei jeg faktisk ikke hadde kjrt siden utbedringen og den nye Falken-tunnelen.

Det gikk radig, og plutselig var vi utp E6. Ungene var utstyrt med bilbingo, og eldstejenta koste seg veldig med det. Ikke en antydning til vondt i magen eller jeg m tisse.

Yngste var ikke spesielt interessert i bingo, men fant litt motivasjon i se p Postmann Pat.

Vi kjrte p hele veien, passerte Oslo i en fei og fr vi visste ordet av det nrmet vi oss Sverige. Etter et lite dieselstopp rett fr grensa, s tenkte vi finne et sted raste rett innafor grensa.

Rasteplasser var det dog ikke mange av, og vi kom relativt langt inn i Sverige fr vi endelig fikk tatt ei pause med bde litt lek og mat.

Rett fr Uddevalla tok vi av stover p 44 mot Trollhttan og deretter 47 mot Jnkping.

Gjennom hele barndommen var sommerferiene tuftet p sjanse p ledige hytter. Det funket bra i Norge p 80-tallet, da det bde var en haug med campingplasser og ikke minst lite belegg.

Vi kjrte vel godt over en halvannen time fr vi s noe som helst av en campingplass. GPSen funker til mye, med interessepunkter-funksjonen er s og si meningsls. Svrt f kommer opp, og mye vises til helt feil steder. Bde campingplasser og restauranter.

Frste plassen vi stoppet p hadde opptatt for natta, og siden bde ungene og vi voksne begynte bli slitne - s ringte jeg opp en rekke campingplasser i nrheten. Det viste seg at det plutselig eksploderte av campingplasser bare vi nrmet oss Vttern.

De tre frste p lista var alle opptatt, men p fjerde ble det treff. To smhytter var ledig p Camping Vttersmlen, 20 minutter nordst for Jnkping. Da var det bare kaste seg p disse til 300,- hytta. 8 kvm og kun senger, men nok for oss!

Etter ha pnet vinduene i hyttene, som sikkert holdt nrmere 50 varmegrader - s bar det ned p restauranten som l litt nedi gata, vel vegkro/motell snn egentlig. En plass en kulisse i Fargo-serien verdig. Der sikkert folk var blitt tatt av dagen opp igjennom historien.

Men maten var helt innafor. Jeg gikk for en lokal schnitzel-spesial med kapers, men ungene fordelte seg mellom pannekaker og hamburgere.

Etter den sene middagen avsluttet vi med svensk is. Ungene var store i ynene da de tok glass-utvalget i Sverige nrmere i yesyn. Alle endte opp med en ny is, litt for sent.

Men det er jo sommerferie!

Totalt kjrte vi godt over 5 timer i dag, og jeg m si jeg er umtelig stolt over ungene, som tross en litt utlmodig start, virkelig var flinke til vre passasjerer i dag. S godt som null mas, og pappas tanker om en strevsom dag i bil gjort til skamme.

Vel oppe i hyttene igjen etter middag og is, s var det rimelig p overtid for hun yngste, men i ei varm hytte og med de eldre ungene lekende ute - s var det ikke lett falle til ro.

Alle triksene i boka ble tilslutt brukt. Til og med forsk p kreativ dialog

Evelin: "Pappa? Klarer du spise mat med munnen din mens du stuper krke?"

Jeg: (litt paff over sprsmlet) "Nei.." (etterfulgt av latter)

Evelin: (stolt) "Det kan jeg!"

Og nr vi skriver 21.22 er det fortsatt ingen sov sover i stugane ved Vtterns bredder, og etter blikket til yngstejenta bedmme, s blir det heller ikke noen som sovner p en god stund!

Snart ny tur

N er Mazda'n klar for nye opplevelser! I dag fikk jeg nullstilt den blinkende DPF-lampa hos Autosenteret (Mazda-verkstedet) her p Lillehammer, og igjen m jeg bermme deres enestende service. En ung mekaniker kastet seg rundt da jeg kom, tok med seg en PC og fikset det hele p under to minutter - free of charge. Da vet de at jeg kommer tilbake dit neste gang jeg skal ha gjort noe med bilen ogs. Takk!

S bar det en tur innom diverse butikker for handle litt til Sverige-turen. I r som i fjor har jeg laget bilbingo, og forventningene er store. Iris har snakket om det omtrent like lenge som hun har visst om turen. Hun har alltid blitt kvalm av bilkjring, og skulle nok helst ha sluppet lange turer - men med bilbingo fr hun noe annet tenke p, og elsker flge med ut av vinduet for sjekke om hun kan finne noe krysse av. Evelin var for ung for det sist, men vil garantert vre med i r, og tipper storesster gladelig vil hjelpe henne. Signe og Annar i den andre bilen fr ogs hvis de vil.

Ungene fr litt forskjellige brett, og det vanker selvflgelig premier til alle - noe forskjellig smtteri som jeg fikk handlet inn i dag.

Jeg fikk ogs kjpt et lite lekefly, som skal ut i verden p sin egen reise.

Nr vi er p tur liker vi finne geocacher. Det er moro for bde barn og voksne. For uinnvidde, s er det kort fortalt bokser eller lignende som er gjemt rundt om i naturen, ofte ved severdigheter eller steder med en spesiell historie. S laster man ned en app og bruker enten mobilen som GPS eller en ordinr GPS. Vi bruker frstnevnte, som ikke alltid er like presis - s det kan ofte fre til at vi leter litt p feil sted. Du logger funnet bde p nettet og i loggboka i cachen. Noen av de strre cachene inneholder bytteting (sm leker i Kinderegg-strrrelse), som er spennende for barn bytte. Skal man ta ut en ting, m man legge en ting tilbake av samme eller strre verdi. Hele greia minner veldig om stolpejakt, bare at det ikke er "synlig" og krever mer leting for finne det. Folk skal helst ikke finne slike ved en tilfeldighet.

Til flyet har jeg festet en dog tag med et eget ID-nummer. Den kalles en travel bug - TB, eller reisevenn p norsk. Disse skal man ikke bytte til seg ordinrt, men de som finner slr opp koden og leser hvor den kommer fra og hvor den skal. De som tar den ut, m logge den ut p en bestemt mte - og ta den med til en ny cache, der de logger den inn. P den mten reiser disse rundt, og det er gy flge med p for barna.

For et par r siden la Iris en slik i en cache ved CC p Gjvik, og den var sist sett p den karibiske ya Martinique. Ganske s kult, eller hur?

Etter at all vasking og pakking var unnagjort, var det tid for gi Mazda'n litt omsorg etter den lange turen nordover. En vask med svamp og slange, fr jeg sjekket diverse vsker.

Olje!? Det var nesten ikke olje spore p peileren. Etter ha rdsltt meg med bileksperten fra Monssveen, du vet hvem du er, s kjrte jeg p Biltema for kjpe litt pfyll. Da kom den seg opp p nr F igjen, og er snart klar for Sverige!

Jentene henter jeg i morgen tidlig, fr vi mter reiseflget vrt p Gjvik og slr en plan for rute nedover til feriehuset vi har leid, midt i ingenmannsland ute p den svenske landsbygda et sted.

Snart ny tur - og vi gleder oss!

Hjem!

S kom jeg meg tilbake til Innlandet. Tilbake til gjennomsnittsmlinger over 9 km med 70 km/t-grense p rette fler. Tilbake til milevis med skog. Tilbake til veier som var minst like drlige som i nord. Tilbake til mitt liv. Mitt hjem.

Dagen startet p hotellet i Verdal med en sen frokost, for i dag trengte jeg virkelig ikke stresse. Hjemreiser er alltid vemodig etter slike turer. Mange sier borte bra, men hjemme best. Joda, det er godt komme hjem igjen. Men jeg liker meg godt borte. P tur. P mf.

Jeg kjente p savnet av den kysten jeg hadde forlatt i gr. Samtidig kjente jeg ogs savnet av de to jentene mine, og gledet meg over at ferien tross alt bare var mitt over halvveis, og at vi skulle videre p ny tur allerede lrdag.

Allikevel er der tungt med hjemreiser. Langt hjemmefra, og du vet du m kjre 5+ timer bare for komme hjem. Hjem til et sted som ikke er ditt. I mitt 41. r s er jeg fortatt en leieboer. Bde jeg og barna trives veldig godt p Vingnes, men det er ikke vrt. Jeg kjenner veldig p at jeg skulle sltt rot, mye fordi jeg selv satte pris p vokse opp et sted der rttene satt dypt i bakken. Men s er det jo slik i 2017 at catch 22 forblir at man ikke fr ln til komme innp et kjpemarked nr man er enslig, har to barn som koster, bil og andre faste utgifter bankene legger inn i sine kalkulatorer. Kanskje det var i Verdal jeg skulle ha levert Lotto?!

Men heldigvis er det bare i mitt hodet dette er et problem. Barna tenker ikke snn. For barna er dette heme. De har ingen formening om eie eller leie. De vokser opp der foreldrene til en hver tid bor. Barna mine har til alt overml to hjem som er hyst midlertidige fordi bde mammaen og jeg leier. Snn er det for mange, og barn lever i nuet og vet sette pris p det slik som de har det. Kjrlighet, omsorg og mat p bordet. Primrbehovene er dekket. Og er det ikke litt typisk norsk skulle eie? I mange andre europeiske land er det mer vanlig leie enn det nok er her til lands. Det er en menneskerett ha et hjem, men det er ikke ndvendigvis en menneskerett eie det hjemmet.

Og ingenting vokser inn i himmelen. Det huset mine rtter var ble solgt da det ble for stort for min mor for 11+ r siden, og selv om hun nok angrer de gangene jeg kommer dragende med de to barnebarna og masse ting, for overnatte ei helg i det lille huset hun eier n, s vet jeg at det er mye mer praktisk for henne bo der hun gjr n. Jeg har minnene fra Tandum, men er godt forsont med at det nr er noen andre som fr en fantastisk oppvekst der. Akkurat som jeg forsones litt mer dag for dag om at mine jenter ogs fr en fantastisk oppvekst - samme hvor vi bor, samme om vi eier eller leier.

Gjennom hele turen har jeg beveget meg p historisk grunn med historier langt, langt tilbake. P Vega for eksempel, s var det funnet sport etter bosetting for 11,000 r siden. Da var det ikke noe sprsml om eie eller leie. Da fant man seg et sted vre, og flyttet etter ressurser og behov.

Vi skal ikke mer enn litt over 100 r tilbake fr at det var vanlig bo p husmannsplasser, som folket fikk leie mot arbeid for grdseierne, fr de fleste av disse ble kjpt ut som egne smbruk ut over slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet. Livet p husmannsplassene var ikke noen kjre mor. Hardt arbeid og liten fortjeneste.

For 1000 r siden var det heller ikke noen kjre mor. Rett borti gata for der jeg vknet i dag, s befant et av Norges mest kjente slag seg i 1030 (varierende rstall i kilder, men Snorre opererte med 1030 - s da ble det det!)

Olav den hellige hadde noen r fr mtte emigrere ut av landet fordi Knut den store kom i bt fra Danmark for erobre landet. Dagens danske turister er heldigvis ikke s voldsomme, ei heller de som kommer for bo og jobbe her. P 1000-tallet var det litt mer ufred enn i dag. Vge hvordan det hadde sett ut i 1030 hvis man hadde hatt internett, sosiale medier og massemedia. Selfies fra sine tokter? Egen reiseblogg?

Da Olav returnerte til Norge, var ikke bndene og stormennene fornyd med det, og troppet opp mannssterke p et jorde i Stiklestad for ta ham. En tvilsomt srlig sympatisk trio ved navn Tore Hund, Kalv Arnesson og selveste Hrek fra Tjtta, rett ved Sandnessjen der jeg hadde vrt bare for noen dager siden, stod i spissen for angrepet p Olav - som ikke ble den hellige fr lenge etter sin dd. Hund og Kalv, alts. Og Hrek. Noe for vordende mdre i dag med ambivalens for navn til poden?

Dette er ikke sugd av eget bryst, men litt av det jeg fikk med meg da jeg etter utsjekk i dag lste billett p Stiklestad, og vandret rundt p det flotte museet halvannen time. Noen omrder var avstengt p grunn av prver til Olsok-spelet, men det var srdeles interessant og gjenoppfriske denne biten av norsk historie. S fr det forbli spekulasjoner om historien var en klassisk en fjr blir til fem hns. Det er vel ikke bare, bare g Snorre etter i kildebruken!

Men det som sikkert var, var at Olav ble tatt av dage. Tore Hund skulle ha vrt den som satte inn ndesttet, og steinen Olav holdt seg til da han dde skulle visst nok vre satt inn bak alteret i den flotte Stiklestad kirke, som iflge noen gamle kilder str p den plassen som likvideringen skjedde.

Nr sant skal sies, s tviler jeg vel p at Olav sjl hadde bare rent mel i posen - s smbndene og stormennene fant vel ikke p dette i ren ondskap. Olav var visst nok en hard og brutal fyr, sies det - som ikke lot noen komme i veien for seg.

Men som er del av kristendommens etablering i Norge, s fikk han helgenstatus og tusen r senere alts et eget opplevelsessenter. Ikke verst for en fyr som bde plyndret og massakrerte bde her og der i lpet av sitt liv!

Norges eldst bevarte minnestein har han ogs p CV'n.

Like i nrheten av denne skulle det befinne seg en geocache. S i et lite vikingtokt for min egen del, s startet jeg romstere i et buskas rett ved Stiklestad grd p leting etter skatten.

Jammen fant jeg den ikke til slutt, og fikk kvittert i loggen.

S fikk jeg prisen meg lykkelig for at det kun var kuene p Stiklestad som s meg, og ikke Kalv'en Arnasson!

Etter ha gjort meg ferdig, vrt innom langhuset og sett fruktbarhetsgudene vise frem utstyret sitt, s satte jeg meg i bilen og dro hjemover.

Som nevnt fr, s liker jeg gjerne kjre andre veier hjem enn den jeg kom. Nr jeg frst skal hjem, s hvorfor ikke gjre det litt mer interessant. Skjnt hvor interessant er egentlig sterdalen?

Jeg kjrte av rett etter Berkk og kusket mot Tynset. Der ble det beinstrekk og mat p den lokale restauranten - ikke overraskende italiensk-tyrkisk.

S bar det sydover, fr jeg svingte av og tok Friisvegen over fjellet og ned igjen til Ringebu. Jeg m innrmme at jeg alltid har kjrt Venabygdsfjellet, men hadde hrt mye fint om Friisvegen.

I det jeg satt og forbant meg over drlige, smale veier - og lengtet tilbake til kysten, til det pne havet, til det majestetiske - s steg jeg mot strekningens hyeste punkt. Og der, ja. En time hjemmefra, s viste Innlandet ogs at de kunne by p majestetisk og storslagen utsikt.

Jeg mtte, litt motvillig, innrmme for meg selv at det er veldig fint ogs i egen bakgrd - men fr jeg velge, s vet jeg at jeg fr for det pne havet, yene, stupbratte klipper og midnattssola. I stedet for skog, lav, mose og stein - om enn s langt yet ser.

Jeg svingte ut p E6 igjen rett nedenfor gamle Ringebu stavkirke, og kjrte hjem.

Tenkte at jeg det skulle bli fint komme hemmat. Hjemmet mitt er jo her jeg bor n, selv om jeg leier. Og det er atskillig mindre jobb enn vre husmenn p 1850-tallet. Eneste jeg trenger gjre er klippe gresset!

Det m jeg f gjort i morgen.

Frst lekte jeg med tanken om snu. Tastet inn Kjerringy p GPSen. Snaut 17 timer bare! Kunne vrt fremme fr kl 13 i morgen! Men, nei, lrdag blir det Sverigetur og barneferie. Alt til sin tid. Dette var en flott tur med minner som vil vare livet ut. Akkurat som turen med ungene vil bli.

Jeg parkerte, losset ut og satte p en vask.

S oppdaget jeg det. Bde p Facebook og i form av den deilige lukta.

Nabogutten hadde klippet gresset!

Leie fremfor og eie betalte seg i dag! Og for noen flotte huseiere jeg leier av!

Det er jo som amerikanerne sier: Home is where your Heart is!

En stor takk fra en sliten, reisende husmann p ijordet.

Et siste kyst

Round here she's always on my mind

Round here we got lots of time

Round here we're never sent to bed early and nobody makes us wait

Round here we stay up very, very, very, very late

(Adam Duritz)

Jeg vknet ved seks-tiden av lyden blgeskvulp og mkeskrik, som fylte regangene i stedet for vokskulene jeg hadde dyttet inn tidligere p natt. Jeg hadde hendene langs siden nede i soveposen, godt gjemt for de sugelystne smfluene.

Jeg hadde dratt hele soveposen over hodet, og pustet gjennom en liten pning. Det funket godt mot flua, selv om det ble noe tett og varmt.

Seks? Serist! Jeg sovnet vel ikke dr over ett. Jeg pnet posen, snudde meg rundt og lokaliserte vokskulene. Lyttet litt ekstra og konkluderte med at det iallefall ikke regnet ute - s da skulle jeg jammen nyte morgenkvisten litt lengre. Jeg sovnet umiddelbart etter det ble stille, og vknet ikke igjen fr etter halv ni.

Etter en morgenvask og et par nikk til mine tyske naboer, tok jeg frem frokosten, og skulle kose meg med den ved en av de utsatte parkbenkene p plenen nedenfor teltet. Da pnet himmelen seg, og jeg kastet alt inn i bilen og startet full nedrigg.

Med alt pakket og klart, s inntok jeg frokosten i frersetet. Nordlandsk kjttplegg p polarbrd.

Jeg hadde havet ikke langt fra min side, men fikk plutselig ye p en annen krabat s var enda nrmere. En edderkopp hadde i lpet av natta klart spinne et svrt nett foran frontruta. Kanskje han s sitt snitt til fange en del av smfluene jeg hadde ftt inn i bilen i lpet av utpakkingen i gr kveld?

Dessverre ble gleden kortvarig, da sjlveste dodraugen dro ned hele nettet med edderkopp, og bar hele ekvipasjen, inntullet i et krllete trkepapir, bort i spla til et nytt liv p sppelhaugen. Kanskje kunne han spinne et nytt nett der og fange en fraggel?

Jeg spiste ferdig, startet UF'en og spant av grde. Ingen planer for dagen, som alltid, s spent p hvor dagen skulle bringe meg. Jeg kjrte mot fergeleiet uten sjekke tidene, og endte opp med f rikelig med ddtid fr ferge kom. Vret hadde virkelig dratt p. Vinden jeg savnet i gr kveld hadde kommet en masse. Det var hvite topper og regnet kom sideveis. Jeg hastet inn p bryggekafeen og kjpte meg et kort, en kaffe og en is - av alle ting - og ventet.

Jeg nt det som kanskje ble turens siste fergetur maks. En grhret mann kom bort til meg og gestikulerte et eller annet. Det var den tyske naboen fra campingen, og han syntes nok det var moro at vre veier krysset igjen. Kanskje han ogs synes snne tilfeldigheter er artig. Han snakket ikke engelsk, og jeg er srdeles sparsom med bruke skoletysken.

Det er ikke mange setninger du er i stand til bruke i passiar med turister, nr du vet at du mtte ty til seris smisk, med en egen sang til tysklreren, for beholde 2'ern. Jeg er deg evig takknemlig, Karl Arvid med treskoene! Det var trolig takket vre deg at fikk jeg generell studiekompetanse!

Vel over p "andre siden", s stod jeg foran et veiskille - bokstavelig talt. Jeg hadde fortsatt til gode kjre RV 17 fra Foldereid til Namsos, for oppover kjrte jeg yttersida via ferga Hofles - Lund.

Men s slo det meg igjen at det betd et endelig farvel med kysten. Jeg var ikke helt ferdig med den, og plottet ut Rrvik og Vikna p kartet.

P vei dit fikk jeg ogs tatt et par geocacher. En av disse befant seg ved en malstrm rett fr Rrvik. Siden jeg ikke fikk studert Saltstraumen srlig godt i irritasjon over den lampa som hadde begynt lyse i bilen, s var dette et greit substitutt. Veldig mye mindre enn Saltstraumen, men jeg fikk et inntrykk av kreftene ogs p Ottersy.

Regnet hadde avtatt litt i styrke, og jeg fortsatte inn til Rrvik, der jeg oppdaget at de hadde et kystmuseum. Jeg som ikke hadde klart forsone meg med et farvel til kysten. Her mtte jeg bare inn!

Rett etter jeg hadde parkert overhrte jeg en eldre herremann fra Oslo vest, som i dyp frustrasjon avsluttet en hylytt monolog med ; "... men du fulgte vel ikke med!". Han var tydelig opprrt over et eller annet. Kona satte seg i den digre SUVen med Brumsskilter, mens Heisann Montebello-mannen forsvant inn igjen i museet. Jeg tok rygg p ham, og tenkte jeg det ikke; da jeg kom inn og skulle lse billett ved skranken, s var fyren allerede i gang med klage sin nd til hun stakkars jenta p sommerjobb. "Aaaalts, det er feil! Jeg hrte p en formidling om historien til sildefisket, men det var ikke med noe om tiden etter 1975! For utenlandske turister som hrer dette kan de jo tro at det ikke har vrt sildefiske etter dette. Det er 40 r siden!". Jenta prvde vre obligatorisk lyttende og i mterommene. "Jeg skal si i fra til de som har ansvaret for fremlegget", svarte hun litt brydd.

"Bra! For jeg vil ikke komme hit igjen og hre dette igjen!", klarte denne utakknemlige tullingen si, p ekte Heisann Montebello-vis. I bilen satt kona og gremtes. Jeg mtte blikket til hun jenta i det herremannen spankulerte ut igjen, mens han avsluttet: "ja, jeg mtte bare f sagt det!". Blikket mitt mtte blikket til hun bak disken. Vi trengte ikke si noe, men i lpet av de f sekundene s skjnte vi begge at vi tenkte den samme tanken - for en gjk! Noen har et strre markeringsbehov enn andre. Joda, s klart man skal kunne gi konstruktiv kritikk ogs til et museumsopplegg, men det fr da vre grenser. Hva vet jeg, tydelig var konteksten for dette fremlegget sildefiske i perioden 1800-et eller annet og frem til, ja, 1975.

"En billett", spurte hun? "Ja, takk", svarte jeg.

Hele rundturen i museet til 45 minutter, og jeg ble utstyrt med en automatisk lydavspiller og retelefoner, s historiene skulle begynne riktig etter hvor jeg var i lypa. Spennende opplegg for en enkel totning, som ikke er s museumsvant som herremannen fra i sted.

Hele historien var flott fortalt. Det var skildringer fra folks opplevelser p havet, enker, fiskere, barn og ventende kjrester. Kysten er fascinerende og nydelig, men kan ogs vre ndels. Hardt arbeid og hy risiko, men gevinsten er ogs hy avkastning.

Bde sosiologisk s vel som teknisk kysthistorie ble formidlet. Spesielt sterkt var stasjonen om hvordan plast i dag delegger havbruket. Alt fra mikro- til makroplast. Alle m kildesortere og prve forbruke mindre. Vi har alle et ansvar for unng at det er mer plast en fisk i havet inne 2050. Skremmende!

Plutselig s jeg plakaten om at n vask av en fleece-genser tmmer den for over 250,000 mikrofiber som gr ut med skyllevannet. n vask! 250,000 mikrofiber!

Jeg kikket rundt meg, og dro opp glidelsen p regnjakke for skjule fleece-genseren jeg gikk rundt i.

Etter tre kvarter var jeg rundt. Veldig spennende, interessant og skremmende. Man blir ydmyk av hele greia, samtidig som man blir ekstremt flau over menneskets handling og oppfrsel. kjpe produkter med minst mulig plastinnpakning kan vre et lite skritt, og kildesortere plast er et must. S fr vi hpe at de verste synderne, som faktisk er btfolk rundt i verden som tmmer spla fra btene sine p havet, snart fatter at de ikke kan fortsette slik.

Jeg mtte finne en mte f opp igjen humret. Jeg takket pent for meg, og gikk ut igjen mot bilen. Skjnt, gikk og gikk. Jeg lp det jeg maktet, for n var det skybrudd ute!

I bilen bladde jeg i NAF-boka, og la en plan om kjre rundt p ya og se. Smveiene ut mot havgapet. Den strste forskjellen p yene i Nordland og Nord-Trndelag, er fjellene. Der det nord er mer tinder og bratte vegger, s var det p Vikna mer som heier. Runde og sm. Som ei kulelype som l i horisonten.

Ute i havgapet bodde det folk. Som p Vega og Dnna, s var det her grder med kuer som dominerte.

Det sku bo folk i husan, husan e som folk

Folk trng hus og hus trng folk i all si tid

(Ole H. Bremnes)

Vret ble lettere jo lengre ut mot havet jeg kom, og jeg tenkte at jeg skulle finne et sted stangfiske. Svabergene var glatte, s jeg hpet p ei brygge eller ei kai. Jeg kjrte en del rundt p sideveiene, men endte opp med mtte snu hver gang. Ved hver endestasjon bodde det folk, og alt s litt for privat ut - ogs bryggene - til at jeg flte jeg kunne stille meg opp fiske snn uten videre.

Det var allikevel flott bare kjre rundt der og nyte synet av kystlandskapet.

Jeg passerte Garstad kirke. En gammel, slitt og vrhard kirke, med kun noen gamle gravsttter. Den nye gravplassen l et stykke unna. En stor bauta var reist utenfor kirka. Jeg er ikke religis p noe som helst vis, men synes det er veldig flott med kirker som bygg. I tillegg er det fascinerende med s mange skjebner som er samlet p en kirkegrd.

Teksten p bautaen sa i grunn alt som historien og livet her ute p Vikna.

Det var ganske penbart at tro var noe som folk her ute ble avhengig av p flere plan. Troen p at alt skulle g bra. Troen p at ens kjre skulle komme hjem fra havet.

Rett i nrheten av der kirka stod, s var det en merkelig plass inni ei vik. Det s ut som gamle tretribuner, som et slags gammelt amfiteater ute i havgapet.

P vei tilbake til Rrvik passerte jeg min egen vik.

Tilbake i Rrvik, s var jeg bde sulten og kjei. Skulle jeg finne noe her i styrtregnet, eller skulle jeg kjre videre slik at turen hjem ikke ble riktig s lang i morgen? For fredagen trenger jeg til klesvask og ompakking, s jeg m vre hjemme igjen senest torsdag kveld.

Jeg kjrte vekk fra Vikna, og tok farvel i sladrespeilet. Selv Nord-Trndelag leverte nr det kom til kystlinja og flelsen av vre p yene. Hadde jeg hatt bedre tid skulle jeg ogs gjerne beskt et av de flotte fiskevrene ute i havet utenfor Vikna.

Jeg kom dessverre for sent for det denne gangen, for btturen gikk fra Rrvik hver dag kl 10 i fellesferien. Neste gang!

Jeg sjekket rutetabellen Hofles-Lund, som jeg n var ndt til ta for ikke mtte kjre en omvei tilbake. S klart! Tre minutters margin i flge GPSen. Jeg hadde alts bare tida og veia - og trkket gassen i bunn.

P fergeleiet stod alle klare til kjre p, og som siste bil rakk jeg det denne gangen - p hekta!

Jeg hadde droppet middag i Rrvik og kjente jeg mtte ha noe mat. Namsos hadde sikkert noe by p. Kinesisk kunne vrt godt n! Halv annen time langs smale veger i styrtregn og med store dammer i hjulbanen, med pflgende vannplaning. Skumle forhold, som de digre lastebilene ikke tok mye hensyn til, der de dundret forbi i 80-90.

Kro, stod det plutselig! Jeg svingte inn. Det fr duge. Inne satt eieren og assistenten, som jeg mistenker var mann og kone, eller kjrester, p mten de begge satt og var helt inni hvert sitt sosiale medium. Jeg var eneste kunden p lang tid. Tffe kr drive kro midt i ingensteder. Det ble fish and chips. Den var litt for raskt ferdig til at jeg tror dette var hjemmelaget. Det blir nok ingen hederlig omtale i NAF-kringen om Norges beste vegkroer, men det var nok til mette en sulten lonesome traveller passing through.

I tillegg var verten en hyggelig fyr, som tok seg tid til snakke og sprre litt. Han stusset flt p at jeg sa Lillehammer kun var ni timer unna. Han hadde aldri vrt der. "Kanskje jeg kjrer hjem", sa jeg, da han lurte p hvor langt jeg skulle i kveld. Han virket ikke srlig imponert over det, og fikk brtt en bekymret mine over ansiktet. "Det blir litt langt, vel!". Jeg takket for maten og dro, med et "kjr forsiktig!" rungende bak meg da jeg forsvant ut i styrtregnet igjen

Det er s kjedelig kjre samme vei opp og ned. Derfor bestemte jeg meg for ta den ekstra halvtimen det tok kjre fra Namsos mot Overhalla, og over igjen til E6 p Grong. Jeg begynte se etter campingplasser, for kunne tenkt meg hytte i natt. Telt i dette vret, med det teltet jeg har, var no go!

Jeg stoppet innom flere steder, men svaret var det samme. Ingen hytter ledig! Jeg tenkte flere ganger p bare kjre hjem. Kunne vrt hjemme ca 3 p natta uten lange stopp. Men da jeg fylte opp med diesel i Stjrdal, s fant jeg ut at jeg skulle sjekke ut hotels.com-appen igjen. Verdal hotell hadde rom til 800 kr for i natt. Ett rom igjen (jada, bare lureri, jeg vet) og 25% rabatt. Vel, campinghyttene jeg hadde forhrt meg om l p 600. 200 ekstra for slippe vask, eget sengety - OG f frokost inkludert.

Og ikke minst - nok en overnatting nrmere en gratis bonusovernatting - p Kjerringy ❤

Kjr da! Jeg bestilte og var p pletten et kvarter etterp, og fikk til og med oppgradert fra enkeltrom, som jeg hadde bestilt, til dobbeltrom. Kanskje dama i skranken skjnte at jeg skulle ha med meg noen til sengs i natt: minnene om kysten!

I morgen blir det retur til Lillehammer, med mange gode minner, opplevelser og bilder i bagasjen.

S blir det bare glede seg til ny tur til helga sammen med de de sm gullungene mine - men en bit av hjertet mitt har jeg lagt igjen p kysten, bde Nordland og n ogs i Nord-Trndelag. Vi ses igjen!

vil hr havet, og vil plant trr

og vil kjenn at lev

vil vr der livet lev

lengta hjem, lengta tebake

bort fra stress og flysty

lengta hjem, lengta tebake

hjem te d, Kjrringy

(Magnus Eliassen, "Maskinisten")

En gryende forelskelse

Kjerringy, alts! For ei perle! Og for et sted det var jeg overnattet. De deiligste senger, og jeg vknet ikke fr klokka faktisk ringte klokka halv ni. Jeg hadde satt p alarmen, fordi jeg hadde en mistanke.

Jeg hoppet i dusjen, og stakk ned for ordne meg frokost. Den nt jeg ute sammen med utsikta.

Jeg burde bare blitt til utsjekk klokka 12, og brukt dagen p ya i det nydelige vret - for det skulle bli drligere utp dagen i flge yr. Rastls og sugen p flere eventyr pakket jeg imidlertid sakene, og sjekket ut rett etter frokosten.

Og som jeg i grunn tenkte, alt var betalt og ordnet for. Takk, hotels.com. Jeg lovde spre ordet om Kjerringy Bryggehotell til alle jeg kjenner srp - s da vet dere hvor dere skal overnatte hvis dere er i traktene.

Jeg skrev meg inn i "hytteboka", og pakket UF'en. Stakk innom Matkroken og kjpte turens frste obligatoriske prospektkort, som ble skrevet og sendt fra samme sted. Deretter var det straka vegen til fergeleiet.

Da vi la til p andre siden, s skjnte jeg prisen fra i gr: det var sklart tur/retur. Eneste muligheten komme seg fra ya med bil er med den ferga, s det var jo logisk nok at de sparte seg for halve jobben med billettsalg.

Hvor skulle ferden g i dag? Jeg hadde tenkt lenge, men ikke funnet noe godt svar. Frste planen var dog oppske Mazda-verkstedet i Bod for hre om de kunne tilbakestille DPF-lampa.

Nei, der var det ikke noe service f. Tre sure karer satt p hver siden data og knottet da jeg kom inn. De tittet kort opp p den rare, skalla sringene, fr blikket falt ned p skjermen. Ett yeblikk sa den ene, fr den andre tjue sekunder etterp s; vrsgod. Ole, Dole og Doffen p jobb, alts, tenkte jeg - men tredjemann forble taus.

Jeg forklarte min sak, men det der ville bli vanskelig. De mtte sette opp en time. Jeg prvde si det var snakk om to tastetrykk p en PC og maks. to minutters jobb, men til ingen nytte. Time p slutten av dagen eller aldri! Det ble aldri...

Jeg svingte innom NAF, og mtte en blid kar der som s klart kunne se p det. Kjrte bilen inn, og han koblet til utstyret - men fikk ikke opp noen feilkoder. S da var den saken biff! Resten av turen gr med blinkende DPF-lampe.

Jeg kom meg ut av Bod, og fr jeg rakk og tenke hvor jeg skulle, s var jeg alt i Fauske.

Jeg stoppet p en bensinstasjon. Skulle jeg farte nordover E6 mot Narvik og videre ut til Lofoten? GPS viste litt over 5 timer til Svolvr. Eller skulle jeg begynne hjemreisen tidligere enn planlagt og heller ta noen alternative ruter hjem? Jeg klarte aldri bestemme meg, og i rene Luke Rhinehart-stil bestemte jeg meg for avgjre min egen, om ikke skjebne, s reiserute videre, i form at et myntkast.

Det ble srover, og jeg la ut p E6 mot Saltfjellet.

Kent dundret ut av hyttalerne, jeg sang med og koste meg bak rattet som jeg alltid gjr, men en stor, voksende klump inni meg angret p at jeg ikke tok avgjrelsen selv. Da hadde jeg kjrt videre nordover, tenkte jeg. Skulle jeg snu? Jeg skrudde opp lyden, og prvde ikke tenke p det.

Jeg hadde klatrer opp p Saltfjellet akkompagnert av Sveriges beste band. Skulle jeg dra mot Ume kanskje? Jeg visste det ville komme en mulighet i Mo.

Det gikk radig over fjellet, og jeg mtte jo for en gangs skyld ogs gjre som alle andre - selv om jeg avskyr det som pesten. Jeg svingte inn ved Polarsirkelen. Knipset noen bilder, vurderte en geocache - men for mange folk til at jeg gadd rote rundt som en tulling p jakt etter tomgods, og kjpte meg tidenes verste lunsj. Kebabtallerken vegg i vegg med butikken med alle de norske effektene i souvenirbutikken. Hva med ha norsk tradisjonskost p et snt sted?

Artige varder p Polarsirkelen:

Jeg dundret p videre, og nrmet meg straks dalen med Norges kanskje tffeste navn, og kanskje den eneste med en skrekkfilm oppkalt etter seg? - Dunderlandsdalen! Gudbrand blir liksom ikke like spenstig.

Det gikk tidvis sakte ned gjennom Dunderlandsdalen, fordi dosere var i sving med bygge en ny strekning p E6, som sikkert bde ville bli rettere og bredere. Ikke ett r for sent! En av Norgeshistoriens verste trafikkulykker skjedde nettopp der for en god del tir tilbake.

Fr Mo satt jeg fortatt og irriterte meg for at jeg ikke var p vei nordover mot Narvik. I tillegg var jeg ogs full av anger for at jeg hadde smelt av 130 kroner p noe helt ubrukelig fde oppe p Polarsirkelen, som forvrig er flyktig og forandrer seg r etter r. Om 13,000 r stemmer det igjen med bysten ved turistfella p toppen av Saltfjellet. Da serverer dem neppe kebab der!

Nu vel, livet er for kort til angre. Angrer man, s ender man opp p angre p det igjen - som Sren Kierkegaard ville ha sagt.

Fr jeg rakk angre p at jeg angret meg, s brt jeg ut i spontan latter helt alene i Mazda'n, da jeg passerte et skilt som fristet med servering. Navnet? Bimbo! Bimbo til lunsj, det hadde kanskje vrt bedre enn kebabtallerken? Eller? Ikke nok med det, men hun bd ogs p overnatting. Jeg kjrte forbi.

I Mo hadde jeg valget mellom dra tilbake mot Nesna, eller ta turen inn i Sverige. Ubesluttsomheten tok igjen kontroll, og jeg var long gone sydover p E6 fr jeg klarte bestemme meg. Mosjen neste. Samme reisa. Muligheten til dra ut igjen til Sandnessjen var tilstede, men igjen hadde jeg passert med god margin fr jeg hadde klart bestemme meg. Vrmeldingene var like dystre overalt. Regn, regn og atter regn. Skulle jeg bare dra hjem? Lenge fr tida?

Hvorfor ble jeg ikke bare igjen p Kjerringy?

Jeg kjente p et savn. Et savn du fr nr du mter det som kan vre din store kjrlighet, og s forsvinner hun gjennom fingrene dine fr du fr summet deg.

Litt den samme, stormende forelskelsen kjente jeg litt p.

Jeg hadde mtt henne noen f dager. Kjent hennes trer, flt hennes smil. Hatt henne nr meg, blitt frt i hennes armer over pent vann, sett henne naken, sett henne s gjre seg usynlig. Skulle jeg ikke f se henne igjen? Trene rant fra himmelen og mine vindusviskere tok for alt de bare kunne.

Jeg skrudd opp volumet p musikken. Nrmet meg Trofors, men var fortsatt for dypt inni Kent sin musikk og tankene om henne til tenke p tvillingene som gjorde den bygda kjent.

Jeg snappet ut av forelskelsens tanker og kjrte innom Trofors. Ja, vel. En Coop, en frisrsalong og en togstasjon. Tok en U-sving, og ut p E6 igjen.

Jeg mtte bare se henne igjen! Jeg klarte ikke tanken p dra videre uten f gitt henne et siste blikk. Jeg vet det aldri kan bli oss to, men jeg vil hre din pust, kjenne din nrhet, se deg igjen.

Nordlandskysten!

Bruset i mitt hjerte like sterkt som bruset fra deg. De bratte tindene som duvet til vrs fra deg, og de dype, mrke havene. Sol og regn, tke og bl himmel. Og knott. Masse jvla knott.

Rett etter Trofors tok jeg farvel med E6, og jeg kjente en glede over snart f se deg igjen! Fjell og skog alene gir meg egentlig ingenting. Det ser stort sett likt ut over alt. Men havet. Kysten. Mitt hjerte svulmet.

Jeg tok mot Brnnysund, plassen jeg passerte p lrdag. Jeg hadde forlatt Kjerringy med et savn. En lengsel. Jeg hadde forlatt Dnna og Vega med den samme flelsen. N endelig. Tilbake til det jeg aldri burde forlatt. Kysten! Nordlandskysten! Helgelandskysten!

Jeg skimtet henne igjen i form av en fjord, da jeg hadde kjrt over nok et fjell p den srlige delen av Lomsdal-Visten, som er den svre nasjonalparken og demarka som ligger mellom kysten og E6. Der Lars Monsen rotet seg bort i en episode.

Noen tunneler, og der var du. Jeg kjente pulsen sl raskere, og nrmet meg mer av deg. Til alt overml s jeg solstrlene bryte skylaget. Jeg angret ikke lengre. Jeg hadde gjort det lurt og beske deg igjen.

Jeg svingte innom en campingplass rett fr Brnnysund og sjanset p hytte, men gubben som drev stedet bare lo. "Nei, da m du vre tidligere ute, gutt!", sa'n, mens han presse tunga mot snusen for frigjre litt ekstra juice.

Ok, vel, jeg reiser videre. Det hadde gtt en del timer siden den begredelige lunsjen, og jeg var sugen p middag. Jeg hadde alt medbrakt, men ville gjerne ogs finne et sted for natten. Jeg kjrte innom Brnnysund igjen. Vret hadde plutselig lettet, selv om Yr spdde nedbr.

Jeg tenkt p en spesiell. Skulle jeg n nettopp henne, s mtte jeg forte meg a for hun ventet ikke. Jeg kjrte det remmer og ty holdt mot Horn, for tredje gang p turen.

Hon vinkar gjenom ett fnster

Hennes mun er som ett sr

(J.Berg; fra Kents lt "Cowboys")

Porten gikk ned, og hun la p svm over havet p vei til Vega. Jeg satt igjen i Mazda'n og s henne forsvinne.

To timer vente p siste ferge. Det kunne vre forskjellen mellom sol og regn. Skulle jeg vente p henne?

Jeg dro. Uten si farvel

Jeg kjrte srover p RV 17, samme strekningen som jeg hadde kommer fra p lrdag formiddag. Jeg kunne rekke fergen fra Vallersund med god margin, men hadde lyst til bli i Nordland. Hadde jeg tatt fergen, s hadde det fort blitt Trndelag.

Jeg var litt trtt. Litt sliten. Litt sulten. En dag med masse kjring. Vekk fra noe jeg har blitt veldig glad i, men s tilslutt tilbake i hennes armer.

Et stykke fr fergeleiet, s oppdaget jeg et skilt til Bjrnvika. Tre kilometer ut mot havet. Kunne dette vret stedet hvor hun penbarte seg for meg igjen?

Jeg svingte inn, og kom til en flott liten perle lengst inn blindveien. Tre campingbiler stod linet opp, og hyttene var utleid. Men min sken var over. Jeg betalte 150 kroner for sette opp telt og f tilgang til dusj og WC.

Pakket ut, satte i gang lage enkel middag - og prvde desperat vifte vekk mengder med knott. Som om jeg ikke har kldd meg til blods fr. Blir det virkelig ei natt i bilen allikevel, mens teltet str tomt?

Jeg spiste middagen lengst ned ved brygga, men knotten, eller hva slags blodtrste smfluer det er, fulgte etter.

Etter maten spaserte jeg en tur langs en grusvei som gikk videre fra campingplassen og rundt bukta.

Helt knyst. Vindstille. Jeg hadde trodd hun skulle vre mer stormfull. Vel har det sprutregnet, men vinden har ikke vrt i nrheten av den hjemme p Vingnes.

Kunne hun ikke blse opp litt, og jage vekk fluene. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle nske meg mer vind!

Vel tilbake p campingen, s tok jeg sjansen etter en tur p servicehuset - jeg la meg i teltet.

S fr vi se hvor mange nye stikk jeg har nr jeg vkner i morgen, forhpentligvis med hennes brus i teltet - og ikke fluenes!

Vi fr en siste natt sammen fr jeg m forlate deg i morgen, kjre Nordlandskysten. Kjre Helgelandskysten

E du nord?

Litt fr klokka seks vknet jeg jammen meg i hytta i Aldersundet. Nei, pokker heller om jeg skulle begynne dagen s tidlig, s jeg dyttet de to voksdottene som skaper nattefred enda lengre inn i ra, for prve holde ute de verste av de morgenkte mkeskrikene. Det funket, og neste gang jeg s p klokka hadde den bikket tte.

Jeg s for meg en rolig morgen med en bedre frokost p hytteverandaen. Jeg hadde til og med ei baconpakke p kjling. Hyttekjleskapet hadde forvrig en fryseboks, s jeg benyttet ogs muligheten til f frosset igjen kjleelementene.

Som mye her i nord, s styrtes ogs min morgen litt av fergetidene. Jeg sjekket rutetabellen Kilboghavn - Jektvik, og skjnte straks at hvis jeg ikke skulle mtte vente ei god stund, s mtte jeg rett og slett f rvva i gir. Jeg tok morgenstellet, og vasket over gulvet - pakket bilen og dro. Frokosten fikk bli i fergeka. Jeg beregnet vre p fergeleiet ti minutter fr avgang, og hpet det skulle holde for komme med.

Jeg rakk det med et kvarters margin, og rullet inn bak en sveitsisk campingbil, som jeg har sett og delt fergesalong med flere ganger underveis p turen. Noen folk eller biler merker man seg.

Jeg husker jeg hadde slike opplevelser ogs som barn, da jeg som nevnt tidligere "samlet" p bilnummer. Spesielt husker jeg en sommerferie p vestlandet da jeg s en bil skiltet i Israel flere ganger p turen. De hadde ogs lagt merke til den norske familien med en gutt med hvitt hr og hockeysveis, som satt uten belter i midtsetet baki, for f best mulig arbeidsforhold for bilnummernedskrivelsene.

Jeg tok opp noen Hattings-pitabrd som hadde blitt med fra fryseren p ijordet. Snne holder jo en evighet, s Gudene vet hva slags E de putter i deigen. Kombinert med sprutflaska (ikke spritflaska, som var autofullfr-forslaget p telefonen!) med bringebr ble det en rask men grei frokost. Bilene begynte fylle seg opp i begge felt.

S dukker jammen nok en gammel gjenganger av en bil opp i fila ved siden av meg. Det var et dansk par med en liten baby, som jeg hadde ferget med p begge overfartene fr Sandnessjen, og attptil vrt kun rett bak. Artig, tenkte jeg. Vel vitende om at de antageligvis hverken la merke til eller syntes det samme var eller hadde vrt artig. Jeg har vel noen sre greier jeg synes er artig, og se samme campingbilen flere ganger igjen i lpet av en ferietur er en av disse (nrd... host! kremt!).

Og her fra Sandnessjen:

Ferga la til kai, og alle bilene kom seg trygt om bord. 200 kroner kostet denne overfarten til Jektvik, som estimert skulle ta en time. Jeg overhrte billettren snakke med en mann p nabobordet at det hadde vrt helt Texas srgende i gr kveld. S mange biler skulle med p ferga, som kun tok et 30-talla biler, at flere mtte vente en og to runder (kun n ferge i drift, s en runde er da snaut 2 timer). Man skjnner hvorfor fergetidene styrer mye i nord, da. Kontrollren var lokal, men hadde selv aldri p over 40 r tatt neste ferge p ruta. "Jeg har lovd meg selv at jeg aldri skal st i fergek!", sa han p kav nordlending og skratter.

Jeg begynte tenke p teksten fra ei Kari Bremnes-lt, og satt i salongen resten av overfarten og sang den inni meg, mens jeg kikket litt p mine medpassasjerer, og fabrikkerte historier om hvem de var, hvor de skulle og hvor de kom fra. Snt har jeg alltid ogs hatt en fascinasjon for. Ja, s lenge jeg kan huske.

Det e ikkje alltid det gr

snn som du hadde tenkt

Det e ikkje alltid du nr

den ferga du kunne ha trengt

Du ser bare lysan derute

p vei tel et anna sted

og du som va fire minutter ifra

en ny begynnelse

E du nord i landet da

har du meir enn ei ferge miste

(Fra sangen "E du nord" av Kari Bremnes)

Skipper og hjelpemann la elegant til i Jektvik, og da var det bare komme seg videre til neste fergekai. Heldigvis bare ei siste ferge igjen langs kystveien. Dette var imidlertid midt i lunsjtiden, og arbeidsrommet fergeansatte er ogs regulert av arbeidsmiljloven, og skal ha sine pauser. S samtidlige biler stod s p ferga i godt over en halvtime, fr vi alle kunne kjre om bord. Skulle ikke forundre meg om kapteinen kikket ut p ka bak gardina, fikk en faen i seg - og sa til hjelpemannen; "Vi tar en skvett kaffe til!"

Endelig kom vi oss ombord, og da jeg kjrte i land p Halsa, s svingte kystveien seg langt innover i landet igjen. Det er en vill natur her oppe, bde langs kysten og inn i landet.

N var det heldigvis ingen fergetider ta hensyn til lengre, for jeg hadde p sett og vis sltt fra meg Lofoten i takt med at regnet eskalerte og jeg leste p nett om lange ker og flere som mtte vente til neste avgang ogs dit.

Jeg stoppet opp ved utsiktspunktet mot Svartisen. Temmelig majestetisk. Bten som fraktet turistene nrmere hadde ogs tydelig mye gjr, for der ket det opp med mellomeuropeere i hopetall.

Jeg kjrte videre innover. Vegen sneglet seg smalt inn langs den bratte fjellsiden, med den grnne fjorden langt nedenfor og tindene med isbreen som klamret seg fast til fjellet p den andre siden.

Jeg tok meg tid til logge et par nye geocacher langs veien, fr jeg entret en av Norges lengste tunneler: Svartisentunnelen, p omlag 8 km.

Med Counting Crows sin "August and everything after" rungende i bilen, og hylytt duett med Duritz fra undertegnede, s gikk ferden som en drm, tross at regnet n tok seg kraftig opp.

Jeg begynte bli sulten, og tenkte stoppe for en sen lunsj i rsnes. Der regnet det s kraftig, at jeg s frem til komme meg inn og ta ei pause fra bilkjringen.

Dessverre s var rsnes-senteret ikke noen bedre enn andre sentre nr det kommer til cafedrift. Jeg som hadde hpet p ei fiskesuppe, men nei da. Fries, nuggets, burger og en og annen omelett. Ellers takk. Jeg lp ut igjen i styrtregnet, satte meg i bilen og pumpet p videre.

S, i bakkene fr Bod kommune, s kom selvflgelig den store sommeroverraskelsen fra Mazda'n. Det hadde jo gtt vel problemfritt. Plutselig begynte DPF-lampa blinke. Krise? Nei, egentlig ikke. Bare fryktelig irriterende. Det skjedde nemlig det samme for 13,000 km siden.

Mazda har funnet ut at de skal bruke den lampa til varsle om at du m p service, men sier ingenting om at s er tilfelle. Dermed tror folk at de har problemer med dieselpartikkelfilteret, oppsker verkstedet og de fr tilbud om service. S klart, det finnes en marginal sjanse for at det er noe annet feil med det, men sannheten er at det ikke rekker sote ned noe filter med min kjring, og heller ikke p en snn langtur som jeg er inne i n. Det kunne ogs rime med at det var 13,000 km siden sist gang jeg fikk en av de greie folka p Autocenteret Lillehammer til koble p Pc'n og nulle ut feilen. Han fortalte at han ikke fikk koblet det ut, og sa den ville blinke igjen etter nye 13k. S n skjedde det alts. Rett fr Bod.

Irriterende nok, selv om jeg vet at det ikke er noen strre operasjon enn at jeg m huke tak i en lrd p et Mazdaverksted i byen og f han til nulle det ut en gang til. Tviler dog p at se gjr dette gratis, som er et privilegium for gode kunder hjemme p Lillehammer. Det er et tastetrykk p PC'n.

Smtt irritert bare fordi det n blir noe ekstra, s peiset jeg p mot Bod. Da jeg passerte Saltstraumen, s ble jeg fascinert av de sterke strmningene under den gigantisk, hye brua. Tyskeren stod allerede skulder mot skulder langs bredden og prvde lykken, og det var ikke snakk om at en japansk flerbruksbil med elektronikkfeil skulle finne seg en parkeringsplass blant svre, tyske bobiler med elgklistremerker, skandinaviske flagg og medbrakt, tysk proviant p dashbordet.

Samme kunne det vre. Da bare fartet jeg videre mot Bod p tom mage. Lunsjen i rnes hadde kokt bort i drlige alternativer. Etter det hadde jeg i tillegg ftt opp blodtrykket pga lampefeilen. N mtte jeg f meg noe spise.

Jeg fulgte GPSen helt inn mot sentrum og satte p et tilfeldig interessepunkt. Moloveien kaf eller noe slikt.

Hele Bod sentrum lignet mer en stor arbeidsplass, for det var noe overalt. Tydeligvis mange dosere i refleksvester som ikke hadde tatt sommerferie enda, eller var jagd ut i sommerjobb av foreldre eller kjrester, som ikke lenger orker finansiere festivalsommeren eller all Nordlandspilsen de skal tylle i seg fremover.

Jeg parkerte i Moloveien, men hele stedet s stengt ut. Jeg parkerte og gikk en runde i byen. Gatekjkken, kebab og pizzeria. Jo, det har vi p Lillehammer ogs. Jeg hadde lyst p fiskesuppe. Det mtte vel Bod klare levere?

Litt i villrede satte jeg meg inn igjen i bilen og kjrte litt ut av sentrum igjen. Kanskje det dukket opp noen spisesteder der? Neida. Kun Europris, TOYSRUS og Power. Jeg er tilgjengelig for reklameoppdrag her alts, hrer du Terje Hili?

Plutselig skimtet jeg noe svart og gult foran meg. Tror du ikke jeg hadde funnet Aspmyra! Jeg fikk holde sulten litt til. Jeg mtte jo ut ta bilde av en tom fotballstadion. Det gir jo mening. Eller?

N holdt sulten p g over til rent sinne, s jeg kjrte inn igjen i sentrum og parkerte p nytt. Nede ved brygga m det jo vre noe? Og jo visst, Bryggeriet penbarte seg da jeg krysset asfaltplassen med alle klinebenkene, p andre siden av et av mange kjpesentere og det som mtte vre biblioteket? P en benk satt tre gutter og rykte p ei diger vannpipe. Flere steder hadde jeg sett lse fugler. Bod trekker tydeligvis til seg andre enn bare ferierastlse totninger.

Jeg gadd ikke se p prisene, men s det stod fisk p skiltet utafor. Plassen s ut som en semi-formell sjmatvariant av Egons. Greia var at du mtte finne deg et bord, bestille ved kassa og betale der og da. Ok, greit.

Jeg tok det frste bordet jeg fant rett ved dra mot uteserveringen. Temperaturen var god, og regnet hadde sluttet opp, s jeg kunne sitte ute. Jeg gikk inn, klasket menyen p disken og bestilte ei nord-norsk fiskesuppe til en kvart tusenlapp. Utmerket. Og isvann.

Noen minutter senere stod suppa p bordet sammen med ei egen flaske med isvann. Bra! Volumet p suppa var vel ikke all verden for en sulten villtotning, men smaken var det ingenting si p. Deilig smak og deilig, kremet konsistens. Masse god fisk, reker og deilige grnnsaker. Pent dandert. De kunne gjerne brakt brdet ved siden av selv og funnet p noe litt mer kreativt enn et ferdigkuvert med Soya-smr, men ok. Jeg er en enkel mann som har levd p middager tilberedt p kokeapparat fr p turen, s da ble dette en kulinarisk lekkerbisken.

Hva n? Vret begynte lette, og vestover i havgapet s det aldri s bltt og fint ut. Ville jeg rekke ferga til Lofoten som gikk kvart over seks?

Fr jeg gikk fra restauranten kom jeg p at jeg skulle sjekke hotels.com. Etter ti opphold, s hadde jeg n en gratisovernatting coming up der - bare jeg holdt meg til maks 850 kroner.

Og der, midt foran meg lyste det svart mot bltt telefonlys: Kjerringy! Hamsun og Wassmo-land. Jeg er fuckings Dina! Familierom med frokost for 700 kr i natt. Kun 1 rom igjen. Og hotels.com betaler. Jeg bestilte umiddelbart!

Jeg kastet meg i Mazda'en, plottet inn kjerringya p TomTom'en, og la i vei. Ny ferge. Kun en rliten tur p noen hundre meter. 150, spenn, sier du? Jaja, ingen vei tilbake. Kjerringy it is!

Nok en gang et stykke natur som tar pusten i fra en stlending, som hittil har syntes at Venabygdsfjellet har vrt passe majestetisk og grandiost. Akkurat, ja.

Jeg parkerte utenfor Kjerringy bryggehotell og spaserte inn. I resepsjon hadde de ftt inn bestillingen alt, gjort for under en time siden. Jeg spurte hvordan slike bonusovernattinger fungerte, men han hadde aldri hrt om det. S vi fr se om jeg faktureres i morgen eller om hotels.com har gjort opp p mine vegne.

Vel inne p rommet inns jeg min flaks. Et hotellrom verdt minst det dobbelte i fellesferien. Hems med to senger, to senger nede, romslig dusj og stor stue med TV, sofa og to stoler - og en balkong med en strlende utsikt. Mens jeg pakket ut gikk vret fra grtt til klart, og kvelden var klar til nytes i luksus p hotellrommet!

Etter at jeg hadde innordnet meg og vret ble klart og flott, s tok jeg meg en tur rundt omrder fr jeg satte meg i bilen og kjrte de 2 milene lengst nord p ya. Utsikten langs ruta var s klart fantastisk. Ord blir fattige. Her bor folk med snn utsikt daglig. Ja, det er vrhardt - men for en bonus!

Langs turen nynnet jeg fortsatt p Bremnes, og tok meg i og fundere p at de s klart mtte gi enorm musikalsk og lyrisk inspirasjon og bare vre i dette landskapet.

Fr jeg visste ordet av det kom jeg over et stedsnavn langs veien som mer eller mindre bekreftet nettopp det - Lter!

Landskapet er lter i seg selv her oppe. Heldigvis kom ogs finvret for en kveld. Som a Kari sier det videre i sangen

E du nord i landet da

ska du bare la mrket rde

Frr en kveld, en kveld

trekkes teppet fra

og det kommer et lys av guds nde

e du nord i landet da

N har klokka bikket midnatt med god margin, og sola str vakker rdoransje over fjellsilhuettene i horisonten.

Det er et frste for alt. P en av fergeturene frst p dagen krysset jeg visst nok polarsirkelen i regn, og n fr jeg oppleve midnattssola for frste gang.

I kveld ble teppet virkelig trukket fra p Kjerringy - og jeg, jeg var i nord da!

For et land!

Hvor skal jeg begynne? Det er litt rart tenke p at jeg vknet fredag p Lillehammer med de to jentene mine p 3 og 6, og n befinner jeg meg snart p polarsirkelen.

I dag vknet jeg som kjent til regn og grytidlig frokost fr seks p sydspissen av Vega. Jeg fablet om ta frste ferge tilbake til Horn og fortsette nordover, for det s veldig grtt og regntungt ut p Vega. Som tenkt, s gjort. Klokka ni var jeg ombord MF Torgtind, som en av relativt f biler denne sndags morgenen.

Bten var innom Ylvingen for plukke opp en passasjer, men det var ikke rare se av ya fra det regndrpekledde vinduet.

Da jeg ankom fergeleiet p Horn, s var det en time og vente p ferga som gikk fra samme havn og tett over sundet. Da kjrte jeg meg en tur inn til Brnnysund for sl ihjel litt tid, og plukket opp min frste geocache i Nordland langs veien. Vel tilbake p Horn s boardet jeg ferge to for dagen.

Vel over i Anddalsvg p Vevelstad, s ble det en marsjreise p et kvarter for alle p fergen, som samtlige skulle videre med neste ferge fra Forvik til Tjtta. Regnet bttet ned enda kraftigere og jeg holdt meg inne p hele den tre kvarter lange overfarten.

Vel fremme p Tjtta, s lyet vret noe - men ikke nok til at jeg prioriterte dra innom den russiske krigskirkegrden som ligger der, med tusenvis av omkomne russere. Over 2000 av dem dde da britiske fly skjt i senk gang fangeskipet DS Rigel, rett utafor kysten p Tjtta. Over 2500 mennesker omkom da Rigel sank - omtrent dobbelt s mange som i Titanic-ulykken!

Kuene p Tjtta lot seg ikke affisere av hverken krigshistorien eller alle turistene, som mtte snirkle seg forbi kuer i feriemodus.

Rett fr Alstadhaug, s kjente jeg at jeg burde vrt p toalettet - og sannelig penbarte det seg ikke en dass - p selveste Petter Dass-museet. Det kostet 100 kroner g inn, s jeg droppet det, men fikk vrt p do og kikket en tur innom den gamle kirka der Dass regjerte p 1600-tallet.

Fr jeg ruslet tilbake til bilen, s svingte jeg innom tunet utenfor kirka. Ikke for kjpe hndverk og lokale tekstiler, som de stolte solgte der, men for ta med meg en geocache til. Jeg rotet litt rundt mellom to rde bygninger, og prvde gjre det s diskret som mulig i folkehavet av Dass-interesserte turister. Jeg fant den til slutt og kunne logge min andre for fylket!

Mot Sandnessjen begynte tka gradvis og lette, og st for meg penbarte deler av de syv sstre for meg. Majestetiske tinder, men det hadde nok vrt enda mer majestetisk hvis det hadde vrt klarvr.

Fremme i Sandnessjen, s hadde jeg plutselig glemt at det var sndag - men kom p det raskt da jeg kun mtte stengte drer. Jeg fikk fylt p litt diesel p Shell, og kjrte en runde gjennom byen. Planen var videre mot Nesna, men etter noen tips p Facebook, s valgte jeg kaste meg p ferga til Dnna. Vret var i ferd med lette og regnet hadde stoppet. Solstrlene penetrerte forsiktig skylaget, og en rekke topper penbarte seg vestover. Jeg kom ganske akkurat, og ikke mange minutter senere hadde jeg betalt blodpris for den 20 minutter korte overfarten.

Senere skjnte jeg at jeg har gjort en kardinaltabbe p de fergeoverfartene hvor jeg har kjpt billett innendrs. Jeg har alltid sagt 1 bil og 1 person, men skjnte da jeg returnerte senere p dagen at sjfr er inkl i bil - s 1 person ville her si i TILLEGG. Flere 50-lapper i lpet av turen i dass (Petter?) alts. Hrmf, som Langbein, i flge den norske oversetteren, sier.

Nok om det. Spist er spist. Fremme p Dnna ville jeg se mest mulig av ya og tok frste til hyre etter fergeleiet. Det frte meg p en smal grusveg langt innover mot noen naust. Jeg fikk knapt snudd, men skjnte fort at denne ya var noe helt, helt spesielt. For en fantastisk natur!

Som med Vega, s ble jeg igjen imponert over hvor stor ya var. Jeg kjrte flere kilometerlange stikkveier fra hovedveien, og stoppet flere ganger bare for ta bilder. Rene fotosafariet!

Jeg nrmet meg nordspissen av ya, og tok stikkvegen til Rolvsvg - som var siste utpost vestover. Klokka nrmet seg fire, og jeg hadde ikke spist siden frokosten fr seks. Jeg fant ut at jeg skulle raste og lage meg middag med panoramautsikt mot et av Norges strste lundefjell p majestetiske Lovund, som faktisk ogs huser ca 300 fastboende. Litt av noen kulisser for en enkel plsewok!

Etter middagen kjrte jeg tilbake den samme veien som jeg kom, og hadde tenkt meg videre srover fra ya og til Hery. Det hadde jeg blitt tipset om at det skulle vre vakkert, men da jeg nrmet meg Dnnas administrasjonssenter, tettstedet mitt i hjertet av ya, med det flotte navnet Solfjellsjen, s veltet gr masser og vegger av regn igjen inn over ysamfunnet. Ja, snt er vret nordp, det skifter fort. Akkurat som hjemme forvrig.

Gode rd blir dyre. Skal jeg ta sjansen p dra srover igjen og campe i sende regnvr? Yr spr sol, men s kommer det regn. Tar de feil igjen? Jeg ser p klokka, og innser at hvis jeg trkker gassen i bnn, s kan jeg rekke 18-ferge med minst mulig margin. Jeg mter bilene fra ferge knappe kilometeren igjen til fergeleiet, men da jeg spinner inn, s gr porten ned. 18.01! Rakk det itte, gitt.

Jeg gikk inn p kafeeen og kjpte meg en kaffe og en kuleis med to kuler - krokan og pistasje - som jeg nt med andakt. Det frste jeg har kjpt ute p turen hittil. Det ligner ikke meg vre s fornuftig, men greit spare litt p det man kan p en slik budsjettur son uansett kommer til koste en del i drivstoff og fergebilletter.

Tilbake i Sandnessjen var det bare koste videre mot Levang fergeleie. Da jeg nrmet meg inns jeg at det ikke gikk noen ferge fr tjue over ni, og klokka var bare ca tte. Jeg kom i ensom majestet inn og parkerte UF'en frst i ka. Over en time sl ihjel! N kan jeg fiske!

Jeg monterte opp stanga og satte p en av de nye sildeslukene jeg hadde kjpt p Biltema. Var det bare rl eller funker slikt? P andre kastet trodde jeg at jeg hadde truffet bunnen, men jammen sprellet deg ikke godt. Jeg dro opp en pen fisk, som jeg mtte ha hjelp til identifisere. Det viste seg vre en helt ordinr sei, men ikke bare ordinrt det. Frste fisk p turen p andre kastet m sies vre bra uttelling. Kveldsmaten reddet!

Jeg kakket den i bakhodet med knivskaftet, tok ut kroken og vommet den umiddelbart i fjra. I det jeg stod p huk der, rett nedenfor bilen og fergeleiet, s kom bil nummer to kjrende. Jeg skottet opp og s en slvgr Saab med to kajakker p taket. Ut steg en svenske som umiddelbart kikket ned p at jeg stod og renset fisk, og han ble nysgjerrig p hva slags fisk det var. Makrell, svarte jeg. Totalt skivebom, skulle det vise seg.

Jeg prvde et par kast til, men plutselig traff jeg bunn p ordentlig. I forsket p f ls gullsilda, s forsvant hele skiten p havet, og med bare tom sene igjen luntet jeg opp de tangglatte steinene mot Mazda'n. Svensken hadde satt seg i bilen igjen sammen med frua, men steg ut for skravle litt da jeg var ved bilen igjen. Det viste seg at de hadde kjrt straka vegen fra Trollhttan, og alts holdt E6 fra Uddevalla til Mo i Rana. Kun med ei rlita pause i Trondheim. N var de passe utkjrt, men entusiastisk for pbegynne et par ukers padling langs Helgelandskysten. Han hadde ogs med stang, og s frem til prve den fra kajakken.

Jeg dro frem gode manerer og kokeapparatet fra Biltema, skrt av svenske grndere som gjorde butikk av selge billige bildeler og annet skrap, og bd dem p pulverkaffe. Dama takket ja, mens gubben s mest frem til parkere bilen og ta seg en medbrakt klunk med whiskey.

Vi skravlet videre p ferga, der han stod p dekk og var fra seg av beundring for naturen. Kunne ikke nekte p det. Sola stakk ogs den igjen og det s det til bli et riktig s fint nattevr.

Jeg nsket svenskene lykke til med turen og god ferie, fr kveldens siste tilkailegging var et faktum, og arbeidsdagen endelig endt for mannskapet.

Jeg dundret p videre fra Nesna, vel vitende om at jeg ikke kom lengre enn til maks neste fergeleie, for siste ferge var gtt for dagen. Inn mot hye, sndekte fjell og inn i Rana kommune. Det er ingen ferge over Sjonafjorden, s dermed ble det en lang ferd rundt denne, men du verden - igjen - for en natur. Her var det bde fjell og fjord ad mas. Et par tunneler p nesten 3 km ble ogs forsert. Jeg kjente jeg begynte bli trtt. En begivenhetsrik dag som begynte fr seks, men ei god seng hadde fristet n. Jeg var innstilt p telt p campingen ved fergeleiet.

Men fr jeg kom dit mtte jeg stoppe p utkikkspunktet rett etter Stokkavgen. En haug med tyske bobiler hadde parkert der for natten og fikk med seg solnedgangen til kvelds. Jeg ruslet opp p en hyde overfor parkeringen og filmet og tok bilder. Igjen s jeg Lovund under fjerne og mange av de andre fjellene jeg ogs s fra Dnna.

Videre mot Kilboghavn pnet det seg nye majestetiske fjellformasjoner vestover. Jeg hadde nok med holde bilen p vegen, s fint var det. yelokkene var snart like smale som riksveien p noen av partiene.

Plutselig s jeg et skilt om en camping og svingte opp. En trivelig branne satt i TV-stua og kunne tilby meg hytte for en god pris. Jeg synes 690 var dyrt for et dgn, men var for trtt til velge det bort for nok ei natt med knott i telt. Jeg slo til, kokte meg sei til kvelds - som jeg maulet med Hattings pitabrd ved siden av. Kun litt salt i kokevannet. Skikkelig nam, og ikke minst tilfredsstillende med egenfisket sei.

Etter kveldsmaten hadde klokka bikket tolv, og jeg unnet meg en lengre og deilig dusj p stedets noe nedslitte sanitranlegg. Tilbake i hytta nt jeg noen minutter av utsikten fr jeg trakk inn og krabbet ned i posen.

N blir det en velfortjent natta svn, med mange fantastiske naturbilder ferskt i minnet. For en landsdel. For et land vi bor i!

Les mer i arkivet Mars 2018 Februar 2018 Juli 2017